Hvordan bør mannen behandle kvinnen?

HVA er den beste måten mannen kan behandle kvinnen på? Hvordan bør en mann behandle sin hustru for at begge parter skal ha størst gagn av samlivet?

Svaret på slike spørsmål kan vi bare få fra den som er best kvalifisert til å svare på dem. Hvem er det? Det må være Han som har konstruert og skapt både mannens og kvinnens kropp og sinn. Ja, Skaperen, Jehova Gud, er i sannhet den som best vet hvordan hans skapninger bør handle for å oppnå de beste resultater.

La oss huske at ekteskapet ikke er et resultat av en tilfeldig utvikling i tidens løp. Det var Gud som sto bak inngåelsen av det første ekteskap. Gud skapte først mannen og deretter kvinnen og førte dem så sammen som mann og hustru. De hadde fått forskjellige egenskaper, og de fikk også forskjellige oppgaver. Første Mosebok 2: 18 sier: «Det er ikke godt at mennesket er alene; jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like [motstykke, NW].»

Et motstykke er noe som kompletterer noe og gjør det fullstendig. Det skaffer til veie det som mangler eller er ønskelig. Når det gjelder mannen og kvinnen, ble begge skapt med et behov som den annen part dekket. Deres egenskaper oppveide eller kompletterte hverandre så godt at mannen og kvinnen etter at de var blitt forent i ekteskap, ble betraktet som «ett kjød». (1 Mos. 2: 24) At dette var til størst gagn for begge parter, framgår av at denne bibelske beretning også sier: «Og Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt.» — 1 Mos. 1: 31.

Legg dessuten merke til at da kvinnen ble skapt, ble det ikke sagt at hennes eneste oppgave besto i å få barn. Det som blir spesielt nevnt, er at kvinnen skulle være et motstykke til mannen eller hans medhjelp. Det er tydelig at hun tjener som hans motstykke i forbindelse med det å sette barn til verden, for ingen av dem kan gjøre det alene. Men hun er også et motstykke til mannen på mange andre måter.

Guds syn på kvinnen

Kvinnens forhold til sin Skaper, Jehova Gud, var dessuten av større betydning enn hennes forhold til sin mann eller til de barn hun ville få. Dette framgår av flere ting, blant annet av den kjensgjerning at selv om mannen fikk større ansvar, fikk også kvinnen egenskaper som gjenspeilte Guds personlighet, egenskaper som hun og mannen hadde felles.

Kvinnen har for eksempel på ingen måte et mindre mål av egenskapen kjærlighet, og det er en fremtredende egenskap ved Guds personlighet. Guds Ord sier: «Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud; for Gud er kjærlighet. . . . Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, han blir i Gud, og Gud blir i ham.» (1 Joh. 4: 8, 16) Dette gjelder like mye kvinner som menn.

Vi bør også merke oss at apostelen Paulus ikke bare hadde troende menn, men også kvinnelige disipler i tankene da han sa: «Vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.» (2 Kor. 3: 18) Det aller tydeligste bevis for at Gud setter kvinnen høyt, er i virkeligheten at han lar kvinner få det privilegium å være blant dem som utgjør hans Sønns himmelske regjering. Det er grunnen til at Bibelen i denne forbindelse sier: «Her er ikke mann og kvinne; for I er alle én i Kristus Jesus.» (Gal. 3: 28) Gud setter således kvinnen høyt og viser henne kjærlig omsorg. Han handler med kvinnen, og kvinnens forhold til ham er like viktig som mannens forhold til ham.

Hvem hadde størst skyld?

Både den første mannen og den første kvinnen begynte imidlertid å ønske å få noe som ikke kunne bli deres. De ønsket å bli Gud lik i den forstand at de selv ville ha evnen og retten til å avgjøre hva som var rett, og hva som var galt, i stedet for å la seg lede av Guds lover. Kvinnen gjorde først opprør og deretter mannen. — 1 Mos. 3: 1—6.

Dette har fått enkelte til å si at ’hvis det ikke hadde vært for kvinnen, ville vi ha vært i Edens hage’. Men det er ikke riktig. Mannen ble skapt først og gjort til hode for familien, noe som betydde at han hadde størst ansvar. Som «kapteinen» på sitt «skip» burde han ha holdt stø kurs selv på opprørt hav. Men den første mannen, Adam, kom til kort som familieoverhode. Ettersom han hadde det største ansvaret, hadde han også størst skyld. Romerne 5: 12 sier: «Synden kom inn i verden ved ett menneske [Adam], og døden ved synden.»

Som følge av at den menneskelige familie vendte seg bort fra Gud og unnlot å følge hans ledelse, begynte den å sette opp sine egne regler for handlemåte. Dette har i mange tilfelle gått ut over kvinnen, for det at mannen har vært mer aggressiv og har hatt større fysisk styrke, har satt ham i stand til å herske over kvinnen og å mishandle henne, direkte i strid med Guds hensikt.

Guds syn på tingene blir åpenbart

Gud satte imidlertid en grense for hvor lenge han ville tillate menneskenes dårskap. Etter hvert som århundrene gikk, åpenbarte han gradvis hva han ville gjøre for å rette på den sørgelige tilstand som den menneskelige familie hadde kommet i.

Om lag 1500 år før Jesu Kristi fødsel åpenbarte Gud flere av sine hensikter ved den måten han handlet med Israels folk på. Gjennom Moses ga han Israel en lovsamling. Denne lovsamlingen innbefattet forskjellige foranstaltninger med tanke på kvinnens beste. Dette gjorde at de israelittiske kvinner var i en langt bedre stilling enn kvinnene i de omkringliggende, hedenske nasjoner.

Flere hundre år senere innførte Jesus Kristus kristendommen, og Guds hensikter ble da enda tydeligere åpenbart. Under den kristne ordning fikk kvinnen en stilling som til og med var høyere enn den kvinnen hadde hatt i det gamle Israel. Sann kristendom var en levemåte som sto langt høyere enn noen levemåte som mennesker noen gang hadde frambrakt, og når det ble utøvd i samsvar med Guds hensikt, ville kvinnen høste gagn av det.

Mannen beholdt rollen som «kapteinen», som hodet for familien, under den kristne ordning. Dette var den beste ordningen, i betraktning av hvordan Gud hadde skapt mannen og kvinnen. I Efeserne 5: 23 sies det således: «Mannen er hustruens hode, liksom Kristus er menighetens hode.» Hva ville resultatet bli hvis det ikke var noen som tok ledelsen i familien? Resultatet ville bli stadig krangling og uenighet, ettersom det ikke ville være noen til å treffe den endelige avgjørelse. Med tanke på familiens beste er det imidlertid nødvendig at det er en som er bemyndiget til å treffe den endelige avgjørelse, og Gud har gitt denne oppgaven til mannen.

Hvis mannen for eksempel kjører bil og så kommer opp i en vanskelig situasjon som krever at han handler raskt, vil det bare gjøre tingene verre hvis hans hustru gir uttrykk for hva hun mener bør gjøres, og insisterer på at mannen skal gjøre slik som hun vil. Det må være en som treffer den endelige avgjørelse i forskjellige spørsmål, og når mannen gjør det på en kjærlig og hensynsfull måte, vil det være til beste for hele familien.

Hvordan bør oppgaven som familiens overhode ivaretas?

Hva betyr det så at mannen er familiens hode? Som vi har vært inne på, betyr det at han har rett til å treffe den endelige avgjørelse i forskjellige spørsmål som angår familien, især når det gjelder alvorlige spørsmål. Men hvordan bør denne oppgaven som familiens overhode ivaretas? Gjør den ham berettiget til å opptre som en slags sjef eller som diktator?

Det er på ingen måte i samsvar med Guds vilje, for i Efeserne 5: 28, 29 sies det: «[Mennene er] skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv; ingen har jo noensinne hatet sitt eget kjød.» Mannen er forpliktet til å være like hensynsfull overfor sin hustru som han er overfor seg selv, ettersom de er «ett kjød».

Stillingen som familiens overhode innbefatter imidlertid mye mer. Gud gir også ektemennene denne befalingen: «I ektemenn: Lev med forstand sammen med eders hustruer som det svakere kar, og vis dem ære.» — 1 Pet. 3: 7.

Hvordan viser en en annen person ære? En gjør det ved å behandle vedkommende på en respektfull måte. En tar hensyn til vedkommendes meninger, til hva vedkommende liker og ikke liker. Når det ikke har med et prinsippspørsmål å gjøre, lar en den annen part få sitt ønske oppfylt. En vil følge oppfordringen i Kolossenserne 3: 12, 13: «Ikle eder da, som Guds utvalgte, hellige og elskede, inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet, så I tåler hverandre og tilgir hverandre.»

Det er slike egenskaper hos en ektemann som gjør det lett for en kvinne å elske og vise respekt for ham. En lykkelig gift kvinne som ble spurt om hva hun satte størst pris på hos sin mann, svarte: ’Det at han er så omsorgsfull og hensynsfull mot meg.’ Og det er nettopp det Gud sier at en ektemann bør være mot sin hustru.

Det er også slik at selv om moren til å begynne med spiller en spesielt viktig rolle i et barns liv, får farens rolle etter hvert større betydning. Det er grunnen til at fedrene ifølge Guds lov skal ta ledelsen i opplæringen av barna når de vokser opp, i forbindelse med slike viktige spørsmål som moral, religion og utøvelse av tukt. Selv om moren også spiller en viktig rolle hva alt dette angår, er det faren som skal ta ledelsen. — Ef. 6: 4.

Noe som hører med til det å ta ledelsen, er å sette et godt eksempel og handle i samsvar med det en sier. Noe av det beste en far kan gjøre for sine barn, er å vise at han er glad i deres mor. Hvilket fint eksempel vil han ikke på den måten sette for dem som senere skal bli mødre og fedre!

Efeserne 5: 25 sier også: «I menn! elsk eders hustruer, liksom Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den.» Ja, mannen skal ha en slik omsorg for sin hustru at han er villig til å gi sitt liv for henne! Det var det Jesus gjorde for dem han elsket.

Hvilken forstandig kvinne vil vel ønske å frigjøre seg fra en mann som viser henne en slik ære og respekt, og som er så hensynsfull, omsorgsfull og lojal mot henne? Kvinnen har naturligvis også en oppgave som hun må ivareta, og Bibelen gir mye god veiledning i den forbindelse. Men her er det i første rekke mannens forpliktelser vi drøfter.

Hvordan han bør behandle andre kvinner

Hvordan bør menn behandle andre kvinner, kvinner som ikke er deres hustru? Den unge mannen Timoteus fikk følgende inspirerte råd: «Tal ikke hardt til en gammel mann, men forman ham som en far, unge menn som brødre, gamle kvinner som mødre, unge som søstre, i all renhet!» — 1 Tim. 5: 1, 2.

En mann bør vise like stor respekt for en eldre kvinne som han viser for sin egen mor. Og han bør ha en moralsk uklanderlig oppførsel overfor en yngre kvinne, som om hun var hans egen søster, og ikke betrakte henne som et «kjønnsobjekt».

Det rette syn på kvinnens rolle

Jesus hadde stor aktelse for kvinnen. Han betraktet ikke kvinnene som «underlegne», som «kjønnsobjekter» eller som mennesker som ikke hadde noen annen oppgave enn å føde barn. Ved en anledning besøkte han to søstre, Marta og Maria. Marta var travelt opptatt med forskjellige gjøremål, men Maria «satte seg ved Jesu føtter og hørte på hans ord». Da Marta klaget over at Maria ikke hjalp henne, roste Jesus i stedet Maria og sa at hun ’hadde valgt den gode del, som ikke skulle tas fra henne’. (Luk. 10: 38—42) Jesus viste ikke dermed ringeakt for de forskjellige plikter i et hjem. Det han viste, var at det finnes ting som bør være av større betydning for en kvinne enn slike oppgaver.

Ved en annen anledning sa en kvinne til Jesus: «Salig er det liv som bar deg, og det bryst som du diet.» Men Jesus sa til henne: «Salige er de som hører Guds ord og bevarer det.» (Luk. 11: 27, 28) Han viste at en kvinnes forhold til Gud er viktigere enn hennes rolle som mor. Når alt kommer til alt, er det jo bare en liten del av en kvinnes liv som er vigd det å få og oppdra barn. Og hvis en mann forlanger at en kvinne skal bryte Guds lover, hva bør hun så gjøre, selv om det skulle være hennes egen ektemann som forlanger det? Bibelen sier: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Ap. gj. 5: 29.

Når vi undersøker hva Bibelen har å si om hvordan mannen bør behandle kvinnen, ser vi således at Gud virkelig har gitt kvinnen en ærbar og begunstiget stilling. Det er nok så at de fleste menn i denne verden ikke følger Guds høye normer. Men det betyr ikke at det er noe galt med disse normene. Det viser i stedet at det er mennene som har en feilaktig innstilling, og de vil en dag måtte svare overfor Gud for det.

Menn som er sanne kristne, respekterer Guds normer. Hvis du undersøker hvordan det forholder seg med mennene blant Jehovas vitner, vil du finne at de gjør det. De lærer stadig hvordan de skal følge disse normer i sitt liv, noe som er til stadig større gagn for dem selv og de kvinner de omgås. Og når deres hustruer, mødre og søstre viser den samme respekt for Guds høye normer og fyller sin plass på rette måte, oppnår også disse stor lykke og tilfredshet. Ingen av dem søker å bli frigjort fra denne ordningen, ikke fordi de blir tvunget til å bli i den, men fordi de ønsker det, ettersom de ser at den bringer dem langt større lykke enn noen annen ordning.

Selv menn og kvinner som lever sammen i fred og enhet, trenger imidlertid en frigjøring. Fra hva? Fra en verden som er fylt med hat, forbrytelser, kriger, fattigdom, sykdom og død, fra en verden hvor ikke bare kvinner, men også menn og barn er blitt urettferdig behandlet. Vil en slik frigjøring noensinne bli en realitet?

[Bilde på side 15]

Da en kvinne sa til Jesus: «Salig er det liv som bar deg, og det bryst som du diet», svarte han: «Salige er de som hører Guds ord og bevarer det.»