Dilemma for leger

SYKEHUS og leger i staten Illinois ble lamslått da de fikk høre om en kjennelse som statens høyeste domstol avsa i slutten av 1970. Deres forferdelse spredte seg til medlemmer av legestanden over hele De forente stater.

Hva slags rettskjennelse var det som forårsaket en slik forferdelse? Jo, Illinois’ høyesterett fastslo at sykehusene kan kreves til regnskap når en pasient pådrar seg hepatitt som følge av blodoverføring.

Denne kjennelsen kom som et sjokk på mange leger. Den burde imidlertid ikke ha vært uventet. Hvorfor ikke? Fordi det i årevis har hopet seg opp beviser for at blodoverføringer kan gjøre skade og til og med medføre døden.

Leger som har holdt seg à jour med den senere tids utvikling på det legevitenskapelige område, vet at dette er riktig. Som Winfield Miller, som er medredaktør i Medical Economics, sa: «Ikke i forbindelse med noe biologisk produkt som brukes i medisinsk øyemed, er det så stor fare for at det skal bli gjort dødbringende feilgrep, som i forbindelse med blod. Mer enn én lege har til sin sorg oppdaget at hver flaske blod i blodbankene kan være en flaske nitroglyserin.»

Medisinske autoriteter innrømmer at det bare i USA hvert år inntreffer cirka 3000 dødsfall som følge av hepatitt som pasientene har pådratt seg ved blodoverføring. En regner også med at blodoverføring medfører ytterligere 30 000 alvorlige tilfelle av hepatitt og et mange ganger så høyt antall mindre alvorlige tilfelle. Andre komplikasjoner som følge av blodoverføring resulterer også i dødsfall og sykdommer.

På grunn av slike dødsfall og sykdommer er det i de senere år blitt anlagt mange saker mot leger og sykehus. Dr. Lester Unger, en kjent amerikansk hematolog, sa: «Rettssaker etter blodoverføringer er mer alminnelige nå enn noen gang tidligere jeg kan huske.»

En rettssak som fikk stor betydning, var den som ble ført for Illinois’ høyesterett. Saken gjaldt Mrs. Frances Cunningham. Hun var blitt innlagt på MacNeal Memorial Hospital i Berwyn i Illinois i 1960 for å få behandling for anemi. Som et ledd i behandlingen fikk hun flere halvlitere med blod. Men blodet viste seg å være infisert, og Mrs. Cunningham ble alvorlig angrepet av serumhepatitt. Hun forlangte 50 000 dollar i skadeserstatning av sykehuset.

En lavere rettsinstans forkastet hennes krav. Hun appellerte imidlertid til en høyere instans. Hennes sakførere henviste til kjennelser i andre saker, hvor selgere var blitt holdt ansvarlig for sine produkter. De hevdet at blod er et produkt, og at sykehusene må holdes ansvarlig når blodet ikke er som det skal være.

Illinois’ høyesterett sa seg enig i dette. Den uttalte at selgeren av et produkt «juridisk sett burde være ansvarlig for skade som produktet forårsaker, i stedet for å la den enkelte forbruker, som er helt uten skyld, bære tapet». En amerikansk sakførerforening var enig i dette. Den påpekte at kirkesamfunn, skoler, KFUM og barnehjem ikke blir fritatt for ansvar, og framholdt at det følgelig heller ikke er noen grunn til at sykehus skal bli det.

Dommer John Culbertson avviste forsvarets påstand om at blod er en «hjelp» og ikke et «produkt», og at sykehusene burde fritas for rettsforfølgelse. Han fastslo at blod er et produkt i likhet med andre varer «som ikke er forandret fra sin naturlige tilstand, og som blir distribuert til forbrukere». Han påpekte at staten Illinois’ lov holder forhandleren av giftig sopp ansvarlig for eventuelle skader, trass i at soppen «hverken er kokt, hermetisert, pakket eller behandlet på annen måte».

Som følge av denne rettsavgjørelsen er det mange leger i De forente stater som frykter for at de skal bli saksøkt i tiden framover. Men de har ingen annen enn seg selv å takke for det. De har i årevis øvd press på folk for å få dem til å ta imot blodoverføring og har påstått at en slik behandling er absolutt nødvendig, når kjensgjerningene har vist at den ikke har vært det. Det finnes mange andre stoffer som med fordel kan benyttes.

En gruppe hjertespesialister i Houston i Texas, deriblant dr. Denton Cooley, skrev i Journal of the American Medical Association for 10. august 1970: «Vi unngår blodoverføring under alle operasjoner så sant det er mulig . . . Vi har funnet at blodoverføring ikke er nødvendig ved en blodkaroperasjon, men at en slik behandling absolutt har visse ulemper, for eksempel risikoen for hepatitt. . . . pasienter som nekter å ta imot blod, kan som oftest gjennomgå store operasjoner uten særlig risiko og med godt resultat.»

I betraktning av dette bør legene huske at pasientens rett til å nekte blodoverføring bør respekteres, selv om de personlig vil anbefale bruken av blod. Amerikanske domstoler har stort sett vært enige i dette og har truffet den avgjørelse at en pasient har rett til å nekte å underkaste seg en behandling han ikke ønsker.

Legene utfører i sannhet et verdifullt arbeid. Deres harde arbeid og den hjelp de gir syke, er meget rosverdig. Men når en lege ignorerer pasientens ønsker, kan en ikke lenger si at han gir hjelp. En slik lege bør spørre seg selv om hva det er han virkelig er interessert i — sin pasient eller sin virksomhet og sitt omdømme.

Noen leger har til og med nektet å gi noen som helst behandling til pasienter som av samvittighetsgrunner og fordi de vet at det kan være til skade, nekter blodoverføring. Slike pasienter må ofte kaste bort verdifull tid med å flytte over til et annet sykehus, hvor legene har vært villige til å gi dem den behandling de ønsker. Andre leger har prøvd å få eller har fått domstoler til å avsi kjennelser som tvinger blodoverføring på voksne og spebarn for å «redde liv». Men de samme legene har foretatt eller godkjent aborter, som innebærer at liv blir utryddet. En slik handlemåte er mildest talt inkonsekvent.

Hva er egentlig den slags legers problem? Dr. Ervin Nichols i Palo Alto i California innrømmet: «For meg ser det ut til at vår reaksjon til dels har med vår egoisme å gjøre, når . . . pasienten ikke adlyder vår befaling.» Og dr. John Morton i Los Angeles sa: «Det hender kanskje altfor ofte at vår egoisme får oss til å mene at pasienten får henvende seg et annet sted hvis han ikke kan godta våre forslag.»

Amerikanske leger som ikke vil innse farene ved blodoverføring, kommer nå i et alvorlig dilemma. De kan bli stilt for retten og bli dømt til å betale erstatning.

Ærlige leger, som virkelig er interessert i sine pasienters ve og vel, innser at de ikke er pasientenes overordnede, men at de snarere er deres ansatte. De forstår at de gjerne må komme med forslag, men at pasienten har frihet til å godta eller forkaste dem. Og når et forslag blir forkastet, kommer disse legene med de beste alternative forslag de kjenner. De hjelper pasienten etter beste evne. Syke og lidende mennesker er meget takknemlige for den hjelp slike omtenksomme menn gir dem.