Det imponerende sinnet
«MARY, hvor har du gjort av fiskesnellen min?»
«Den ligger på den øverste hyllen i skapet i garasjen,» svarte hun uten å nøle. Det var seks måneder siden hun hadde lagt snellen der, men hun svarte med en gang, som om hun hadde denne opplysningen like foran seg.
Selv om hun ikke hadde vært klar over det, hadde utallige impulser fra sanseorganene bombardert nervesystemet hennes hvert eneste av de sekundene hun hadde vært våken, i de siste seks månedene. Anslagsvis 800 millioner av disse impulsene var så betydningsfulle at de nådde de øvre lag av hjernen, ifølge det forskerne har kommet fram til. Men trass i at sinnet hadde slike kolossale mengder opplysninger «lagret», var det i stand til å sortere ut svaret og omsette det i tale.
Mens Mary svarte, fortsatte nervesystemet hennes å bli bombardert av millioner av opplysninger. Samtidig holdt hun på med å lage noe godt til aftens. Hun gjorde det på en uanstrengt og rutinemessig måte — men det var sinnet som ledet det hele.
Det er helt umulig å beskrive alt det som foregikk i sinnet hennes mens hun gjorde alt dette på én gang. Vi blir likevel fristet til å spørre: Hvordan var dette mulig? Hva var det som skjedde i sinnet hennes? Vitenskapsmennene vet litt om hva som fant sted, men det er nærmest en gåte for dem hvordan sinnet så hurtig og nøyaktig kan hente fram opplysninger som er lagret i hukommelsen. La oss se litt nærmere på hjernen, sinnets redskap.
Menneskehjernen
Menneskehjernen veier gjennomsnittlig 1400 gram. Størrelsen varierer, men den gamle teorien om at hjernens størrelse er avgjørende for intelligensen, er helt feilaktig. En annen feilaktig oppfatning går ut på at mennesket bare bruker en liten prosentdel av hjernen. I virkeligheten er det ingen del av hjernen som aldri blir brukt. Men dette betyr ikke at noen noen gang bruker hele sin hjernekapasitet. Spørsmålet er: Hvor godt bruker vi hjernen ved å øve opp sinnet og lagre verdifulle opplysninger i det?
Hjernen består av bløtt, gelélignende vev. Den er omsluttet av hjerneskallen og omgitt av noen beskyttende hinner, og cerebrospinalvæsken, som er et plasma som blir utskilt fra visse blodkar, verner den mot rystelser. Store arterier fører mer blod til hjernen enn til noen annen del av kroppen, for hjernen får en fjerdedel av kroppens oksygentilførsel. Hjernen er imidlertid ytterst effektiv. En forsker sier at en halv peanøtt gir den nok energi til en times intens tankevirksomhet.
Hjernen består av en rekke forskjellige deler, som hver har sin spesielle funksjon. Hver del samarbeider med de andre delene og arbeider også uavhengig av dem. Den delen som vi er mest interessert i akkurat nå, er den høyere hjerneregion, som først og fremst omfatter storhjernen med dens ytre lag, den grå substans, hjernebarken. Vi kan imidlertid ikke se bort fra de andre delene av hjernen når vi skal undersøke sinnets funksjon.
Læring
Læringen begynner i spebarnsalderen. Et spebarn må lære omtrent alt, bortsett fra de aller mest elementære ting. Et lite barns hjerne kan på en måte sammenlignes med et veikart hvor hovedveiene bare er grovt skissert, men hvor få av de veiene som forbinder disse, er tegnet inn. Den alminnelige mentale utrustning er arvelig, men de fleste andre «forbindelser» må dannes etter hvert som barnet tar til seg opplysninger fra en verden som er helt fremmed for det.
Hva innbefatter læringsprosessen? Hva var det for eksempel Mary gjorde for å legge seg på sinne hvor fiskesnellen var, slik at hun kunne huske det når det ble nødvendig?
Forskerne har framholdt flere muligheter. En av dem går ut på at antall celler i hjernen ikke øker ved læring, som har med hukommelsen å gjøre, men at nervefibrene blir stimulert til å danne ekstra utløpere, som så kommuniserer elektrokjemisk med andre nerveceller. Det kan også finne sted andre forandringer, som vi skal komme inn på senere. Oppøving av hjernen er derfor nødvendig for den mentale vekst. En hjernenevron (nervecelle) må brukes. Hvis den ikke blir brukt, har den en tendens til å «visne», omtrent på samme måte som muskler som ikke blir brukt. Det er ikke det at nevronen dør, slik at den overhodet ikke kan brukes, men en hjerne som ikke er oppøvd, har mye vanskeligere for å lære. Den vil forbli umoden og ikke danne de «forbindelser» som den burde.
En hjerne som blir lite brukt, er som et bibliotek med bare noen få bøker. Det er knapt med opplysninger der. Den som har en slik hjerne, er dårlig utrustet til å møte livets utfordringer. En som på den annen side er blitt oppdratt i et forbrytersk miljø, har kanskje tilført sitt sinn gale ting og er kanskje dreven når det gjelder å oppnå «suksess» ved hjelp av ulovlige metoder, men mangler slike egenskaper som ærlighet, barmhjertighet og kjærlighet. Og hva baserer en som nærer hat eller misunnelse i sitt hjerte og sinn, sine avgjørelser på? En som tenker negativt hele tiden, og som bare ser andres feil, har fjernet alle de gode «bøkene» fra sinnets «bibliotek» og har bare «bøker» som gir næring til hans hat og hans kritiske innstilling. En slik person er kanskje svært flink til å skape vanskeligheter, rettferdiggjøre seg selv og så videre, men han bør forandre seg og begynne å utvikle et godt «mønster» i sitt sinn, et «mønster» som får ham til å vise oppriktig interesse for andre og se de gode tingene omkring seg.
Alt dette viser hvor viktig det er at vi bruker vårt sinn til å lære noe som virkelig er gagnlig. En som bruker tiden sin til unyttige gjøremål, bruker også sitt sinn til noe unyttig. Han kaster bort tiden. Bibelen anbefaler at vi fester vårt sinn på gode ting. (Fil. 4: 8) Og apostelen Peter skrev til de kristne: «Det er nok at I i den framfarne livstid har gjort hedningenes vilje, idet I ferdedes i skamløshet, lyster, fyll, svir, drikk og skammelig avgudsdyrkelse.» — 1 Pet. 4: 3.
Noen vil kanskje unnskylde seg med å si: «Jeg er for gammel til å lære.» Det er ikke sant. Det har vist seg at folk fortsetter å ha lett for å lære helt til de kommer opp i slutten av 40-årene, og hos mange ligger evnen til å lære på et høyt nivå så lenge de lever.
Det hender at eldre mennesker ikke er så raske til å svare eller til å reagere som yngre. Hva kommer det av? Det skyldes ikke alltid at nervesystemet arbeider senere, men ofte at eldre mennesker er mer konservative og forsiktige. De har lettere for å nøle med å bestemme seg når de blir utsatt for press. De har større erfaring og vet ofte mer, og derfor har de flere opplysninger som de må ta i betraktning. De unge er ofte tilbøyelige til å trekke forhastede slutninger, mens de eldres slutninger vanligvis er mer veloverveid. Dette er særlig tilfelle hvis de har brukt sinnet sitt på en forstandig måte helt fra ungdommen av.
Hvor mye kan hukommelsen romme?
Mennesket har en fantastisk hukommelse. Den kan romme utallige millioner opplysninger som er av stor betydning, og en hel del andre informasjoner som er forholdsvis uvesentlige. Hvis vi betrakter hver celle som en liten beholder som inneholder én erindring om et bestemt punkt eller en bestemt hendelse, forstår vi at de ti milliarder celler i hjernebarken ikke er mange nok til å lagre alle disse opplysningene. Alle disse cellene ville bli «fulle» i løpet av en uke, i betraktning av den stadige strøm av opplysninger som hjernen mottar gjennom sansene, i første rekke gjennom synet.
Hjernen inneholder imidlertid 1000 trillioner (tallet 1 etterfulgt av 21 nuller) proteinmolekyler. Hvert av disse molekylene kan gjennomgå mange forandringer i strukturen og deretter beholde den forandrede formen. Denne forandrede strukturen kan representere et nytt erindringsinntrykk. Etter hvert som molekylene blir utslitt, blir de erstattet av nye, og de reproduserer seg slik at de nye er lik de opprinnelige. Men dette er ikke alt. Etter hvert som hukommelsen blir utviklet, øker antall utløpere fra nervecellene, og det blir dannet millioner av nye kombinasjoner ved alle de nye kontaktstedene. Som følge av dette blir det mulige antall erindringer uendelig stort, mye større enn det vi kan fatte. Det ser også ut til at andre, ukjente faktorer gjør seg gjeldende, og at de gjør tallet enda større.
La oss illustrere hvordan bare én faktor, nemlig de forskjellige kombinasjonene av de ti tusen millioner celler i hjernebarken, kan gjøre at vi får et ufattelig høyt tall: I en kortstokk med bare 52 kort vil det være over 635 milliarder mulige kombinasjoner av hender på 13 kort. Men dette er for ingenting å regne sammenlignet med de milliarder på milliarder av kombinasjoner som blir dannet i hjernen!
Den måten erindringsstoffet øyensynlig blir lagret på, gir hjernen enda større kapasitet. Når vi ser på noe, la oss si på et fjellandskap, blir ikke dette synsinntrykket lagret i hjernen som et intakt bilde. Det blir brutt opp i deler, i elektrisk eller kjemisk kodede biter, som utgjør en slags «kodemosaikk». Når vi så ser et annet landskap, blir visse deler av dette sammenlignet med det andre. Kryssammenligninger hjelper hukommelsen og gjør det mulig for sinnet å «eksperimentere» ved å foreta disse sammenligningene og stille opp kontraster. Det som blir sammenlignet, kan være størrelser, former, farger, deler av samtaler, skriftsteder, idéer og prinsipper. Dette utvider og styrker hukommelsen, foruten at det er av betydning for fantasien og vår evne til å resonnere og fører til at vi danner oss nye tanker og trekker nye slutninger. Sinnet utfører ikke et mekanisk arbeid under denne prosessen, et arbeid som bare består i å hente fram opplysninger i hukommelsen. Det er en tankevirksomhet som vi finner stor glede i.
George Leonard, forfatteren av boken Education and Ecstasy, ble forbløffet over å se hvilke overveldende muligheter som ligger i hjernenevronenes gjensidige samarbeid. Han sa: «En hjerne som består av slike nevroner, kan tydeligvis aldri bli ’full’.» Enkelte forskere mener at alt det et menneske noen gang har sett, hørt eller opplevd, på en eller annen måte er lagret et eller annet sted i hukommelsen. Andre sier at en glemmer cirka 90 prosent — ting av liten betydning, ting som en kanskje bare tilfeldigvis ser én gang eller betrakter som uvesentlige. Du har kanskje en bygning foran deg, og øynene dine er rettet mot den. Detaljene er der — antall vinduer, navnene på forskjellige firmaer og så videre. Men sinnet ditt gjør ikke noe for å huske disse detaljene. Men av og til virker sinnet på en måte som ikke tyder på at det glemmer. Du husker kanskje en forretning som du så i en liten by som du kjørte gjennom i ferien. Du ser tydelig for deg forretningen og en bil som står utenfor den, selv om du ikke var noe spesielt interessert i dette den gangen.
Det ser ikke desto mindre ut til at sinnet vanligvis registrerer inntrykk, ikke bare for å skaffe seg et stort lager av opplysninger, men først og fremst fordi disse opplysningene kan komme til nytte senere. John Pfeiffer sier i sin bok The Human Brain: «Ordet ’lagret’ er kanskje for tamt. Hjernen er et dynamisk system av celler. Den slutter aldri å bruke hukommelsessporene om og om igjen, tilføye nye opplysninger eller prøve nye kombinasjoner. De abstraksjoner den lager, hjelper oss blant annet til å forutsi forskjellige ting.» Vår mening om hvordan været vil bli, hvordan forretningen vil gå, og våre handlinger i det daglige liv, for eksempel innkjøp av klær, er basert på vår erindring av hva som skjedde i går, i forrige måned eller i fjor.
Et eksempel på hvordan hukommelsen kan dekke et øyeblikkelig behov og ikke bare lagre opplysninger om tidligere begivenheter, har vi i dette: Du er kanskje i et varemagasin og ser etter noe bestemt, la oss si en spole med rød tråd. Når du går forbi de forskjellige diskene, fester du deg ikke spesielt ved andre varer, men ser bare etter tråd. Men noen dager senere trenger du kanskje noe annet — la oss si en ransel til et av barna. Du husker at du så en ransel i butikken. Eller det kan være at du så et skilt hvor det sto «Ransler», uten at du egentlig festet deg ved det da. Du husker kanskje ikke nøyaktig hvor i butikken dette var, eller hvilke varer som fantes i nærheten. Men nå har du et behov, og erindringen om denne spesielle varen kommer deg straks til hjelp. Du så en ransel, og dette ble gjenkalt i erindringen da behovet oppsto. Hvis det ikke hadde vært for behovet, ville dette erindringsstoffet kanskje aldri ha blitt hentet fram.
Hukommelsens stabilitet
Hukommelsen er så verdifull for et menneske at hvis den ble ødelagt, ville det være en fullstendig katastrofe. Det ville utslette en stor del av personligheten. Men det finnes en ukjent «sikkerhetsfaktor» som vanligvis forhindrer at en slik katastrofe inntreffer. De fleste som på grunn av en ulykke eller en skade mister hukommelsen, glemmer bare det som har skjedd i den nærmeste fortid. Boken The Human Brain, som vi har sitert fra tidligere, gjengir en beretning som sto i New York Times for en god del år siden. Det var den gangen Jack Sharkey kjempet om verdensmestertittelen i tungvekt. Han gikk forbi Yankee Stadium sammen med sin manager. Sharkey sa:
«Jeg liker ikke den himmelen. Det ser ut som om det kan bli regn, og jeg vil nødig at kampen skal bli utsatt.»
«Hvilken kamp?» spurte manageren.
«Er du min manager, eller er du det ikke?» svarte Sharkey skarpt. «Jeg har ikke lyst til å overraske deg, men jeg skal altså bokse mot Jack Dempsey på Yankee Stadium i kveld.»
«Du er kanskje ikke klar over det, men du har allerede bokset mot Dempsey. Han slo deg på knock-out i sjuende runde.»
Boken sier så:
«Det er typisk at tidligere episoder blir fullstendig utvisket når tinninglappene blir skadd. Når disse delene av hjernen blir skadd, blir det ikke dannet noen hukommelsesspor. Sharkey visste nøyaktig hva han gjorde, under kampen. Han kjente manageren og fulgte hans råd og leverte en god kamp. Han var fullstendig klar og husket ting som hadde skjedd før. Men hjernen hans lagret ikke det som skjedde i øyeblikket. Opplysninger fra den umiddelbare fortid ble med andre ord bare lagret i korttidshukommelsen, idet det ble dannet elektriske kretser mellom nervecellene. Etter knock-outen ble det ikke dannet flere slike kretser. Selv om erindringer om tidligere begivenheter var uforandret, var det et ’hull’ i hans fortid fra den tiden da kampen ble utkjempet.»
Dette viser at det som er lagret i «korttidshukommelsen», kan viskes ut. Det har også hendt at folk har glemt hendelser som ligger lenger tilbake i tiden og har vært bedre festet i hukommelsen, men det skjer mye sjeldnere, og disse tingene blir ofte gjenkalt senere. Det er en gåte hvor opplysningene blir lagret. Når et menneskes hjerne blir stimulert på et bestemt sted ved hjelp av en elektrisk strøm, kan vedkommende huske alle detaljer ved noe som skjedde for mange år siden. Men merkelig nok blir ikke erindringen om dette borte når det inntreffer en hjerneskade i akkurat denne delen av hjernen. Folk har fått store skader i hjernen uten at det har hatt noen alvorlig innvirkning på de opplysninger som er lagret (mer permanent) i hukommelsen. Dyr har fått halvparten av hjernen fjernet uten at det har hatt noen alvorlig innvirkning på det de har lært før. Det ser ut til at opplysningene er lagret på flere steder i hjernen, at hukommelsen er «tredimensjonal» og ikke begrenset til én del av hjernen. Dette er virkelig en beskyttelse.
Det er viktig å huske at sinnet ikke funksjonerer av seg selv. Hele kroppen bidrar til dets funksjon. Alle organene i kroppen er innbyrdes avhengige av hverandre, i samsvar med Bibelens beskrivelse av mennesket som en enhet, en sjel. (1 Mos. 2: 7; 1 Kor. 12: 14—20) Hvert organ har innvirkning på personligheten. Hjernen får sine opplysninger gjennom sansene. Disse sansene er av største betydning for hjernens funksjon. De forårsaker også tilbakevirkning (feed-back), og hvis det ikke var slik, ville hjernen være til liten nytte. Når du tar opp en frukt, for eksempel en fersken, bringer øynene dine opplysninger om håndens stilling, bevegelsesretning og hastighet videre til sinnet og kommer hele tiden med de nødvendige korrigeringer. Følesansen gjør sinnet oppmerksom på når fingrene kommer i berøring med ferskenen, og hvor hardt du griper om den, hardt nok til å holde den, men ikke så hardt at du presser den i stykker. Samtidig blir det dannet spytt og andre fordøyelsessafter som følge av at du ser fram til å spise ferskenen.
Rett utvikling av sinnet
Hvilke faktorer ligger til grunn for utviklingen av sinnet? Språket er en viktig faktor. Det gjør det mye lettere å huske. Hjernens oppbygning viser hvor stor betydning bruken av språket har. Hvordan? Jo, det området i hjernen hvor ansiktet, spesielt munnen, tungen og leppene, er representert, er usedvanlig stort. Talen hjelper sinnet til å lagre en mengde opplysninger på en sammenfattet måte. Ord er «kodede» opplysninger. Tenk for eksempel på alt det sinnet forbinder med ordet «hus».
Når vi utvikler vår taleevne, utvikler vi følgelig sinnet. Det at vi fører et riktig språk, bruker beskrivende ord og unngår vulgære vendinger, bygger opp hukommelsens «bibliotek» på en gagnlig måte. — Ef. 4: 29; Kol. 3: 8, 9.
Vår innstilling er av aller største betydning for sinnets utvikling. Det er for en stor del den som avgjør hva som blir lagret permanent i hukommelsen. Hvis vi bare elsker slike ting som underholder sinnet, kan vi risikere at vi aldri kommer forbi 12-årsstadiet hva det mentale nivå angår. Vi vil ikke da ha slike ting i hukommelsen som sinnet trenger for å kunne trekke alvorlige konklusjoner i viktige spørsmål. Hvis hele vår kjærlighet og oppmerksomhet er rettet mot verdiløse eller nedbrytende ting, vil vårt sinn bli fylt med «skrap», og «skrap» vil være alt vi vil kunne gjenkalle i erindringen.
Repetisjon av oppbyggende eller nedbrytende samtaler eller handlinger utvikler en «ånd» eller framherskende tilbøyelighet i den ene eller annen retning hos oss. Men selv om vi har latt være å bruke sinnet eller i stor utstrekning har dvelt ved gale ting, bør vi ikke fortvile. Det er ikke for sent å gjøre en forandring, uansett hvor gamle vi er. Apostelen Paulus sa at vi kan ’bli gjort nye i den «ånd» eller framherskende innstilling som virker på vårt sinn’, og «ta på den nye personlighet». (Ef. 4: 23, 24, Kingdom Interlinear Translation) Når vi oppriktig studerer Guds Ord, Bibelen, vil vi få hjelp fra Gud. Når vi tenker på og anvender det vi lærer, vil vårt sinn bli aktivisert, og vi vil bli lykkelige og føle at vårt liv virkelig har mening.
Dette henleder oppmerksomheten på én side ved sinnet som vitenskapsmennene ikke har oppdaget under sitt studium av hjernen, skjønt mange innrømmer at den må være der. Det er evnen til å være åndeligsinnet, behovet for å stå i et forhold til Gud. Ja, sinnet ble skapt med denne evnen. (1 Mos. 1: 26) Alle mennesker har en trang til å tilbe. Selv ikke ateistiske styremakter har klart å undertrykke denne trangen fullstendig. Hvis denne trangen eller dette behovet ikke blir tilfredsstilt hos et menneske, kan det ikke være lykkelig. Jesus Kristus gjentok Guds ord til det gamle Israel: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn» og: «Du skal tilbe Herren din Gud, og ham alene skal du tjene.» — Matt. 4: 4; Luk. 4: 8; 5 Mos. 6: 13; 8: 3; 10: 20.
Et sinn som ikke tar til seg åndelig føde, virker følgelig ikke fullt ut slik som hensikten var med det. Når sinnet ikke virker som det skal, berører det hele personen, noe som vil få sørgelige resultater. (Jak. 1: 13—15) Men vi kan fornye vårt sinn, slik at det virker i samsvar med den måten Skaperen ville at det skulle virke på. (Rom. 12: 2) Hvis vi gjør det, vil vi oppnå et rikt og tilfredsstillende liv.
[Illustrasjon på side 8]
(Se den trykte publikasjonen)
Den ene siden av hjernen. De områdene som representerer munnen, tungen og hendene, er de største
FOT
BEIN
KROPP
HÅND
ØYE
NESE
MUNN
TUNGE
[Bilder på side 9]
Det et menneske dveler ved, blir lagret i hukommelsens «bibliotek». Hvilket bibliotek ville du foretrekke?
[Bilde på side 11]
Når vi betrakter en gjenstand, «ser» ikke hjernen den som et hele. Tusenvis av nerveceller i øyets netthinne overfører opplysningene i form av kodede «biter» i et slags mosaikkmønster til hjernen