Hva har skjedd med måneferdene?

DEN 20. juli 1969 satt millioner av mennesker verden over «klistret» til sitt fjernsynsapparat. De var vitne til fullføringen av en fantastisk bedrift — det første menneske satte sin fot på manen.

Da den amerikanske astronauten trådde ned på månens overflate, ga han uttrykk for at dette var et «kjempesprang for menneskeheten». Overalt ble folks fantasi satt i sving. Noen betraktet dette som et gjennombrudd som skulle føre menneskene ut i rommet. Det ble snakket om bemannede romferder til andre planeter til og med «til stjernene».

Men siden 1972, tre år senere, etter at amerikanerne hadde gjennomført sin sjette månelanding, har det vært slutt med måneferdene. På det nåværende tidspunkt er det ikke planlagt noen ny ferd. Bortsett fra at De forente stater og Sovjetunionen har planlagt å gjennomføre en felles ferd rundt jorden i 1975, er det ikke hensikten å sende amerikanske astronauter ut i rommet igjen før en romferge er blitt fullført, og dette mener en vil skje omkring 1980.

Tidligere var folk svært opptatt av månelandingene, men det er de ikke lenger. De fleste synes ikke lenger det er spennende å snakke om månekolonier, om vitenskapelige oppdagelser av stor betydning som følge av måneferdene, eller om å få brakt flere «månesteiner» ned fra månen. Interessen for måneferdene er fullstendig død hos de fleste.

Hva har skjedd? Hvorfor har amerikanerne ingen planer om å landsette flere menn på månen? Hvorfor har offentlighetens interesse avtatt i en slik grad?

Hvorfor en slik skuffelse?

Det er sant at en virkelig oppnådde noe på måneferdene. Bare det å komme til månen var en av de største bedrifter i menneskenes historie. En skaffet seg også flere opplysninger om månen og andre deler av solsystemet. Og en lærte ting som kunne komme til anvendelse i industrien.

Likevel er det mange som mener at de milliarder av dollar det koster å sende noen få menn til månen, er altfor mye i forhold til det utbytte en har av det. De mener at en kan skaffe seg ytterligere kunnskap om solsystemet eller kunnskap som kan være til gagn for industrien, langt billigere ved hjelp av ubemannede romsonder. Andre mener til og med at de penger, åndsevner og anstrengelser som det kostet, kunne ha kommet mye bedre til anvendelse på andre vitenskapelige eller industrielle prosjekter her på jorden.

Apollo-ferdene kostet over 20 milliarder dollar. Andre romprosjekter koster enda flere milliarder. I betraktning av all den fattigdom, sult og mangel og alle de andre problemer menneskene er hjemsøkt av, er det forståelig at mange er skuffet over at det blir brukt så mange penger til noe som de anser for å ha så liten praktisk verdi. De fleste ville sette større pris på at regjeringen ikke brukte så mange penger og i stedet lettet skattebyrden.

At folk er skuffet, er en alminnelig oppfatning. Da Skylab III i slutten av 1973 kretset rundt jorden i 84 dager med tre mann om bord, skrev New York Times:

«Etter 16 år med romferder vekker det faktum at menn i ukevis kretser rundt jorden hvert — 93. minutt, nesten ingen oppmerksomhet. . . .

Og bare fire og et halvt år etter at Neil A. Armstrong tok ’et lite skritt for et menneske, men et kjempesprang for menneskeheten’, er det få som klager over at det ikke lenger blir sendt menn til månen.»

Times omtalte den «likegyldige reaksjon på hver ny utskyting av romskip». Og spaltisten Russell Baker sa:

«På folk som har vært vitne til de uendelige nedtellinger på Cape Kennedy, har det også virket meningsløst.

Ta for eksempel det å dra til månen. Vi vet alle at vitenskapsmennene var begeistret for de steinprøver og det støv og den slags som ble brakt tilbake til jorden, men la oss ikke lyve med hensyn til våre egne uvitenskapelige reaksjoner.

Når vi satt foran [fjernsyns]skjermen og så på ferden, hadde de fleste av oss antagelig en ubehagelig trang til å tenke: ’Og hva så?’

Her var det noen karer som hadde dratt helt til månen og ikke hadde noe annet å gjøre da de kom dit, enn å dra på en omkring 20 kilometer lang tur. Dette kunne de ha gjort billigere i Wyoming og gjennom et lignende landskap.

Det var vidunderlig, men hva de fleste av oss angår, utvidet det ikke virkelig vår horisont, og det var sannelig vanskelig å forstå hvordan det skulle bidra til å forbedre menneskenes lodd.»

Det er også blitt mer og mer tydelig at ettersom det krever en så uhyre stor innsats å få bare noen få menn sendt opp fra jorden, vil det ikke bli vanlig for alminnelige mennesker å foreta romreiser i denne generasjon. Det vil ikke bli noen billige reiser til månen eller til noe annet sted langt borte fra jorden. Det finnes ikke engang noe sted på jorden det er billig å reise til i vår tid.

Resultatene av månelandingene har også brakt skuffelser. Vitenskapsmennene håpet for eksempel at de over 400 kilo steinprøver som ble brakt tilbake til jorden under de seks månelandingene, ville gi verdifulle opplysninger med hensyn til månens opprinnelse. Men New York Times rapporterer:

«I mange år forut for den første månelanding forsvarte vitenskapsmennene verdien av forskjellige teorier [angående månens opprinnelse] med stor styrke, men striden døde ut. . . .

Alle ventet at månelandingene straks ville avgjøre diskusjonen: Det så ut til å være opplagt at så snart vi fant ut av hva månen var laget av, ville vi være i stand til å si hvor den kom fra. . . .

Disse forhåpningene ble ikke innfridd. En undersøkelse av steinprøvene fra månen har vist at den kjemiske sammensetning er annerledes, at månen ikke kommer fra jorden. Men den antydet ikke noen alternativer.

Månens opprinnelse er et like stort mysterium i dag som den var før Apollo.»

Noe annet vitenskapsmennene er skuffet over, er at det ikke finnes noen livsformer på månen. Det var heller ikke noen ting som tydet på at det noen gang har vært liv der. Dette har tilintetgjort noen vitenskapsmenns håp om at månen ville bidra til å støtte deres evolusjonsteorier angående livets opprinnelse.

Uønskede virkninger

En annen grunn til at mange har mistet interessen, er at de nå er blitt klar over at en romferd er ubehagelig nok til å være en byrde for dem som deltar i den. En slik ferd er ikke noe folk ønsker å bytte ut med et hjems bekvemmeligheter. Den er ikke bare farlig, på grunn av at det kan inntreffe en ulykke, eller på grunn av kosmiske stråler og skader fra meteorer, men isoleringen og det press som et menneskes kropp, sinn og følelser blir utsatt for, blir betraktet som noe høyst uønsket.

Det er for eksempel den påkjenning kropp og sinn blir utsatt for under langvarig vektløshet. Dette har forårsaket uønskede forandringer i astronautenes kretsløpssystem, i deres muskler, kroppsvæsker og kroppsfunksjoner. Det har dessuten ført til tap av kalsium.

Etter at to amerikanske astronauter i 1964 hadde kretset rundt jorden på en ferd som tok fire dager, begynte en å legge merke til enda en uønsket virkning. Leger som undersøkte dem da de kom tilbake, oppdaget at de hadde mistet blod. Forsøk som ble gjort på den neste turen, bekreftet blodtapet. På den åtte dager lange ferden med Gemini 5 mistet de to astronautene åtte prosent av sine røde blodlegemer — omkring en kvart liter blod. På en senere ferd som varte 14 dager, mistet to andre astronauter nesten en halv liter blod.

En la merke til det samme fenomen under de tre Skylab-ferdene, da et team av astronauter kretset rundt jorden i et romlaboratorium. Mannskapet på den første ferden mistet 15 prosent av sine røde blodlegemer, mens mannskapet på den andre ferden mistet 12 prosent. Den første besetningen mistet omkring ti prosent av sitt blodplasma, mens den andre besetningen mistet 13 prosent. Også besetningen på den tredje ferden mistet blod.

Atlanta-bladet Journal and Constitution sier angående dette: «Uansett hva grunnen er til dette, er tapet av røde blodlegemer, blodplasma og kroppsvæske et alvorlig mysterium i rommedisinen. Det er kanskje en overdrivelse å si at framtidige, bemannede romferder er avhengig av at mysteriet blir løst, men det er ikke så langt unna sannheten.» En av de astronautene som var berørt, sier på grunn av dette: «Jeg er ikke villig til å dra til Mars i morgen på bakgrunn av det vi vet nå.»

Det var ikke bare det at astronautene mistet blod. Noen av dem tok det flere uker å gjenvinne den mengde blod som var gått tapt under ferden. I ett tilfelle tok det fire uker før kroppen til en av astronautene begynte å produsere nye, røde blodlegemer.

Et av de problemer som gjør at romferder virker lite tiltalende på de fleste mennesker, er følgende, som sto i U.S. News & World Report:

«Luftblærer i drikkevannet, vektløsheten og rommaten forårsaket et av besetningens [Skylab III] mest forstyrrende problemer.

Da astronautene ble spurt om hva som var det mest ubehagelige hygieniske problem de ble stilt overfor, sa Pogue: ’Vi måtte slippe ut så mye gass. Jeg har ikke lyst til å gå lett over dette, for jeg mener at det ikke er bra å måtte slippe ut gass 500 ganger om dagen. . . . Det eneste forsonende trekk ved dette er at alle slipper ut like mye.’»

Lengre ferder, for eksempel til Mars, som en fra tid til annen snakker om, og som ville ta to år, byr på langt mer alvorlige problemer. Det er grunnen til at bladet Saturday Review/World sier: «Selv om astronauten kanskje vil klare seg bra på Mars, gjør han vel i å trå forsiktig når han vender tilbake til jorden, advarer legene ved NASA. Hvis han for snart etter landingen forsøker å bruke sine muskler, som er blitt berøvet fosfor og nitrogen, og faller, risikerer han å brekke knoklene, som er blitt berøvet kalsium.»

Mer realistisk

Av disse og mange andre grunner er det i det siste blitt framsatt mer realistiske vurderinger av bemannede romferder til månen eller andre steder i rommet for den saks skyld. En forstår nå bedre enn noensinne at de «framskritt» menneskene har gjort i rommet, er svært små. Mange vitenskapsmenn betrakter til og med måneferden som bare et lite «hopp» og ikke som en virkelig ferd ut i rommet.

En forstår nå også bedre at det å tenke på å sende en mann «til stjernene» er absurd på det nåværende tidspunkt. Den nærmeste stjerne utenfor vårt solsystem befinner seg så langt borte at den ikke kan nås i løpet av et menneskes levetid. Den er dessuten en sol, en varm kule av flammende gass som hvis den kunne nås, ville fortære et hvilket som helst romskip.

Hvis de forskjellige lands regjeringer mente at bemannede romferder til månen og andre steder var svært viktige, ville de skynde seg å komme dit og utforske fordelene på disse stedene. Men slik forholder det seg ikke. Det er ingen tvil om at begeistringen for slike ferder har avtatt. Selv om begeistringen var stor under selve måneferdene, har den nakne kjensgjerning med hensyn til hva de innebærer, og hvor lite utbytte en har hatt av dem i forhold til omkostningene, fått interessen hos både den vanlige borger og hans regjering til å kjølne.