Hva sier Bibelen?

Hvorfor bør dere ’ransake dere selv om dere er i troen’?

DET var til mennesker som hevdet at de var kristne, apostelen Paulus skrev: «Ransak eder selv om I er i troen; prøv eder selv!» (2 Kor. 13: 5) Hvorfor er det nødvendig å ransake og prøve seg selv på denne måten? Og hvordan kan man gjøre det?

La oss først finne ut hvorfor apostelen Paulus ga dette rådet. Enkelte kristne i Korint mente at de var i troen. Likevel fulgte de en handlemåte som var i strid med det Jesus Kristus hadde lært, og det eksempel han hadde satt. Paulus fryktet for at han, når han kom på besøk til dem, ville finne «strid, rivalisering, hissighet, selvhevdelse, baktalelse, sladder, hovmod og rot». (2 Kor. 12: 20, NTN) Når den åndelige tilstand blant menighetens medlemmer var så dårlig, var det behov for at alle undersøkte om de virkelig levde slik kristne mennesker bør leve.

Vi mennesker er tilbøyelige til å ta våre egne ufullkommenheter langt mindre alvorlig enn andres og til å unnskylde oss selv. Det var derfor en fare for at noen kristne i Korint ville bedra seg selv og mene at de var i troen, mens de i virkeligheten befant seg i en åndelig syk tilstand. Apostelen Paulus var opptatt av at korintierne måtte få sin åndelige sunnhet tilbake, og derfor var det han oppfordret dem til å undersøke deres påstand om at de var kristne.

Enkelte medlemmer av menigheten sto avgjort i fare for å lide skibbrudd på sin tro på grunn av selvbedrag. Jesu Kristi ord til menigheten i Laodikea viser at deres handlemåte kunne ha ført til at deres forhold til Gud og Kristus ble fullstendig ødelagt. Guds Sønn sa advarende: «Jeg vet om dine gjerninger, at du hverken er kald eller varm; gid du var kald eller varm! Derfor, da du er lunken, og hverken kald eller varm, vil jeg utspy deg av min munn. Fordi du sier: Jeg er rik og har overflod og fattes intet, og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.» — Åpb. 3: 15—17.

I betraktning av at det er stor fare for at man kan bedra seg selv, bør alle kristne stadig ransake seg selv for å finne ut om de er i troen. Disippelen Jakob ga en fin formaning i denne forbindelse: «Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv. For den som hører Ordet uten å gjøre etter det, han ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil: Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut. Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, han blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Han skal være lykkelig i sin gjerning. Den som mener at han dyrker Gud, men ikke holder tungen i tømme, han bedrar seg selv, og hans gudstjeneste er uten verdi.» — Jak. 1: 22—26, NTN.

Hvis derfor en kristen ikke fortsetter å ransake seg selv omhyggelig i lys av Guds Ord, kan han bli lik en mann som bare kaster et raskt blikk på seg selv i speilet. En slik kristen kan lett bedra seg selv. Han kan tenke som så: «Det er ikke noe i veien med meg. Jeg går på kristne møter, leser Bibelen, ber og forteller andre om hva jeg tror på.» Men bortsett fra slike ytre tegn på en formell gudstjeneste, anstrenger han seg kanskje ikke noe særlig for å utvikle en kristen personlighet. Han ser kanskje bort fra sine åndelige flekker og pletter, fortsetter i samme spor og regner hele tiden med at han virkelig er i troen. Følgende inspirerte advarsel gjelder spesielt en slik person: «Den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!» — 1 Kor. 10: 12.

Det han ikke skjønner, er at hans gudstjeneste er uten verdi hvis den ikke har gjerninger som er i samsvar med hele den kristne lære. Da betyr den ingenting.

Tungen kan for eksempel ikke få lov til å komme med nedsettende uttalelser til stadighet. Den må holdes under kontroll. De ord som kommer ut av munnen, viser hva et menneske er i sitt hjerte. Jesus Kristus sa: «Hva hjertet flyter over av, det taler hans munn.» (Luk. 6: 45) Den som derfor gjør det til en vane å snakke nedsettende om andre og tillegge dem selviske motiver, viser at det er noe i veien med hans påstand om at han er i troen. Hans formelle uttrykk for gudstjeneste er derfor uten verdi.

Når en kristen ransaker seg selv for å finne ut om han er i troen, må han følgelig avgjøre om hans ord og handlinger er i samsvar med det han hevder at han er. Når han prøver å la seg lede av Guds Ord i alle livets anliggender, beviser han at han ’gjør det Ordet sier’. Det kan bringe ham stor lykke, for den som har gitt de retningslinjer som finnes i Skriften, er Jehova Gud, han som står bak «all god gave og all fullkommen gave». (Jak. 1: 17) Det å holde den ’kristne frihets lov’ må derfor føre til den største lykke og være til varig gagn for et menneske. En annen god grunn til å ransake seg selv for å finne ut om man er i troen, er derfor at det fører til at man bevarer lykken.

Foruten å ransake seg selv ved hjelp av Bibelen skulle de kristne i dag, i pakt med det råd som ble gitt korintierne, også ’prøve seg selv’. (2 Kor. 13: 5) Hvordan kan de gjøre det? La oss bruke et bilde. En mann kan ha en sag. Han vet hvordan dette verktøyet er blitt laget, og hvilke materialer som er blitt brukt, men det er likevel ikke nok til at han kan fastslå om sagen er av aller beste kvalitet. Den kan ha skjulte feil. Det er bare ved å bruke sagen til forskjellige ting over en viss tid at han virkelig kan finne ut hvor god den er. På samme måte er det med oss. En av de beste måter å prøve hvordan vi virkelig er som mennesker, på, er å anvende den kristne tro i alle livets anliggender, spesielt i vanskelige situasjoner.

Spør deg selv: Hvordan reagerer jeg på uvennlighet og skjellsord? Lar jeg være å gi igjen med samme mynt? Når andre er uærlige, står jeg da fast for rette prinsipper? Den kristne viser at han er en ekte kristen, ved ikke å gi etter når andre utsetter ham for press for å få ham til å være lik verden i holdning, ord og handling.

Hva kan slike belastninger fortelle om deg? Er andre i stand til å se at du oppfører deg i harmoni med det råd som blir gitt i 1 Peter 3: 8, 9? Der leser vi: «Vær alle enige, medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige, ydmyke, så I ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men tvert imot velsigner.»

Kristne mennesker har sannelig gode grunner for å fortsette å ransake seg selv for å finne ut om de er i troen, og prøve seg selv. Slik ransaking er et vern mot selvbedrag og vil hindre at man mister Guds godkjennelse. Det fører til at man tar positive skritt for å holde seg enda nøyere til Guds Ord, noe som igjen bringer større lykke nå og utgjør en forsikring om framtidige velsignelser.