MARKUS
Studienoter – kapittel 12
illustrasjoner: Se studienote til Mt 13:3.
tårn: Se studienote til Mt 21:33.
leide han den ut: Se studienote til Mt 21:33.
dette skriftstedet: Entallsformen av det greske ordet grafẹ sikter her til en bestemt passasje i Skriften, nemlig Sl 118:22, 23.
hovedhjørnesteinen: Se studienote til Mt 21:42.
Jehova: I dette sitatet fra Sl 118:22, 23 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.
tilhengere av Herodes’ parti: Se Ordforklaringer.
skatt: Se studienote til Mt 22:17.
keiseren: Se studienote til Mt 22:17.
denar: Denne romerske sølvmynten med keiserens innskrift var den mynten som romerne krevde inn i skatt av jødene. (Mr 12:14) På Jesu tid fikk en jordbruksarbeider vanligvis en denar for en arbeidsdag på tolv timer, og i De kristne greske skrifter blir denaren ofte brukt for å angi hva noe var verdt. (Mt 20:2; Mr 6:37; 14:5; Åp 6:6) Forskjellige kobbermynter og sølvmynter var i bruk i Israel. En type sølvmynt som var preget i Tyrus, ble brukt til tempelskatten. Men til å betale skatten til Roma brukte folk tydeligvis den sølvdenaren som det var bilde av keiseren på. – Se Ordforklaringer og Tillegg B14.
bilde ... innskriften: Se studienote til Mt 22:20.
Gi keiseren: Eller: «Betal tilbake til keiseren». – Se studienote til Mt 22:21.
det keiseren har krav på: Eller: «det som er keiserens». Det Jesus svarer her (og i parallellberetningene i Mt 22:21 og Lu 20:25), er det eneste tilfellet som er nevnt i Bibelen der han omtaler den romerske keiseren. «Det keiseren har krav på», innbefatter betaling for de tjenestene som verdslige myndigheter yter. Det sikter også til at man skal vise slike myndigheter ære, og at man skal underordne seg dem i relativ forstand. – Ro 13:1–7.
det Gud har krav på: Eller: «det som er Guds». – Se studienote til Mt 22:21.
saddukeerne: Dette er den eneste gangen saddukeerne er nevnt i Markus’ evangelium. (Se Ordforklaringer.) Navnet (gresk: saddoukaios) er sannsynligvis knyttet til Sadok (staves ofte Saddouk i Septuaginta), som ble øversteprest på Salomos tid. Etterkommerne hans tjente tydeligvis som prester i flere hundre år. – 1Kg 2:35.
oppstandelsen: Det greske ordet anạstasis betyr bokstavelig «det å reise opp; det å stå opp». Ordet brukes cirka 40 ganger i De kristne greske skrifter i forbindelse med det å bli oppreist fra døden. (Mt 22:23, 31; Apg 4:2; 24:15; 1Kt 15:12, 13) Septuaginta bruker verbformen av anạstasis i Jes 26:19 som en oversettelse av det hebraiske verbet for «å leve» i formuleringen: «Dine døde skal leve.» – Se Ordforklaringer.
Da giftet den andre seg med enken: Blant hebreerne i gammel tid ble det forventet at hvis en mann døde uten å ha fått noen sønn, skulle broren hans gifte seg med enken for å få barn som kunne føre den avdødes slektslinje videre. (1Mo 38:8) Denne ordningen, som senere ble en del av Moseloven, ble kalt svogerekteskap (eller leviratekteskap). (5Mo 25:5, 6) Det at saddukeerne her omtalte skikken, viser at svogerekteskap ble praktisert på Jesu tid. Loven tillot en mann å nekte å inngå svogerekteskap, men hvis han gjorde det og dermed ikke ville «bevare sin brors slektslinje», førte han skam over seg selv. – 5Mo 25:7–10; Rut 4:7, 8.
Skriftene: Se studienote til Mt 22:29.
i Moseboken: Saddukeerne godtok bare Moses’ skrifter som inspirerte. De hadde innvendinger mot det Jesus sa om oppstandelsen, for de mente tydeligvis at det ikke fantes noe grunnlag for en slik lære i Mosebøkene. Jesus kunne ha sitert mange skriftsteder, for eksempel Jes 26:19, Da 12:13 og Ho 13:14, for å vise at de døde skal få en oppstandelse. Men siden Jesus visste hvilke skrifter saddukeerne godtok, underbygde han sitt poeng ved å bruke noe Jehova hadde sagt til Moses. – 2Mo 3:2, 6.
at Gud sa til Moses: Jesus sikter her til en samtale mellom Moses og Jehova som fant sted omkring 1514 fvt. (2Mo 3:2, 6) På det tidspunktet hadde Abraham vært død i 329 år, Isak i 224 år og Jakob i 197 år. Jehova sa likevel ikke: ‘Jeg var deres Gud.’ Han sa: ‘Jeg er deres Gud.’ – Se studienote til Mr 12:27.
men for de levende: Ifølge parallellberetningen i Lu 20:38 legger Jesus til: «For de er alle levende for ham [eller: «i hans øyne; sett fra hans synspunkt»].» Bibelen viser at levende mennesker som har vendt seg bort fra Gud, er døde i hans øyne. (Ef 2:1; 1Ti 5:6) I tråd med dette kan det sies om godkjente tjenere for Gud som dør, at de fremdeles er levende i hans øyne, fordi det er så sikkert at han kommer til å oppfylle sitt løfte om å gi dem en oppstandelse. – Ro 4:16, 17.
Hør, Israel: Dette sitatet fra 5Mo 6:4, 5 er mer omfattende enn sitatet i parallellberetningene i Matteus og Lukas. Her er også innledningen til Shema tatt med, det som kan kalles den jødiske trosbekjennelsen, og som er hentet fra 4Mo 15:37–41; 5Mo 6:4–9; 11:13–21. Shema har fått sitt navn etter det første ordet i det første verset på hebraisk, sjemạʽ, som betyr «Hør!»
Jehova vår Gud er én Jehova: Eller: «Jehova er vår Gud, Jehova er én», eller: «Jehova er vår Gud, det finnes bare én Jehova». I den hebraiske teksten i 5Mo 6:4, som er sitert her, kan ordet for «én» brukes om det å være unik, den eneste. Jehova er den eneste sanne Gud, og ingen falske guder kan måle seg med ham. (2Sa 7:22; Sl 96:5; Jes 2:18–20) I 5. Mosebok minnet Moses israelittene om at de bare måtte tilbe Jehova og ingen annen. De skulle ikke gjøre som folkeslagene rundt dem, som tilba mange forskjellige guder og gudinner. Noen av disse falske gudene ble sett på som guder som hadde kontroll over bestemte deler av naturen. Andre utgjorde en del av en guddom. Det hebraiske ordet for «én» inneholder også tanken om enhet og overensstemmelse når det gjelder hensikt og handling. Jehova Gud er ikke delt eller uforutsigbar. Han er alltid trofast, lojal og konsekvent og snakker alltid sant. Samtalen i Mr 12:28–34 er også omtalt i Mt 22:34–40, men det er bare Markus som har med de innledende ordene: «Hør, Israel, Jehova vår Gud er én Jehova.» Budet om å elske Gud kommer etter denne uttalelsen om at Jehova er én, noe som viser at Jehovas tjenere må ha udelt kjærlighet til ham.
Jehova ... Jehova: I dette sitatet fra 5Mo 6:4 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), to ganger i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.
Jehova: I dette sitatet fra 5Mo 6:5 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.
hjerte: Når ordet brukes i symbolsk betydning, sikter det generelt sett til hele det indre menneske. Men når det nevnes sammen med «sjel» og «sinn», får det tydeligvis en snevrere betydning. Det sikter da hovedsakelig til et menneskes ønsker, følelser og stemninger. De fire ordene som er brukt (hjerte, sjel, sinn og styrke), har ikke klart atskilte betydninger her, men de overlapper hverandre i betydning og understreker så sterkt som overhodet mulig at vi må elske Gud helt og fullstendig. – Se studienoter til sinn og styrke i dette verset.
hele din sjel: Se studienote til Mt 22:37.
sinn: Det vil si forstanden, intellektet. En person må bruke sine mentale evner til å lære Gud å kjenne og vokse i kjærlighet til ham. (Joh 17:3; Ro 12:1) I dette sitatet fra 5Mo 6:5 bruker den hebraiske grunnteksten de tre ordene ‘hjerte, sjel og styrke’. Men i Markus’ beretning, som er skrevet på gresk, brukes fire begreper, nemlig hjerte, sjel, sinn og styrke. Det kan være flere grunner til at det blir brukt forskjellige betegnelser. Ordet «sinn» kan ha blitt føyd til for å få fram en mer fullstendig betydning av de hebraiske ordene, som overlapper hverandre i innhold. På fortidens hebraisk hadde man ikke et eget ord for «sinn», men det hebraiske ordet for «hjerte» rommet ofte dette begrepet også. Når ordet «hjerte» brukes i symbolsk betydning, sikter det til hele det indre menneske og innbefatter et menneskes tenkemåte, følelser, holdninger og motivasjon. (5Mo 29:4; Sl 26:2; 64:6; se studienoten til hjerte i dette verset.) Derfor blir ordet «hjerte» i den hebraiske teksten ofte oversatt med det greske ordet for «sinn» i Septuaginta. (1Mo 8:21; 17:17; Ord 2:10; Jes 14:13) Det at Markus bruker ordet sinn, kan også tyde på at betydningen av det hebraiske ordet for «styrke» og det greske ordet for «sinn» til en viss grad går over i hverandre. (Se også Mt 22:37, der ordet «sinn» er brukt i stedet for «styrke».) Det at ordene overlapper hverandre i betydning, kan forklare hvorfor ordet «forstand» brukes i den skriftlærdes svar til Jesus. (Mr 12:33) Det kan også være forklaringen på at evangelieskribentene ikke brukte akkurat de ordene som står i 5Mo 6:5, når de siterte den passasjen. – Se studienoten til styrke i dette verset og studienoter til Mt 22:37; Lu 10:27.
styrke: Som nevnt i studienoten til sinn bruker den hebraiske grunnteksten de tre ordene ‘hjerte, sjel og styrke’ i dette sitatet fra 5Mo 6:5. Det hebraiske ordet som er oversatt med «styrke» (eller: «virkekraft; kapasitet», fotn.), kan sikte både til fysisk styrke og til mentale og intellektuelle evner. Dette kan være enda en grunn til at begrepet «sinn» er tatt med når dette skriftstedet blir sitert i De kristne greske skrifter. Det kan også forklare hvorfor Mt 22:37 bruker «sinn» i stedet for «styrke» i dette sitatet. Uansett brukte en skriftlærd (ifølge Lukas’ beretning [10:27], skrevet på gresk) de fire ordene hjerte, sjel, styrke og sinn da han siterte det samme hebraiske verset. Dette viser at man åpenbart oppfattet det slik på Jesu tid at alle de fire begrepene på gresk var innbefattet i de tre hebraiske ordene i det opprinnelige sitatet.
Så kommer: Det som står i Mr 12:29, 30, er det direkte svaret på den skriftlærdes spørsmål. Men nå utvider Jesus svaret på dette spørsmålet og siterer et bud til. (3Mo 19:18) Han understreker at de «to budene» er uløselig knyttet sammen, og at hele Loven og Profetene sammenfattes i dem. – Mt 22:40.
din neste: Se studienote til Mt 22:39.
brennofre: Bokstavelig: «helbrennofre». Det greske ordet holokautoma (fra ordet họlos, som betyr «hel», og kaio, som betyr «å brenne») står bare tre ganger i De kristne greske skrifter, her og i He 10:6, 8. I Septuaginta brukes dette ordet som en oversettelse av et hebraisk ord som ble brukt om ofre som ble fullstendig brent opp og i sin helhet båret fram for Gud. Den som kom med offeret, skulle ikke spise noen del av dyret. Det greske ordet forekommer i Septuaginta i 1Sa 15:22 og Ho 6:6, som den skriftlærde kanskje hadde i tankene da han snakket med Jesus. (Mr 12:32) Som et billedlig «brennoffer» ga Jesus seg selv helt og fullt.
Jehova: I dette sitatet fra Sl 110:1 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.
torgene: Se studienote til Mt 23:7.
fremste sitteplassene: Se studienote til Mt 23:6.
bidragsbøssene: Gamle jødiske kilder forteller at disse bidragsbøssene hadde form som trompeter, eller horn, tydeligvis med en liten åpning på toppen. Disse bidragsbøssene, som også er nevnt i Joh 8:20, og som folk la bidrag til forskjellige formål i, sto tydeligvis i det området som ble kalt kvinnenes forgård. (Se studienote til Mt 27:6 og Tillegg B11.) Ifølge rabbinske kilder sto det 13 bidragsbøsser langs muren i denne forgården. Man mener at det i templet også fantes et større skattkammer, dit pengene fra bidragsbøssene ble ført.
penger: Bokstavelig: «kobber», det vil si kobberpenger, eller kobbermynter. Det greske ordet ble brukt som en generell betegnelse for penger. – Se Tillegg B14.
to småmynter: Bokstavelig: «to lepta», flertallsformen av det greske ordet leptọn, som betyr noe lite og tynt. En lepton var en mynt som tilsvarte 1/128 av en denar, og var den minste kobber- eller bronsemynten som ble brukt i Israel. – Se Ordforklaringer: «Lepton» og Tillegg B14.
som nesten ikke var verdt noen ting: Bokstavelig: «som er en kvadrans». Det greske ordet kodrạntes (fra det latinske ordet quadrans) sikter til en romersk kobber- eller bronsemynt som tilsvarte 1/64 av en denar. Markus bruker her romerske penger for å forklare verdien av mynter som jødene pleide å bruke. – Se Tillegg B14.