Hva er det som skjer med pengene dine?

I ALLE deler av verden stiger prisene på praktisk talt alle ting. Dette kalles inflasjon. Selv om dette ikke er noe nytt, er det omfang prisstigningen har fått, og den hastighet den har foregått med, noe nytt.

Hvor alvorlig blir dette problemet ansett for å være? Publikasjonen Money & Credit sa nylig: «Inflasjonen er det største problem, det problem som får alle andre til å blekne og bli av underordnet betydning. Hvis den får lov til å herje i samme tempo som hittil, vil den med letthet kunne ødelegge den skrøpelige strukturen i vårt samfunn og i ethvert annet demokratisk samfunn.»

Det som gjør situasjonen så alvorlig, er at en slik inflasjon aldri før i historien har gjort seg gjeldende over hele verden på samme tid. I de senere år har prisstigningen i mange land vært ekstra stor.

Dette betyr at en får mindre og mindre for pengene sine. Og for personer med relativt fastsatte eller lave inntekter blir dette et stadig større problem. De finner det umulig å øke sine inntekter i takt med inflasjonen. Følgen blir at deres levestandard synker.

Myndighetene bekymret

Angående inflasjonsraten sa U.S. News & World Report: «Ikke på et kvart århundre har prisene i så lang tid steget så hurtig.» Og New York Times tilføyde:

«Hvis amerikanske forbrukere er irritert over en inflasjonsrate på åtte prosent, bør de tenke på japanerne. . . . engrosprisene i Japan har steget med 16 prosent og konsumprisene med 13 prosent i forhold til fjorårets nivå. . . .

«I Sør-Amerika har raten i enkelte land langt overskredet 100 prosent. I det relativt stabile Peru har prisene steget med omkring 12 prosent hvert år i de siste to årene.»

I august 1973 steg prisene i De forente stater hurtigere enn de hadde gjort på 26 år. Ettersom De forente stater er støttepilaren i den vestlige verdens økonomiske system, var autoriteter over hele verden svært opptatt av følgene av en slik inflasjon.

Skadevirkningene av denne verdensomfattende inflasjon fikk direktøren for Bank of Zambia til å si at framtidsutsiktene for verdens pengesystemer var «dystre». Og den nigerianske avisen Daily oppfordret i en omtale av den kaotiske situasjonen i verdensøkonomien de afrikanske land ’til å opprette sitt eget pengevekslingssystem for å eliminere tap som følge av den verdensomfattende pengekrisen’.

Hvorfor er det en slik verdensomfattende inflasjon akkurat nå? Det er flere grunner til at denne meget kompliserte situasjonen har oppstått. Men som økonomen Milton Friedman nylig skrev i bladet Newsweek, er noen av grunnene: «For stor produksjon av penger, for stort forbruk fra regjeringens side» og for stor innblanding fra dens side. Mange nasjoner bruker nå flere penger enn de tjener. For å kunne dekke sine enorme utgifter til våpen og annen militær utrustning, til kriger, offentlige tjenester og andre ting har de stadig måttet sette seg i gjeld. For å kunne betale sine regninger har de måttet låne penger eller trykke flere penger på sine seddelpresser. Dertil kommer at befolkningen også i stor utstrekning har lånt penger. Men det at dette store pengeoverskudd er «på jakt etter» varer og tjenester, fører til at prisene stiger.

Hva kan gjøres for å rette på situasjonen? Det er interessant å undersøke hva stadig flere autoriteter nå sier.

«Overfor et krakk»

Sent på året i fjor hadde New York Times følgende overskrift: «Det økonomiske oppsving i Europa fryktes å stå overfor et krakk.» Omtrent samtidig sa U.S. News & World Report: «Det hersker en utbredt frykt blant bankierer, økonomer og politikere over hele Europa for at regjeringene er i ferd med å miste kontrollen over lønns- og prisspiralen, og at den ukontrollerbare inflasjonen er i ferd med å føre til økonomisk katastrofe.»

Mens det for noen år siden var få økonomer som ville ha kommet med slike dystre spådommer, er det nå stadig flere som gjør det. En bankdirektør i USA, Nicholas L. Deak, sa at ’inflasjonen vil føre til en verdensomfattende depresjon som vil få 1930-årene til å fortone seg som en bekymringsløs tid’. Han sa også: «Inflasjon skaper en høykonjunktur som ender med en katastrofe. Tendensen kan ikke snus uten en større depresjon.»

London-bladet Financial Times sa at utsiktene for den nærmeste framtid kunne gi en «kuldegysninger», og fortsatte:

«Da dr. Schäfer, den høyt respekterte direktøren for Sveits’ største bank, nylig advarte om faren for at hele det økonomiske system [i verden] ’sto overfor en tragisk ende’, overdrev han ikke.

Han uttrykte bare en bekymring som selv de mest nøkterne iakttagere på den internasjonale skueplass ikke lenger uten videre kan skyve fra seg — at . . . inflasjonen nå har nådd det punkt da ikke noe kan forhindre at den fullstendig ødelegger verdens økonomiske grunnlag, noe som vil få så fryktelige følger at en ikke kan tenke på det.

Kronikøren dr. Schultz, som tar for seg den internasjonale økonomi, kommer med en åpenhjertig uttalelse når han i sin siste nyhetsmelding sier at . . . ’Pengene er i ferd med å dø’.»

Et parlamentsmedlem i Storbritannia, Sir Henry d’Avigdor-Goldsmid, en bankier som London-avisen Sunday Telegraph for 22. juli 1973 beskrev som «selve prototypen på forsiktighet når det gjelder å bedømme en situasjon», kom med en advarsel og sa:

«Da Vesuv hadde sitt utbrudd, diskuterte innbyggerne i Pompeii formodentlig planene for nye offentlige bad. Dette var uten tvil en sak av stor betydning for dem, men de var fullstendig uvitende om den flom med død og ødeleggelse som var i ferd med å skylle over dem . . .

Vi står overfor noe som kan sammenlignes med Vesuvs utbrudd. Prisstigningen verden over i løpet av de siste 18 måneder er noe som vil bety slutten for en stor del av den vestlige verden, slik vi kjenner den.»

Kan bølgen stanses?

Kan inflasjonsbølgen stanses før den fører til en katastrofe? Er det realistisk å håpe på at den vil kunne det?

Situasjonen er ikke særlig oppmuntrende for dem som setter altfor stor lit til penger. Angående den amerikanske inflasjon sa for eksempel New York Times:

«Den hurtig stigende inflasjonsraten i amerikansk økonomi for tiden . . . er, i hvert fall for en stor del, et mysterium for ekspertene . . .

Knapt en eneste økonom i eller utenfor regjeringen drømte om at inflasjonsraten i de siste tre-fire måneder ville bli så stor som den ble.»

Ekspertene forutså således ikke det som har funnet sted i den senere tid. Og noe som er enda mer illevarslende, er at enkelte av dem ikke tror at det er mye som kan gjøres ved situasjonen på dette sene tidspunkt. Bladet Financial Times, som kommer ut i London, sa:

«Den kjensgjerning at de såkalte økonomiske eksperter praktisk talt overalt oppfører seg som om de mener at problemet er blitt for stort til at de kan løse det, som enkeltpersoner eller kollektivt, må nødvendigvis gi større tyngde til disse [tegnene på en kommende katastrofe].»

U.S. News & World Report sa i tråd med dette: «En følelse av hjelpeløshet og engstelse i forbindelse med verdens økonomiske utsikter ser ut til å ha grepet ledende bankierer i De forente stater og Europa.» Den internasjonale oppgjørsbank advarte om at en ikke kunne øyne noen slutt på den verdensomfattende inflasjonen. Og Economic Education Bulletin, som kommer ut i De forente stater, sa:

«Hvor sterk og rik en nasjon hvor inflasjon oppstår, enn er, kan denne til å begynne med snikende prosess ha en ødeleggende virkning på nasjonens økonomi og folkets moral.

Dette er den erfaring menneskeheten i alle århundrer i historien har gjort, uten en eneste unntagelse til dags dato.» (Uthevet av oss)

Tror du at vår tid, som erfarer den første verdensomfattende inflasjon av et slikt omfang, vil være en unntagelse hva dette angår?

Tenk også over følgende: I en lederartikkel i London-avisen Sunday Telegraph sa P. Worsthorne at inflasjon «representerer instinkter som er knyttet til menneskelig griskhet og selviskhet, instinkter som er så primitive og fundamentale at de utgjør en utfordring til det som hører med til sunn fornuft». Denne iakttageren sa videre:

«Kan det være at inflasjon også er en form for massegalskap, som har sin rot i det onde, og som ikke lar seg helbrede og kontrollere ved økonomisk forstand og politisk sunn fornuft, like lite som nazismen lot seg helbrede og kontrollere ved det internasjonale diplomatis vanlige terapi? . . .

Når en snakker privat med folk som har greie på slike ting, er deres beskrivelse av den utfordring som inflasjonen utgjør, så mørk og illevarslende, ja, nesten så apokalyptisk at en må trekke den slutning at hvis en helbredelse skal kunne finne sted, må det virkelig smertefulle tiltak til.»

Tror du at verdens ledere kan forandre den selviske, grådige menneskelige natur som gjør seg så sterkt gjeldende i vår tid? Tror du at de vil kunne gjøre det i den verdensomfattende målestokk som situasjonen krever? Det er ikke noe som tyder på at noe slikt blir gjort — eller vil bli gjort — av de menneskelige ledere i vår tid.

Dystre påminnelser

Et stort firma som representerer en rekke fabrikanter, skrev sent på året i fjor til sine kunder og minnet dem om at den nåværende inflasjon «uheldigvis minner om 1929. Den er også ledsaget av noe annet som gjorde seg gjeldende i 1929, nemlig mangel på tillit til regjeringene».

Noe annet av interesse i denne forbindelse som en ikke bør glemme, er at for eksempel De forente stater har sendt ut pengesedler mye hurtigere enn landet gjorde før depresjonen i 30-årene. Andre land har gjort det samme. Som The Wall Street Journal bemerket: «Valutabeholdningen i en rekke land har gått opp med tosifrete årlige rater i disse dagene, viser tallene fra Det internasjonale valutafond. Denne økningen er usedvanlig stor.»

Det er nødvendig å være klar over at en slik bekymring over pengestandardenes kollaps ikke mangler grunnlag. I mange land har det hendt om og om igjen. Dette har til forskjellige tider ført til anarki, radikale forandringer i samfunnet, diktatur og til og med krig.

I august 1922 var for eksempel valutabeholdningen i Tyskland 252 milliarder mark. Bare 15 måneder senere hadde den steget til 497 trillioner mark (497 fulgt av 18 nuller)! Det var omkring to milliarder ganger mer enn 15 måneder tidligere! Denne inflasjonen ødela de tyske betalingsmidler. Folks oppsparte penger var ingenting verdt. Det økonomiske system brøt sammen. Anarki ble resultatet, og dette banet igjen vei for Hitler og nazistene.

En lignende inflasjon i slutten av 1940-årene bidro til å bane vei for kommunistisk kontroll av det kinesiske fastland.

En annen viktig faktor

Som før nevnt er en grunnleggende årsak til at mange land har hatt en økende inflasjon, at deres lands regjering har brukt flere penger enn den har tjent. Men nå er det et nytt element som har kommet inn i bildet, og som gjør situasjonen enda verre.

Hva er det? Det er verdensomfattende mangel på slike nødvendige ting som mat, fibrer, energikilder og mineraler. Denne mangel i global målestokk innebærer at den økende valutabeholdningen vil kjøpe relativt færre slike varer. Dette vil føre til at de allerede stigende prisene vil stige enda mer. New York Times sa angående dette:

«Denne ukontrollerbare inflasjon når det gjelder prisene på handelsvarer, skyldes ikke utelukkende administrative framgangsmåter; det har vært en økende etterspørsel i verden etter mat og andre ressurser på et tidspunkt da høsten har slått feil, og da det har vært fødevaremangel verden over. . . .

Når det gjelder fødevarer og andre varer er det nasjonale regjeringer — Sovjetunionen, China, Japan, Brasil og mange andre land — som spiller et høyt spill. På grunn av frykt for matmangel og direkte hungersnød hamstrer de fødevarer så fort de kan, og forsøker desperat å overby hverandre.»

Harvard-økonomen Otto Eckstein kalte den bemerkelsesverdige stigning av prisene på forskjellige varer, spesielt fødevarer, verden over som blir en følge av dette, «en økonomisk katastrofe av historiske dimensjoner».

Til sine tider øker produksjonen av grunnleggende varer tilstrekkelig til at mangelen midlertidig blir mindre merkbar. De gode avlingene hjalp for eksempel i fjor høst på matvaresituasjonen i enkelte land.

Verdens befolkning øker imidlertid med 75 millioner personer i året! Dette er nettoøkningen av antall fødsler over antall dødsfall. Det er denne «eksploderende» verdensbefolkning som gjør at ekspertene er så sikre på at uansett hvilken lindring som til sine tider kan komme i stand i forbindelse med produksjonen av viktige varer, vil den være svært midlertidig. Befolkningsøkningen vil til slutt føre til en stadig økende etterspørsel etter alle varer.

Det blir nå også stadig mindre av god jord som kan brukes til dyrking av korn og andre fødevarer. Dette skyldes erosjon, vanskjøtsel av jorden, stadig flere byer og byggingen av veier, hus, fabrikker og andre ting som legger beslag på jorden.

Utviklingslandenes ønske om å få en bedre levestandard, bedre mat, bedre klær og flere materielle ting bidrar også til en voldsom økning i etterspørselen etter viktige varer. Selv uten en befolkningsøkning ville derfor denne tendensen i utviklingslandene bli en belastning for ressursene. Men når dette kommer i tillegg til en kolossal befolkningsøkning hvert eneste år, blir presset på jordens ressurser enormt.

Angående dette problemet, som antar stadig større dimensjoner, sier U.S. News & World Report: «Den nåværende mangelen på mat, brennstoff og andre varer er bare et forvarsel om det som vil komme. . . . Autoriteter advarer om at hele verden — ikke bare dette land — er i ferd med å utnytte jordens ressurser til det ytterste.»

Alt dette betyr naturligvis at prisene i det lange løp vil fortsette i én retning, nemlig oppover.

Hva det fører til

I De forente stater, som er et relativt velstående land, har de høye prisene og mangelen på enkelte varer allerede ført til en markert økning av tyveriene. Eldre mennesker som er ute og handler, blir også grepet i å stjele fra matvareforretninger. Som en 68 år gammel kvinne sa da hun ble grepet på fersk gjerning med noen tomater som hun hadde nasket til seg: «Jeg hadde ikke råd til å kjøpe dem.»

Når en slik oppførsel blir stadig mer alminnelig i en tid med den ’høyeste velstand’, hva kan en så vente når situasjonen blir alvorligere? I en artikkel i London-avisen Sunday Telegraph sa P. Worsthorne: «For å si det akkurat som det er, frykter jeg at dette land [Storbritannia], i likhet med den øvrige delen av den industrialiserte verden, går imot en tid med forferdelige politiske uroligheter og en tilstramning av forholdene etter hvert som massene . . . begynner å merke eller tror at de merker følgene av at deres levestandard synker.»

En pekepinn om hva som kan komme til å skje, er det som har hendt i India. Den konservative indiske avisen Times sa om dette landet: «Overalt er det tegn på strid og uroligheter, blant de unge, blant arbeiderne i fabrikkene og ute på markene og — det som er mer illevarslende enn noe annet — blant dem som sitter i regjeringen.» Den indiske regjering innrømmer at landet står overfor den verste økonomiske krise siden det fikk sin uavhengighet.

New York-bladet Times Magazine talte om «en stadig voksende følelse av skuffelse» blant folk på grunn av inflasjonen. Den tilføyde: «Alle ondene, alle de brennbare problemene, alle truslene mot samfunnets orden og stabilitet skriver seg fra den samme kilde — kronisk inflasjon, som avler sosial urettferdighet med feberaktig hastighet. . . . de fattige og de gamle blir feberens første offer, men ikke de siste. Økende sosial spenning er én av de sikre følgene av inflasjon.»

De fleste land verden over har således store økonomiske problemer på grunn av inflasjonen. Den kjensgjerning at dette skjer over hele verden samtidig, med en slik vedvarenhet og i en slik alvorlig grad, er i sannhet en unik situasjon i historien — og den er også av uhyre stor betydning.

Faresignaler

Det som skjer på det økonomiske plan rundt om i verden i vår tid, utgjør et tydelig faresignal om at vi nærmer oss enden på de nåværende økonomiske systemer på jorden. Selv om midlertidige tiltak som enkelte regjeringer kan treffe, kan stanse eller til og med snu utviklingen en kort tid, vil de ikke kunne gjøre noe godt i det lange løp. Hvorfor ikke? Fordi de nåværende forhold i verden, de økonomisk usikre forholdene innbefattet, utgjør et tydelig bevis for at hele denne verdensordning, ikke bare den finansielle del av den, har kommet inn i sin endens tid. Den alvorlige økonomiske situasjonen er bare ett av de mange problemer som fyller menneskene med frykt. Det Jesus Kristus profeterte om de «siste dager» for denne tingenes ordning, får i sannhet nå sin oppfyllelse: «På jorden [skal det være] angst blant folkeslagene, som ikke ser noen utvei . . . mens menneskene blir avmektige av frykt på grunn av de ting som de venter skal komme over den bebodde jord.» — Luk. 21: 25, 26, NW.

Det ble forutsagt at de «siste dager» skulle kulminere i «så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli». (Matt. 24: 21) Denne trengsel vil befri jorden for de økonomiske faktorer som har ført og fortsatt fører vanskeligheter over millioner av mennesker. Ja, alle menneskelige regjeringer og deres pengesystemer vil bli erstattet av én regjering — en rettferdig administrasjon med Guds selvoppofrende Sønn, Jesus Kristus, som konge. — Es. 9: 6, 7; Dan. 2: 44.

Når den ’store trengsel’ begynner, vil ikke engang de mest stabile av denne verdens pengesystemer kunne kjøpe beskyttelse. Den situasjon menneskene da vil bli stilt overfor, vil utgjøre en parallell til det innbyggerne i Juda og Jerusalem opplevde i det sjuende århundre før Kristus. Profeten Esekiel forutsa angående dem:

«Sitt sølv skal de kaste på gatene, og sitt gull skal de akte for urent; deres sølv og deres gull skal ikke kunne berge dem på Herrens vredes dag.» — Esek. 7: 19.

Den fare vi står overfor, er derfor langt alvorligere enn et sammenbrudd som betyr at alle nasjonale betalingsmidler vil miste sin verdi. Bibelens profetier viser klart og tydelig at den generasjon som lever nå, står overfor en «stor trengsel» uten sidestykke i historien, en tid da det at en står i en godkjent stilling innfor Gud, vil være det eneste som er av virkelig betydning. (Matt. 24: 34) Mennesker overalt i verden bør derfor tenke alvorlig over hva de kan gjøre for å overleve denne ødeleggelse. Bestreber du deg på å skaffe deg et godt rulleblad hos Skaperen ved å gjøre gode gjerninger, slik at du kan være blant dem som blir spart på hans vredes dag?

På grunn av det som med sikkerhet vil komme, vil de som nå setter sin lit til penger, som bygger sitt liv omkring penger på bekostning av det å gjøre Guds vilje, bare bedra seg selv. Guds pålitelige løfte lyder: «Den som setter sin lit til sin rikdom, han skal falle; men de rettferdige skal grønnes som løvet.» — Ordspr. 11: 28.

[Ramme på side 5]

ʼIngenting kan stanse inflasjonenʼ

Inflasjonen har nå nådd det punkt da ikke noe kan forhindre at den fullstendig ødelegger verdens økonomiske grunnlag, noe som vil få så fryktelige følger at en ikke kan tenke på det. — London-avisen «Financial Times».

[Tabell på side 6]

(Se den trykte publikasjonen)

USAʼs forråd av viktige mineraler (i tonn)

1965 1972 Nedgang

Aluminium 1 893 000 1 275 000 32 prosent

Kobber 1 002 000 259 000 74 prosent

Nikkel 211 000 39 000 81 prosent

Tinn 292 000 251 000 14 prosent

Sink 1 416 000 1 040 000 26 prosent

Stadig større mangel på mineraler bidrar til at prisene stiger. I De forente stater, verdens største forbruker, er forrådet av viktige mineraler blitt stadig mindre

[Bilde på side 4]

INFLASJONEN LIK VESUVS UTBRUDD?

Et parlamentsmedlem i Storbritannia advarte mot ikke å ta inflasjonen alvorlig og sammenlignet en slik innstilling med den likegyldige innstilling enkelte i Pompeii viste ved Vesuvs utbrudd

[Bilde på side 7]

Mange autoriteter sier at uansett hvilken midlertidig lindring nasjonene vil kunne få for de problemer som skyldes varemangel og høye priser, vil den være uten betydning på grunn av verdens befolkning, som «eksploderer» med 75 millioner i året