«Ditt Ord er sannhet»

Paulus’ reise til Roma

DEN kristne apostelen Paulus hadde sittet i fengsel i havnebyen Cesarea i to år. Nå ble han i samsvar med sin anmodning ført til Roma for å tre fram for keiseren. En høvedsmann ved navn Julius hadde fått ansvaret for Paulus og noen andre fanger. Lukas, som nedskrev beretningen om denne reisen, var Paulus’ reisefelle.a

De gikk om bord i en båt som skulle seile nordover langs kysten. Dagen etter kom de til Sidon. Skipet stakk til sjøs igjen og seilte rundt den nordøstlige enden av Kypern (Kypros) og så langs kysten av Kilikia og Pamfylia i Lilleasia. Det gikk saktere her, men til slutt kom de til den travle havnebyen Myra. I Myra klarte Julius å skaffe gruppen sin skipsleilighet med et annet skip. Det var tydeligvis et av de mange kornskip som regelmessig seilte mellom Alexandria i Egypt og Roma.

Fra Myra seilte det store skipet langs kysten av Lilleasia, men det gikk meget sakte, for vinden var imot. Det tok således «mange dager» å nå fram til Knidus, en kystby nord for Rodus (Rhodos). Hvis de hadde bestemt seg for å dra vestover fra Knidus forbi sørspissen av Hellas og videre til Roma, måtte de ha seilt over åpent hav. De sterke vindene var imidlertid uten tvil årsak til at det ikke ble gjort. Skipet satte i stedet kursen sørover mot Kreta.

Skipet nådde fram til Salmone på Kretas østkyst og seilte videre til Godhavn. Vinden var årsak til at de var blitt sterkt forsinket, og «fasten i forbindelse med soningsdagen var allerede over». (NW) Dette betyr at det nå sannsynligvis var oktober. Det ville være farlig å seile videre på denne tid av året. Men fordi havnen i Godhavn ikke var særlig egnet til vinterleie, ble det bestemt at de skulle forsøke å nå fram til Føniks, en havn som lå om lag 35 nautiske mil eller 65 kilometer lenger vest.

Storm og skibbrudd

Mannskapets tillit til denne avgjørelsen økte da det begynte å blåse en svak sønnavind. Men plutselig begynte det å blåse voldsomt fra østnordøst, og vinden fikk tak på skipet, og det begynte å drive. Da de kom bak den lille øya Klauda, fikk de litt ly mot stormen. De benyttet da anledningen til å heise den båten som hang på slep, om bord i skipet, og alt ledig tau ble slått om skipet for at det ikke skulle gå i stykker.

Noe som forferdet mannskapet, var at stormen førte skipet mot de farlige sandbankene i Syrten på kysten av Libya i Nord-Afrika. Mannskapet arbeidet desperat for å snu skipet og således unngå å lide skibbrudd. De lettet også skipet ved å kaste lasten over bord. Sjømannen Edwin Smith sa følgende angående denne kritiske delen av reisen i The Rudder for mars 1947:

«I dette tilfelle ville de dreie skipet slik at det lå for styrbords halser, det vil si med høyre side mot vinden. Det ville således vende baugen mot nord eller bort fra den afrikanske kyst og Syrten, og enhver bevegelse framover som det gjorde mens det lå pådreid, ville føre det mot Italia, og dets bevegelse sidelengs (avdrift) ville stort sett føre det vestover.

«Dagen etter, da stormen fortsatte med uforminsket styrke, lettet de skipet. Alt det de hittil hadde foretatt seg, vitner om dyktig sjømannsskap, og det vitner også dette om, for i alle verk om sjømannsskap blir dette anbefalt som en av de ting som bør gjøres.» De tiltak som ble truffet, førte til at skipet holdt en vestlig kurs og unngikk å strande på den farlige Afrika-kysten.

Det gikk mange dager uten at de så hverken sol eller stjerner, og skipet drev stadig vestover. De hadde gitt opp alt håp om å bli reddet. Men midt på natten den fjortende dag etter at de forlot Kreta, begynte noen av mannskapet å forstå at de nærmet seg land. Dette ble bekreftet da de loddet. De kastet ut fire ankre, og litt etter litt stoppet skipet.

Til slutt begynte det å lysne av dag. Mannskapet kappet ankrene, fjernet tauene som de hadde surret styreårene med, og heiste forseilet, og skipet satte kursen mot stranden. Skipet løp imidlertid på grunn og begynte å bli slått i stykker av de tordnende brenningene. På ordre fra Julius hoppet alle i sjøen og kom seg i land, noen ved å svømme og andre ved å klynge seg til løse deler fra skipet.

De fikk vite at øya het Malta. De overvintret her, og da det ble vår og det ble trygt å ferdes på havet, fortsatte de reisen med et annet skip fra Alexandria. Etter en tid passerte skipet den sørøstlige enden av Sicilia og gikk inn til Syrakus, hvor de ble i tre dager. Det fortsatte så til Regium på «støvelspissen» av Italia, og derfra seilte de videre til Puteoli. Her forlot gruppen skipet og foretok den siste delen av reisen til Roma over land.

En pålitelig beretning

Denne bibelske beretningen viser tydelig hvilke begrensninger skip i det første århundre hadde — hvor viktig det var å finne trygge havner, betydningen av å utnytte de fordeler som kystlinjen medførte, og hvor viktig det var å unngå åpne havstrekninger visse tider av året. Seilene, ankrene, styreårene og båten som hang på slep, er helt i overensstemmelse med den beskrivelse som blir gitt av den tids skip og deres utstyr. Det å slå tau rundt skipet og lette det var noe som en gjorde i nettopp slike situasjoner.

Omtalen av kornskipet fra Alexandria er i overensstemmelse med forholdene i den romerske verden på den tiden. Det fantes en slik flåte som var i keiserens tjeneste, og en høvedsmann fikk kommandoen over et skip, noe som er i samsvar med denne bibelske beretningen.

Beretningen gir en levende beskrivelse av de problemer som et skip hadde i motvind, og av de vinder som var fremherskende i den delen av verden på den tiden av året. Når det var en fremherskende vestlig vind, tok det omtrent en dag å seile fra Cesarea til Sidon, en strekning på om lag 60 nautiske mil eller 110 kilometer. Men når det var god sønnavind, kunne en seile fra Regium til Puteoli på omtrent en dag, en strekning på om lag 173 nautiske mil eller 320 kilometer.

Det er også verdt å merke seg at grunnen til at skipet hadde kurs rett mot sandbankene i Syrten, var de vindene som kom fra fjellene på Kreta. Den kursendring som de klarte å gjennomføre i denne vinden kunne føre skipet rett mot Malta.

Sjømannen Edwin Smith ble tilskyndt til å komme med følgende konklusjon angående denne reisen: «Vi har under vår undersøkelse sett at alle Lukas’ uttalelser om skipets bevegelser fra det forlot Godhavn til det strandet på Malta, er blitt bekreftet av ytre og uavhengige beviser av den mest nøyaktige og tilfredsstillende karakter . . . Alt dette viser at Lukas virkelig foretok denne reisen, som han beskriver, og at han dessuten har vist seg å være en mann hvis iakttagelser og uttalelser i høyeste grad må anses for å være pålitelige og sannferdige.»

Det er bestandig slik at jo nøyere en gransker Bibelens beretninger, jo bedre forstår en at de er pålitelige og sannferdige. Beretningen om Paulus’ reise til Roma er et ytterligere eksempel på Bibelens nøyaktighet.

[Fotnote]