«Ditt Ord er sannhet»

Vi må elske, ikke hate

APOSTELEN Johannes gir oss det gode råd at vi skal elske og ikke hate hverandre: «Dette er det budskap som I hørte fra begynnelsen, at vi skal elske hverandre, ikke som Kam, som var av den onde og slo sin bror i hjel. Og hvorfor slo han ham i hjel? Fordi hans gjerninger var onde, men hans brors rettferdige.» — 1 Joh. 3: 11, 12.

Hvorfor skal de kristne elske hverandre? Jo, det er et rett og rettferdig krav. Som apostelen Johannes videre sier: «I elskede! har Gud elsket oss så» — at han har «sendt sin Sønn til soning for våre synder» — «da er og vi skyldige å elske hverandre.» Det er også forstandig av de kristne å elske hverandre, for «kjærligheten oppbygger». Den oppbygger både den som viser kjærlighet, og den som blir vist kjærlighet. — 1 Joh. 4: 10, 11; 1 Kor. 8: 1; Ap. gj. 20: 35.

Det motsatte av kjærlighet er hat, det vil si, hat til ens kristne brødre eller andre av ens medmennesker. Det er sant at vi skal hate det onde. Ja, Guds Ord oppfordrer oss til å gjøre det. (Sl. 97: 10) Det er imidlertid en form for hat som er basert på prinsipper. Men selvisk, personlig hat nedbryter. Det blir til og med sammenlignet med mord: «Hver den som hater sin bror, er en manndraper, og I vet at ingen manndraper har evig liv blivende i seg.» Kain, Adams første sønn, utgjør et advarende eksempel i denne henseende. På grunn av hat ignorerte han Guds irettesettelse og myrdet sin bror Abel med fullt overlegg. — 1 Joh. 3: 15.

Adam og Eva gjorde seg uten tvil store forhåpninger da deres første sønn, Kain, ble født. Dette ser ut til å framgå av Evas ord: «Jeg har fått en mann ved Herren.» (1 Mos. 4: 1) Det kan være at Kain som den førstefødte ble vist spesiell oppmerksomhet, og at det gikk til hodet på ham. Da hans bror Abel ble født, så Kain uten tvil ned på ham. Kain var stolt.

Dette kom tydelig til uttrykk da Kain og Abel bar fram offer for Jehova Gud. Kain bar fram frukt og grønnsaker, mens Abel «tok av de førstefødte lam i sin hjord og deres fett; og Herren så til Abel og hans offer, men til Kain og hans offer så han ikke». (1 Mos. 4: 3—5) Hva var grunnen til dette? Jo, Abel hadde den rette hjertetilstand. Han frambar det rette slags offer og frambar det i tro, mens ikke noe av dette var tilfelle når det gjaldt Kain. — Heb. 11: 4; 1 Joh. 3: 12.

Det ble for mye for Kain å se at Abel, som han mente var ham selv underlegen, ble foretrukket av Jehova Gud. Han ble fylt av et morderisk hat: «Da ble Kain meget vred, og han stirret ned for seg.» Gud så Kains hjertetilstand og rakte ham en hjelpende hånd ved å refse ham: «Hvorfor er du vred, og hvorfor stirrer du ned for deg? Er det ikke så at dersom du har godt i sinne [Hvis du vender om og gjør godt, NW],» det vil si, hvis du viser tro og frambærer det rette slags offer, «da kan du løfte opp ditt ansikt? Men har du ikke godt i sinne [Men hvis du ikke vender om og gjør godt, NW], da ligger synden på lur ved døren, og dens attrå står til deg, men du skal være herre over den.» — 1 Mos. 4: 5—7.

Som den kjærlige og langmodige Gud Jehova er, advarte han her den stolte og misunnelige Kain om hvor farlig hans hjertetilstand var. Han sa at også han kunne ha Jehovas gunst hvis han ville ydmyke seg og følge Abels eksempel. Det var et dyreoffer Jehova hadde behag i, for det innbefattet at blod ble utgytt, og det var nødvendig for at menneskene skulle bli forlikt med Gud. — Heb. 9: 22.

Men Kain lyttet ikke til Jehova Gud. Hans stolthet, misunnelse og hat hadde ikke bare forherdet hans hjerte overfor hans bror, men fikk ham også til å vende det døve øre til den irettesettelse han fikk av Jehova Gud. «Siden sa Kain til sin bror Abel: ’Kom, så går vi ut på marken!’ Og mens de var der ute, fór Kain løs på sin bror Abel og slo ham i hjel.» Abel var tydeligvis så uskyldig at han ikke engang la merke til sin brors misunnelse og hat, men intetanende gikk med ham. — 1 Mos. 4: 8, UGT.

Kain drepte sin bror med kaldt blod. Det var ikke en impulsiv handling som ble gjort i et øyeblikks vrede. Det var overlagt mord. Jehova Gud hadde advart ham, og han hadde valgt å ignorere advarselen. Han oppfordret sin bror til å bli med ut på marken, bort fra resten av familien, for å drepe ham. Da Jehova så spurte ham: «Hvor er Abel, din bror?», løy han og svarte: «Jeg vet ikke; skal jeg passe på min bror?» (1 Mos. 4: 9) Fordi Kain hatet sin bror og drepte ham, mistet han alt håp om å oppnå evig liv, noe som framgår av Johannes’ ord. — 1 Joh. 3: 12.

Ja, en må være på vakt mot å hate sin bror eller noen av sine medmennesker i det hele tatt. Et slikt hat kan skyldes en misforståelse eller at en er blitt urettferdig behandlet. Det kan også, som i Kains tilfelle, skyldes stolthet og misunnelse, som er den verste form for hat, ettersom den er fullstendig selvisk. Det var et slikt hat de jødiske ledere næret til Jesus, og det fikk også dem til å begå mord. Jesus sa med rette til dem at de var Satan Djevelens barn, og at de ikke ville klare å unnslippe ødeleggelsen i Gehenna. — Matt. 23: 33—36; Joh. 8: 44.

Hva kan vi gjøre for å forhindre at vårt hjerte blir fylt med hat på grunn av noe som en annen har sagt eller gjort, og som kanskje har ført til ubehageligheter for oss på en eller annen måte? Jo, vi må stadig innprente oss selv hvor galt, hvor ondt, det er å hate vår bror. Vi må bestrebe oss på å glemme og tilgi og være fornuftige og rimelige. Vi må innse at den som har gjort oss ondt, ikke kan være ond i seg selv, for hvis han var det, ville han ikke være en kristen bror. Vi må innrømme at han også har mange gode egenskaper. Han tjener kanskje Jehova Gud like godt som vi gjør, eller enda bedre! Vi må også huske at vi skal elske vår neste som oss selv, og at kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder. Vi kan dessuten si til oss selv at det er dumt og meningsløst å la en annen få berøve oss vår glede. (Mark. 12: 31; 1 Pet. 4: 8) Men hvis vi føler at vi ikke kan tilgi og glemme, er vi forpliktet til å følge den veiledning som Jesus ga i Matteus 18: 15—17, og henvende oss direkte til vår bror i et forsøk på å vinne ham.

Det er også noe annet vi kan lære av den onde handlemåte Kain fulgte, og det er at vi aldri må ignorere irettesettelse eller råd som blir gitt oss som en advarsel. En slik advarsel kan sies å være tukt, og «tilrettevisninger til tukt er en vei til livet». Kain var stolt og sta. Han nektet å gi akt på den tilrettevisning og tukt han fikk fra Jehova Gud selv. Hans handlemåte var like uforstandig som ond. Han kunne kanskje ha blitt stamfar til Messias, men i stedet døde hans slekt ut i vannflommen. — Ordspr. 6: 23.

Måtte alle kristne legge seg Johannes’ ord på hjertet og elske sine brødre og være på vakt mot å la hat få slå rot. Og måtte de alltid være rede til å ta imot «tilrettevisninger til tukt».