4D «Tartaros»

2Pe 2: 4 — «kastet dem i Tartaros»

Gr.: tartarọsas; lat.: detrạctos in tạrtarum;

syr.: ‛agen ’enun beThachtajatha’

Ordet «Tartaros» forekommer bare i 2Pe 2: 4, i formuleringen «kastet dem i Tartaros». Det inngår her i det greske verbet tartarọo.

I oldtidsdikteren Homers verk Iliaden blir ordet tạrtaros brukt om et underjordisk fengsel like dypt under Hades som jorden er under himmelen. Det var ikke menneskesjeler som var innesperret der, men ringere guder, ånder, nemlig Kronos og de andre titanene som hadde kjempet mot Zevs (Jupiter). Det var det fengselet som de mytiske gudene hadde opprettet for de åndene som de hadde fordrevet fra de himmelske regioner, og det var under Hades, hvor man forestilte seg at menneskesjelene ble holdt innesperret etter døden. I mytologien var tạrtaros den nederste av de nedre regioner og et sted med mørke. Det omsluttet hele underverdenen, slik som himmelen omsluttet alt som var over jorden. I hedensk gresk mytologi ble altså tạrtaros betraktet som et sted hvor titanene, ånder, ikke menneskesjeler, ble holdt innesperret, et sted med mørke og fornedrelse.

I Job 40: 20 i LXX står det om Behemot: «Og når han har steget opp på et bratt fjell, vekker han glede hos de firbente i dypet [ἐν τῷ ταρτάρῳ («i tartaros»)].» I Job 41: 23, 24 i LXX (41: 31, 32, NV) heter det om Leviatan: «Han får dypet til å koke som en messinggryte, og han betrakter havet som en salvegryte og den nederste del av dypet [τὸν δὲ τάρταρον τῆς ἀβύσσου («avgrunnens tartaros»)] som en fange; han regner dypet som sitt område (som et sted å vandre).» Av den måten tạrtaros er brukt på i disse versene i LXX, framgår det tydelig at ordet ble brukt for å betegne et lavtliggende sted, ja «den nederste del» av avgrunnen.

Ifølge de inspirerte skrifter er det ingen menneskesjeler som blir overgitt til tạrtaros, men bare åndeskapninger, nemlig «de engler som syndet». Det at de blir kastet i tạrtaros, betegner at de erfarer den dypeste fornedrelse mens de fortsatt er i live. Dette tjener som straff for den synd de begikk da de gjorde opprør mot Den Høyeste Gud. Apostelen Peter forbinder deres fornedrede tilstand med mørke, idet han sier at Gud «overgav dem til det tykke mørkes huler for at de skulle holdes i forvaring til dom». — 2Pe 2: 4.

Hedningene gav i sine mytologiske tradisjoner i forbindelse med Kronos og de andre titangudene et forvrengt bilde av de opprørske åndenes fornedrede tilstand. Når Peter bruker verbet tartarọo, «kaste i Tartaros», betyr ikke det at «de engler som syndet», ble kastet i hedningenes mytologiske Tartaros, men at de ble fornedret av Den Allmektige Gud. De mistet sin plass i himmelen og de privilegier de hadde hatt der, og ble overgitt til en tilstand av det dypeste mentale mørke hva innsikt i Guds storslagne hensikter angår. Det betyr også at framtidsutsiktene for deres vedkommende er mørke, for Bibelen viser at det som venter dem, er evig tilintetgjørelse sammen med deres hersker, Satan Djevelen. Tartaros betegner således en tilstand av den dypeste fornedrelse for disse opprørske englene.

I de inspirerte skrifter har Tartaros ingen tilknytning til Hades, som er de døde menneskers felles grav. De syndige englene og de døde menneskesjelene befinner seg ikke sammen i et tạrtaros hvor skapninger er ved bevissthet og pines for evig. Bibelens Tartaros kommer til å forsvinne når den øverste Dommer tilintetgjør de opprørske englene som nå befinner seg i denne fornedrede tilstanden.