«Ditt Ord er sannhet»

’Ørkenen skal glede seg’

DET land Gud ga Israel, var ikke noen ørken. Moses beskrev det som «et godt land, et land med rennende bekker, med kilder og dype vann, som veller fram i dalene og på fjellene, et land med hvete og bygg og vintrær og fikentrær og granatepletrær, et land med oljetrær og honning». — 5 Mos. 8: 7, 8.

Det var imidlertid bare på den betingelse at israelittene trofast fortsatte å tjene sin Gud, Jehova, at landet ville fortsette å være et paradis. Det ble forutsagt at hvis de var ulydige, ville deres gudgitte, vakre land bli lagt fullstendig øde og gjort til en ørken. Gikk denne profetiske advarselen i oppfyllelse? — 3 Mos. 26: 33—35.

I år 607 f. Kr. erobret babylonierne Juda og Jerusalem, og derved gikk det profetiske ord som Moses hadde nedskrevet cirka 900 år tidligere, i oppfyllelse. De overlevende jøder med unntagelse av de fattigste ble ført i fangenskap til Babylon. Nebukadnesar utnevnte Gedalja til stattholder over dem som ble igjen. Etter mordet på Gedalja flyktet de jødene som ennå var tilbake i landet, til Egypt av frykt for å bli straffet av kaldeerne på grunn av mordet. Landet lå da fullstendig øde, slik det var blitt forutsagt. — Jer. 39: 8—10; 40: 5; 41: 2; 43: 2—7.

Det var imidlertid ikke Jehovas hensikt at landet skulle fortsette å være en ubebodd ørken. Over 100 år før Jerusalems ødeleggelse skrev profeten Esaias: «Ørkenen og det tørre land skal glede seg.» (Es. 35: 1; se også Esaias 51: 3) For at denne profetien skulle kunne bli oppfylt, måtte de fangne jøder slippes fri, slik at kunne vende tilbake til sitt hjemland, som lå øde. Akkurat som landet hadde sørget over sin øde tilstand, ville det nå glede seg fordi det ikke lenger skulle være en ubebodd ørken. — Es. 24: 1, 3, 4; 33: 8, 9.

Fra et menneskelig synspunkt må det ha virket helt usannsynlig at ørkenen skulle kunne bli forvandlet til et paradis. Så lenge Babylon fortsatte å eksistere som verdensmakt, var det ingen mulighet for at fangene kunne slippe fri. Selv da nesten alle de 70 årene som det var blitt forutsagt at landet skulle ligge øde i, hadde gått, var hovedstaden Babylon fremdeles tilsynelatende uinntagelig. (Jer. 29: 10) Det var derfor sikkert mange jøder som tvilte på at en gjenopprettelse noen gang ville finne sted. Men alle som hadde slappe hender, vaklende knær og urolige hjerter, kunne finne trøst i Esaias’ ord: «Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er eders Gud! Hevnen kommer, Guds gjengjeldelse, han kommer selv og frelser eder.» — Es. 35: 3, 4.

I samsvar med sitt Ord tok Jehova Gud i 539 f. Kr. hevn over Babylon. Han gjorde det ved hjelp av en rekke nasjoner, blant annet mederne og perserne. Hærføreren var Kyros, den mann som Jehova gjennom Esaias hadde navngitt som Babylons erobrer nesten 200 år tidligere. Som en oppfyllelse av profetien ledet Kyros bort vannet i Eufrat, slik at det ikke rant gjennom Babylon, og tørket på en måte ut elven. Han gjorde det således mulig for sine erobrende hærer å marsjere gjennom elveleiet og gå inn gjennom byens porter, som av en eller annen merkelig grunn var blitt stående åpne. — Es. 13: 17; 21: 2; 44: 27—45: 6.

Kort tid etter, i 537 f. Kr., trådte Kyros’ dekret som ga de jødiske fangene tillatelse til å vende tilbake til sitt hjemland og gjenoppbygge templet i Jerusalem, i kraft. En trofast levning reagerte øyeblikkelig. De som tilhørte den, var ikke lenger blinde, døve, lamme og stumme i åndelig forstand. (Es. 35: 5, 6) Med sine øyne var de snare til å kjenne igjen sin Gud, Jehova, og se hvordan han gjorde det mulig for dem å bli utfridd. (Es. 52: 6) De vendte sine ører til hans profetiske befaling om at de skulle forlate Babylon, og fulgte den. (Es. 52: 11: Jer. 50: 8; 51: 6) Fordi de nå vandret i samsvar med Jehovas vilje, var de ikke lenger lamme som følge av at de hadde veket av fra rettferdighetens vei. (Es. 42: 24; Heb. 12: 13) De, som før hadde vært stumme, begynte nå å fortelle om hva Jehova hadde gjort for dem. — Es. 43: 20, 21; 48: 20.

Det var særlig etter at de trofaste jøder hadde kommet i en gjenopprettet tilstand i sitt gudgitte land, at de kunne fortelle om hvordan Jehova på en storslagen måte hadde utfridd dem og ført dem tilbake fra Babylon. Selv om Jehova førte dem tilbake gjennom ørkenen, tørstet de ikke. Jehova sørget på mirakuløst vis for at det rant vann fra klippen. Han beskyttet dem også mot ville dyr på veien. Den vei som Gud ledet dem på, viste seg å være «den hellige vei», for det var bare hans rene og angrende tjenere som gikk på den. — Es. 35: 6—9; 43: 19; 48: 21.

Hvor mange grunner hadde ikke Guds forløste folk til å fryde og glede seg! Som et utfridd folk hadde de ikke lenger noen grunn til å sørge og sukke som Babylons fanger. Jehova hadde holdt sitt løfte. Han hadde sørget for at ørkenen gledet seg, ved å la de lykkelige, hjemvendte israelittene og deres husdyr ta bolig der. — Es. 35: 10.

Da Juda land på denne måten ble forvandlet og ikke lenger skulle være en ørken, betydde det også at en «ny jord» var blitt til. Vi kan si dette fordi ordet «jord» i Bibelen ofte blir brukt om den del av jorden som israelittene bodde på. (Es. 24: 1, 3—6; se også NW, fotnoten i 1958-utgaven.) Da Jehova førte dem inn i landet igjen, kunne en derfor i virkeligheten si at han ’grunnfestet jorden’. Over denne «jord» av hjemvendte israelitter hersket en «ny himmel», for Jehova ledet og hersket over folket gjennom stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva. — Es. 51: 16; 65: 17; 66: 22; Hag. 1: 1, 14.

Det Jehova Gud gjorde for israelittene i det sjette århundre før Kristus, er ikke uten betydning for vår tid. Profetiene om en gjenopprettelse skulle også få en framtidig oppfyllelse. Apostelen Peter skrev: «Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (2 Pet. 3: 13) Den tilstand jorden befinner seg i i dag, er ikke noe bedre enn den tilstand Juda land befant seg i da det var en ørken. Jorden er i dag full av mennesker som er lovløse og gjør sin neste ondt, og det er en overflod av dårlige frukter. Det er virkelig et stort behov for at en rettferdig administrasjon skal overta jordens anliggender og fullstendig utrydde alt det onde.

Det er derfor til stor trøst å vite at det er Guds hensikt å innføre «nye himler og en ny jord». Det betyr at Guds rettferdige regjering, Guds rike, som «nye himler» vil herske over den ’nye jord’, et samfunn av lojale undersåtter under Guds administrasjon. Da vil ikke vår planet lenger sørge billedlig talt fordi onde mennesker har gjort den til en ørkenlignende planet. Den vil ikke bli ødelagt, men vil bli omdannet til et paradis. Sorg og tårer vil måtte vike for fryd og glede. Når den tidligere «ørkenen» på denne måten blir fylt med lykkelige og lojale undersåtter av Guds rike, vil den glede seg. — Åpb. 11: 18; 21: 1, 4, 5.