De søkte sannheten

MANGE mennesker er blitt skuffet fordi kristenhetens religiøse organisasjoner har unnlatt å gi dem den åndelige føde de trenger. Ettersom de har vært klar over sitt åndelige behov, har de bedt til Gud om hjelp til å finne sannheten. I dag gleder de seg over at han besvarte deres bønner.

● Det var onsdag aften. Et av Jehovas vitner besøkte en mann som han tidligere hadde ledet et bibelstudium med. Mannen var ikke interessert i å gjenoppta studiet, men han fortalte vitnet om en annen mann som var interessert. På det tidspunkt var klokken allerede blitt over 21. Vitnet tenkte derfor at det ville være best å vente til neste dag med å foreta besøket. Han kom imidlertid til å tenke på at mannen kanskje arbeidet da. Han kunne dessuten ikke foreta besøket om aftenen dagen etter, ettersom han da skulle overvære møtene i Rikets sal. Selv om det var blitt sent, følte vitnet seg tilskyndt til å besøke den interesserte mannen. Han hadde ikke noe problem med å finne mannens hjem, ettersom brevkassen med navnet og husnummeret var anbrakt like ved fortauet.

Før vitnet rakk å si noe, sa mannen: ’De kommer for å studere Bibelen med meg.’ Hvorfor hadde han trukket en slik slutning? Hadde noen besøkt ham? Nei, han hadde ligget i sengen og bedt til Gud om at han måtte sende noen til å hjelpe ham med å studere Bibelen. ’Da jeg hørte at det banket på døren,’ sa han, ’visste jeg at mine bønner var blitt besvart.’ Det ble truffet tiltak for å studere Bibelen med ham og hans hustru. Om lag ni måneder senere ble begge to innvigde, døpte vitner for Jehova.

● En dag i februar i 1972 ba en oppriktig katolsk kvinne til Gud om å bli veiledet av ham. Selv om hun overvar messen hver morgen, følte hun seg tom åndelig sett.

Morgenen etter fikk hun besøk av et av Jehovas vitner. Kvinnen sa straks at hun var en god, lojal katolikk. For å komme inn på noe av felles interesse nevnte vitnet Bibelen og ble da bedt inn. Den oppriktige kvinnen fortalte at hun tidligere hadde vært karmelitternonne i Sør-Afrika, og at hun hadde dyp respekt for og kjærlighet til Bibelen. Selv om hun av personlige grunner hadde forlatt klostret, var hun fremdeles en gudfryktig katolikk.

Da vitnet gikk tilbake til denne katolikken, ba hun sin mor om å bli med seg. Grunnen til det var at hennes mor en gang hadde vært katolikk. Kvinnen var meget vennlig, men gjorde det helt klart at hun var en lojal katolikk og alltid ville være det. Da Bibelen ble nevnt, ble hennes interesse vakt på ny, og hun tok imot tilbudet om et bibelstudium.

Under det tredje besøket kom bibelstudiet i gang, og det ble ledet av moren til det vitnet som hadde foretatt det første besøket. Kvinnen brukte bare sin katolske bibeloversettelse, og vitnet brukte den engelske oversettelsen New World Translation. Under selve studiet ble bare biblene brukt. Vitnet gjorde imidlertid bruk av boken Den sannhet som fører til evig liv som en hjelp til å velge skriftsteder som skulle behandles.

Kvinnen vaklet mellom lojaliteten overfor den katolske kirke og sannheten, som hun lærte ved bibelstudiet. Hennes mann ville at hun skulle slutte å studere, men hun var ivrig etter å lære. Studiet hadde vært i gang om lag to måneder da kvinnen ba om å få New World Translation og tok imot Jehovas vitners publikasjoner.

Etter hvert som studiet fortsatte, fikk kvinnen stadig større kjennskap til hva det er som behager Jehova Gud. Under et av studiene sa hun at hun hadde ødelagt sine helgenbilder. (1 Joh. 5: 21; 5 Mos. 7: 25) En annen gang ba hun vitnet om å kaste rosenkransen for henne. Ettersom den hadde vært meget dyrebar for henne, følte hun at hun ikke kunne gjøre det selv, men hun ønsket å være lydig mot Guds Ord. — Joh. 4: 23.

Hennes første besøk i Rikets sal var i april i 1972. Anledningen var feiringen av Herrens aftensmåltid. Kvinnen følte at hun handlet illojalt overfor den katolske kirke, og ville derfor ikke engang berøre begeret og fatet da emblemene ble sendt rundt. Hun sluttet imidlertid ikke med å overvære møtene. Hun fortsatte å komme til Rikets sal og gikk sjelden glipp av et møte.

I midten av mai brøt kvinnen forbindelsen med den katolske kirke. Den indre konflikt var over. Hun visste at hun hadde funnet sannheten, og hun hadde ikke noe ønske om å vende tilbake. Det gikk ikke lang tid før hun sammen med vitnet besøkte andre for å dele med dem de verdifulle sannheter i Guds Ord. Om lag ni måneder etter at hun hadde bedt til Gud om å bli veiledet av ham, ble hun døpt i vann som et symbol på at hun hadde innvigd seg til’ Jehova for å gjøre hans vilje. Hun er takknemlig for at han besvarte hennes oppriktige bønn.