Bør sinnslidende pleies hjemme?
DE HADDE vært et lykkelig ektepar i ti år. Mannen hadde hatt en klar hjerne og hadde deltatt aktivt i den kristne tjeneste. Men så begynte han å bli plaget av hukommelsestap. Av og til når han holdt bibelske foredrag, kunne han plutselig ikke huske noen ting, og på arbeidsplassen hendte det at han ikke kunne skjelne fargene fra hverandre når han skulle lakkere en bil.
Etter hvert snakket han mindre og mindre, og før det hadde gått lang tid, var det eneste han sa: «Nei! Nei! Nei!» opptil åtte ganger på rad. Så sluttet han fullstendig å snakke. Men fysisk sett var han overaktiv. Han travet fram og tilbake på gulvet fra morgen til kveld, og det var vanskelig å få ham til å gå og legge seg. Etter fem år døde han.
I løpet av disse årene ble spesialister gang på gang konsultert, men de sa at det ikke var noe de kunne gjøre for å stanse sykdommen. En ledende psykiater i New York, som stilte den diagnose at mannen led av en «degenererende, fremadskridende organisk sykdom», avsluttet sin diagnose med disse ordene til pasientens hustru: «Jeg må i denne forbindelse få si Dem at De er et enestående godt menneske. Det offer De bringer for å pleie Deres fullstendig hjelpeløse mann, er usedvanlig. Mange ville for lengst ha anbrakt sin utilregnelige slektning på en institusjon.»
Hvorfor bestemte denne kvinnen seg for å pleie sin mann hjemme? Hvorfor hadde hun bestemt seg for ikke å anbringe ham på en institusjon? Hvorfor skulle hun gjøre det, når legene var enige om at de ikke hadde ytterligere medisinsk hjelp å gi ham? Hun uttrykte det på denne måten: «Hvis jeg gjorde det, ville jeg føle det som om jeg slo hånden av min livsledsager. En lover å holde sammen i gode og i onde dager, ikke sant?» Hun fortsatte å vise sin mann kjærlighet, for, som hun sa: «Han er som et lite barn. En kan ikke føre en fornuftig samtale med et lite barn, men barnet merker at det blir vist kjærlighet, og det gjør også min John.»
Institusjonspleie ikke alltid en fordel
Sa denne erfarne psykiateren i New York at det var tåpelig av denne hustruen at hun ville pleie sin fullstendig hjelpeløse mann hjemme? Nei, han roste henne og sa at hun var «et enestående godt menneske», kanskje fordi han visste at institusjonspleie av sinnslidende ikke alltid er tilfredsstillende.
Dette framgikk tydelig av et eksperiment hvor åtte personer med høy utdannelse utga seg for å være sinnslidende. De ba om å bli innlagt på til sammen 12 ulike institusjoner i forskjellige deler av De forente stater. Hva fant de ut? Den professoren i psykologi som organiserte eksperimentet og selv var en av de åtte, rapporterte at deres oppdagelser var «et fellende bevis mot institusjonssystemet». Fire av disse «pasientene» (som førte dagbok) ble for eksempel ignorert eller neglisjert av sykehusleger og andre av personalet i tre av fire tilfelle når de prøvde å snakke med dem.
Blant de konklusjoner de som deltok i eksperimentet, kom til, var denne: «Følgene av at pasientene blir innlagt i slike omgivelser — maktesløsheten, personlighetstapet, isoleringen, ydmykelsen og følelsen av å bli satt i bås — ser uten tvil ut til å være nedbrytende,» hvilket vil si at de gjør pasientene verre i stedet for å hjelpe dem til å bli bedre. — Medical World News, 9. februar 1973.
I en artikkel med overskriften «Hvordan schizofreni blir kronisk» i Mental Hygiene for januar 1969 kom to psykologer med lignende utsagn. De kom inn på hvilke skader de sinnslidende ofte blir påført på grunn av den måten de blir behandlet på på en institusjon. Personalet «ydmyker til stadighet pasientene og legger ikke skjul på sin ringeakt for dem». Noen institusjonsansatte har den innstilling at pasientene «er helt annerledes enn de, og at det som er ubehagelig for de ansatte, ikke nødvendigvis er ubehagelig for pasientene». Tragisk nok fikk den måten personalet behandlet pasientene på, pasientene til å oppføre seg nettopp slik som personalet sa at de ikke måtte oppføre seg. Det fikk pasientene til å føre over seg selv de former for avstraffelse som de fryktet mest.
Ifølge en kjent amerikansk psykiater blir bruken av elektrisk sjokkbehandling sterkt overdrevet på sinnssykehusene; det samme er tilfelle med bruken av medikamenter. I sin private praksis prøver denne psykiateren å holde alvorlig syke pasienter borte fra sykehuset så sant det er mulig. Hvorfor? Fordi, som han sier: ’Sykehus er steder hvor pasientene ofte blir verre.’
Hvorfor hjemmet kan være et bedre sted
Det finnes naturligvis mange oppriktige leger og sykepleiere på slike institusjoner. Hva er det så som er galt? En hel del! I mange land har institusjonene ikke de nødvendige økonomiske midler til å betale for kvalifisert hjelp, og mange institusjoner er underbemannet. En kan derfor ikke vente at hver enkelt sinnslidende skal få nettopp den personlige hjelp som han trenger.
Det ser ut til at mange som arbeider på slike steder, har en tendens til å overse det faktum at en mentalt forstyrret person ikke alltid og i enhver henseende er unormal. Hans oppførsel er med andre ord uberegnelig. I noen retninger er han kanskje normal hele tiden og i andre unormal bare en del av tiden. Han har klare øyeblikk, da han er mottagelig for fornuft og i stand til å reagere på forståelsesfull behandling.
Erfaringen har også vist at mentalt syke vanligvis er mer følsomme overfor andres oppførsel enn de var før de ble syke; dette skyldes deres hjelpeløshet. En sinnslidende har behov for å bli vist omsorg av en likevektig person som er i stand til å vise medfølelse, og det er mer sannsynlig at pasienten vil få slik omsorg i hjemmet enn på en institusjon.
En rapport fra Verdens helseorganisasjon støtter denne oppfatning: «I dag, da folk har fått mye bedre kjennskap til psykiatriske emner, er det flere og flere slektninger [til sinnslidende] som har fått tilstrekkelig innsikt til at de kan tolerere pasienten i hjemlige omgivelser, forutsatt at de får (profesjonell) hjelp. . . . Det er ikke alltid tilrådelig å innlegge pasienten på sykehus hvis familien er innstilt på å beholde ham hjemme, i vante omgivelser og i en kjærlig atmosfære.»
En bok om nettopp dette emnet, Home Care for the Emotionally Ill av dr. H. S. Schwartz, understreker at en forstandig og kjærlig familie kan skape et svært gunstig klima som kan bidra til at den sinnslidende blir frisk. Men det er også en annen faktor som må tas i betraktning. Hvilken faktor er det?
Bibelen viser at ektefeller har forpliktelser overfor hverandre. Den viser også at foreldre er forpliktet til å sørge for sine barn (som de kanskje har påført en arvelig defekt som er årsaken til problemet). På den annen side pålegger også Bibelen voksne barn å sørge for sine gamle foreldre. Denne plikt kan også omfatte å pleie foreldrene selv om de ikke lenger er helt åndsfriske. — 1 Tim. 5: 3—8.
Det er naturligvis ikke alle sinnslidende som kan pleies hjemme. Men når det er tydelig at pasienten ikke er en fare for seg selv og sine omgivelser, er hjemmet trolig det sted hvor han kan få den beste pleie. Helbredelsen kan skje på den hurtigste og letteste måten i hjemmet.
Hva det krever
Det er ikke noen liten oppgave å pleie en mentalt forstyrret eller syk person hjemme. Det ideelle er at pasienten har sitt eget rom, og at familien kan få en eller annen form for utdannet hjelp, for eksempel en sykepleierske på deltid eller heltid. Det vil også være fint om en forståelsesfull og medfølende lege fører tilsyn med pasienten og kan konsulteres fra tid til annen. Mange har imidlertid kommet seg etter et nervesammenbrudd, en alvorlig depresjon og andre former for mentale og følelsesmessige forstyrrelser bare ved å få pleie i hjemmet, uten slike ideelle forhold. Men kravene til de andre i familien har vært store.
Det familiemedlem som den største byrden blir lagt på, er som oftest hustruen eller moren, slik det var i det tilfellet vi nevnte i begynnelsen. Hun må være moden i mental, følelsesmessig og åndelig henseende og fysisk sterk. Hun må vise selvkontroll. Hun må vise kjærlighet — uten å være sentimental. Hun må kunne være bestemt når det er nødvendig, og kunne utholde prøvelser. Det som virkelig kreves, er det som Bibelen kaller «åndens frukt», og som innbefatter kjærlighet, glede og selvkontroll. Framfor alt er det behov for mye kjærlighet. — Gal. 5: 22, 23, NW; 1 Kor. 13: 4—8.
Kjærligheten må være ekte, ikke hyklersk eller overfladisk. En må vise ekte interesse for pasientens ve og vel. Bibelen sier også at «kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder». Kjærligheten «håper alt». Håp derfor på det beste og appellér til det beste i pasienten. Vis empati. I det hele tatt bør en behandle pasienten slik som en selv ville like å bli behandlet hvis en var i hans sted. — 1 Pet. 4: 8; 1: 22.
Forståelse er også viktig. Som en lege sa: «Målet . . . er å forstå pasienten. Alt det terapeuten sier og gjør, bør være rettet mot dette mål.» Hvordan kan en så forstå en som er sinnslidende? Ved å oppmuntre vedkommende til å snakke.
Det er dessuten viktig å forstå at de mentale vrangforestillingene bare er ytterliggående former av svakheter som vi alle har. Vi er for eksempel alle av og til plaget av skyldfølelse. Men den mentalt syke kan bli så overveldet av skyldfølelse at han føler at alt er håpløst.
Gjør alt du kan for å gjenoppbygge pasientens selvtillit. Vær ikke morsom på hans bekostning. Gi ham alltid anledning til å redde ansikt. Bortforklar de feil han gjør, hvis det er mulig. Det er viktig at han ikke blir behandlet som mindreverdig, men som om han var normal, og det er han kanskje også en del av tiden. Som en av De forente staters ledende psykiatere uttrykte det: «En kan gi dem det de mangler; de kan bli opplært og undervist og med denne nye kunnskap bli hjulpet til å ville noe annet og klare seg bedre.» Appellér derfor til det beste i pasienten. Vis at du har humoristisk sans, og prøv å få ham til å le ved å gjøre deg selv til gjenstand for latter. Latter løsner spenningen og er gagnlig for både sinn og legeme.
Husk at et alminnelig og grunnleggende særpreg ved sinnslidende mennesker er trangen til å gjøre opprør. De ønsker ofte å gjøre det motsatte av det de blir bedt om å gjøre eller ikke gjøre. De ligner barn når de får sine ubeherskede raserianfall. Ettersom de er tilbøyelig til å være mistenksomme, hender det at en må gå indirekte til verks.
En vanskelig kvinnelig pasient fikk for eksempel en gang et raserianfall og begynte å kaste bøker i alle retninger og truet med å slå ut vindusrutene. Hva kunne en gjøre? Hvis en ba henne om å holde opp, ville hun bare bli enda mer besluttet på å fortsette. Hennes psykiater brukte derfor den indirekte metoden. Han satte seg på bokhyllen og telte høyt etter hvert som hun kastet den ene boken etter den andre i gulvet. Så tok han opp en bok og spurte henne om hun noen gang hadde lest den. Han fortalte henne om noen av de interessante tingene som sto i den. Hva ble resultatet av at han behersket seg og tok det hele humoristisk, samtidig som han viste medfølelse og prøvde å avlede hennes oppmerksomhet? Han fikk henne til å hjelpe seg med å sette bøkene tilbake i bokhyllen, og hun ba til og med om unnskyldning for det hun hadde gjort! Ved å følge en lignende taktikk fikk han overtalt en pasient som sto i en vinduskarm, til ikke å begå selvmord.
Fysisk velvære
Fysisk velvære er også av stor betydning, for som det er blitt sagt: «God fysisk pleie er en dør til mental sunnhet.» Pasienten bør ha det så komfortabelt som mulig. Det kan ha en gagnlig virkning på ham at en også viser omsorg for hans utseende. Med bestemt og kjærlig hjelp kan en påbegynne noe og så lokke ham til å fullføre det, for eksempel å vaske seg, kle på seg og spise.
Hvis pasienten er tilbøyelig til å sitte for seg selv i et hjørne hele dagen, kan en oppmuntre ham til å gå turer. Massasje kan også være til hjelp, selv om den som gir den, ikke har noen fagutdannelse. Et langvarig varmt bad kan hjelpe en urolig pasient. Kostholdet er av svært stor betydning. Ifølge en ledende psykiater kan riktig kost være nøkkelen til behandling av sinnslidelser. Av særlig stor betydning er de vitaminer og mineraler som en finner i uraffinerte fødemidler.
Hjelp fra Bibelen
Når en har med en sinnslidende å gjøre, bør en særlig anvende Bibelens prinsipper og sannheter. Bibelen viser at et glad hjerte gir god legedom. (Ordspr. 17: 22) Den forteller også at musikk en gang hjalp en konge som hadde et følelsesmessig problem. En har lagt merke til at enkelte pasienter som aldri snakker, liker å synge. — 1 Sam. 16: 14—22.
En kan også oppmuntre pasienten ved å minne ham om at Gud har omsorg for sine jordiske barn. Bibelen sier for eksempel: «Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham. For han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv.» (Sl. 103: 13, 14) Den sier også: «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting eders begjæringer komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse; og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare eders hjerter og eders tanker i Kristus Jesus.» De som pleier den sinnslidende, har naturligvis også behov for å bli styrket ved slike skriftsteder og gjennom bønn. — Fil. 4: 6, 7.
Pleie av sinnslidende er virkelig en utfordring. En familie som har kjennskap til hva det innebærer, bør overveie saken omhyggelig før de lar et mentalt eller følelsesmessig sykt familiemedlem bli innlagt på en institusjon for sinnslidende i stedet for å pleie vedkommende hjemme.