Hvordan en kan oppnå et lykkelig ekteskap
DET å følge Guds normer for ekteskapet vil få et hvilket som helst ekteskap til å fungere bedre. Det vil hjelpe ektefellene til å løse problemer på områder hvor andre kommer til kort.
Det er nok så at det å gjøre tingene på Guds måte ikke vil resultere i et fullkomment ekteskap. Det er ikke realistisk å vente det nå i denne tiden. Men jo mer vi lever i samsvar med Guds lover og prinsipper for ekteskapet, jo lykkeligere vil vi være.
Noe av det som det er nødvendig å ta i betraktning, har å gjøre med den måten mannen og kvinnen ble skapt på. Når ektefellene forstår dette riktig, vil det hjelpe dem til å fjerne noen av vanskelighetene helt fra begynnelsen av.
Hvordan de ble skapt
Det er tydelig at Gud skapte mannen og kvinnen med noen like fysiske trekk og med noen ulike trekk. De ble også skapt med noen like mentale og følelsesmessige egenskaper, men også med noen som er høyst forskjellige.
Hvorfor denne forskjellen? Hensikten med den var å hjelpe dem til å fylle hver sin oppgave. Hver især ble skapt med et behov som den andre hadde evnen til å dekke. Selv om de to partene derfor ikke bringer den samme styrken og de samme egenskapene inn i ekteskapet, vil de utfylle hverandre.
Betyr disse ulikhetene at den ene parten er den andre «overlegen»? Nei. Ulikhetene tjener hver sitt formål. Vi kan belyse dette med et eksempel: Er en hammer bedre enn en sag fordi den er annerledes? Hvis en forsøker å slå i en spiker med en sag eller å sage med en hammer, vil en snart oppdage at begge egner seg best til det formål de er bestemt til, men at det skaper vanskeligheter å bruke dem i strid med dette.
Selv om det er forskjell på en hammer og en sag, utfyller de imidlertid hverandre. Det samme kan sies om de ulikheter som mannen og kvinnen ble skapt med. De har hver især egenskaper som den andre ikke har, fordi de har forskjellige oppgaver å fylle. Men med sine spesielle egenskaper utfyller de hverandre. Det var derfor Gud sa at kvinnen skulle være «en hjelper» for mannen og ble skapt «som et motstykke til ham». — 1. Mos. 2: 18, NW.
Når mann og hustru, forstår og verdsetter hverandre og samarbeider innenfor rammen av de oppgaver de har fått tildelt, passer de sammen som hånd i hanske. Men hvis de ignorerer ulikhetene eller forsøker å fjerne dem, kan det sammenlignes med å forsøke å stikke en knyttneve inn i en fingerhanske. Det går simpelthen ikke.
De respektive roller
Et ekteskap eller en familie trenger lederskap. Mannen ble opprinnelig skapt med tanke på dette, for han fikk et større mål av de egenskaper og den styrke det krever å være et familieoverhode. (Ef. 5: 23) Dette er praktisk, for der hvor det ikke er noe lederskap, hersker det uorden og forvirring.
Et ekteskap og en familie uten et slikt lederskap kan sammenlignes med en bil uten ratt. Eller hvis hustruen forsøker å overta lederskapet, vil det være som å ha to sjåfører i bilen som sitter ved hver sitt ratt, og som styrer hver sitt forhjul. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvilken forvirring dette ville resultere i.
Når det gjelder denne oppgaven som hode, hersker det særlig i vår moderne tid stor forvirring og misforståelse både blant menn og kvinner. Hva er resultatet? Dr. Harold Voth, som er knyttet til Menninger Foundation i USA, sier at denne «utviskingen av kjønnsrollene i familien» får «katastrofale» følger. Han anbefaler: «Vi er nødt til å begynne å se på den familiestruktur som eksisterte i pionertiden her i landet. Mannen var familiens ubestridte overhode. Han var sterk. Familien kunne stole på ham.»
Det er imidlertid mange kvinner som klager over at deres mann ikke tar ledelsen på rette måte. Og det er sant. I noen tilfelle er det hovedsakelig mannens feil. Han er ofte mer opptatt av sine egne selviske interesser. I noen tilfelle er han også doven. Andre ønsker ikke å påta seg de forpliktelser som følger med det å være familiens overhode, og derfor avstår de fra å være det.
I andre tilfelle kan det imidlertid være hustruens innstilling som utgjør en stor del av problemet. Når en hustru er altfor aggressiv og begynner å konkurrere med mannen i hans stilling som overhode, vil han vanligvis bli ergerlig. Han lar kanskje hustruen gjøre som hun vil, men viser sin motvilje på mange andre måter.
En hustrus ergrelse over mannens dårlige lederskap, og mannens ergrelse over å ha en kone som konkurrerer med ham, er noe som i høy grad hindrer et lykkelig ekteskap. Men hva kan en gjøre for at ekteskapet skal fungere på den måten det var meningen at det skulle fungere, den måten som vil være til beste for ektefellene?
Den rette slags ektemann
En mann som ønsker å ha et lykkelig ekteskap og en lykkelig kone, må framelske den rette innstilling til sin oppgave som overhode. Det finnes simpelthen ingen erstatning for det rette lederskap hvis en vil oppnå et virkelig lykkelig ekteskap.
Noen menn som ikke er kjent med Guds normer, har den oppfatning at det å være familiens overhode betyr å være «sjef» eller «diktator». En slik oppfatning er fullstendig feilaktig. Det vil framkalle en fiendtlig reaksjon hos de fleste normale kvinner.
Det lederskap Gud krever av en ektemann, gir ikke mannen noen rett til å undertrykke sin hustru eller å være brutal overfor henne eller til å betrakte henne som et slags ’annenklasses menneske’. Det har aldri vært Guds hensikt at en mann skulle være den slags overhode.
Ektemenn har tvert imot fått påbud om å lære å være vennlige, milde og forståelsesfulle og å være interessert i sin kones ve og vel. Guds norm er at ektemenn bør «elske sine hustruer som sitt eget legeme» og være villige til å ofre noe for dem. — Ef. 5: 28.
I hvilken utstrekning bør de gjøre det? Legg merke til følgende: «Dere menn skal elske hustruene deres, slik Kristus elsket kirken [menigheten, EN].» Hvor langt gikk Kristus når det gjaldt dette? Da det ble nødvendig, «gav [han] seg selv for den», sier Bibelen. Ja, Jesus Kristus satte et fint eksempel og ga seg selv fullt og helt for dem han elsket. Han var til og med villig til å dø for dem. — Ef. 5: 25.
Den rette slags ektemann vil samvittighetsfullt bestrebe seg på å la sin kone få vite at han elsker henne og setter pris på det hun gjør. Han bør vise det, ikke bare ved det han gjør for henne, men også ved det han sier til henne. «Vennlige ord er som dryppende honning, søte for sjelen og sunne for kroppen,» sier Ordspråkene 16: 24. Kvinner er skapt med et følelsesmessig behov for å bli vist at de er ønsket, og at noen trenger dem og setter pris på dem. Og det er ikke et tegn på at mannen er umandig eller svak når han viser dette.
Den mann som lar sin hustru vite at han elsker henne, ved det han sier, og ved det han gjør, oppnår vanligvis at hans hustru reagerer positivt på dette. De fleste kvinner vil til gjengjeld vise mannen enda større kjærlighet og respekt. De vil være mer villige til å gjøre noe for ham. Hvorfor er det slik?
Det er fordi Gud skapte kvinnen på en slik måte at hun reagerer positivt på vennlighet, ømhet og hengivenhet. Jo mer en mann viser at han elsker sin hustru, jo mer positivt vil hun reagere. Og interessant nok, jo mer positivt hun reagerer, jo mer sannsynlig er det at mannen ønsker å fortsette å gjøre noe for henne. Ja, også når det gjelder dette, ’høster en det en sår’.
Bibelen sier også til familiens overhode: «Dere ektemenn: Vis forståelse i samlivet med hustruen, som er den svakere part; og vis henne ære.» — 1. Pet. 3: 7.
Hvordan viser en andre ære? Ved å ta hensyn til deres meninger, til hva de liker og ikke liker. Ved å gjøre eller gå med på det de foretrekker, når det ikke dreier seg om viktige spørsmål. Ved ikke å nedvurdere dem eller gjøre dem forlegne, hverken privat eller i andres nærvær. Ja, ved å bry seg om dem og vise det.
Denne hensynsfullheten bør også gjøre seg gjeldende på det seksuelle område. Når mannen er øm og hensynsfull, vil han finne at hustruen vanligvis reagerer mer positivt. Hun ble ikke skapt til å reagere positivt overfor en hard og krevende ektefelle, og hun vil komme til å miste respekten for en slik mann.
Når en mann er det rette slags overhode, vil hustruen ikke finne at hans lederskap er en byrde. Hun vil tvert imot finne at hun blir befridd for byrder som hun ikke ble skapt til å bære.
Når hustruen gjør sin del
En hustru som gjør sin del, kan gjøre mye for å oppmuntre sin mann til å være det rette slags overhode. De hustruer som virkelig går inn for å ’underordne seg under sin mann’, blir ofte forbauset over resultatene. — Kol. 3: 18; Tit. 2: 4, 5.
Hvordan kan hustruen gjøre, dette? Hun kan begynne å vise at hun er villig til å betrakte sin mann som den som Gud har bestemt skal være familiens overhode. Hun bør unngå å konkurrere med ham eller stadig hakke på ham. Når det oppstår problemer, kan hun spørre ham om han har noe forslag eller noe råd. Det viser at hun ser hen til ham for å få veiledning og setter pris på å høre hva han mener. Når han gjør feil, vil hun ikke tale nedsettende om ham av den grunn. Når det ikke dreier seg om en større sak, bør hun ikke komme med innvendinger mot hans avgjørelser. Og når han begynner å vise at han er villig til å ta ledelsen, bør hustruen gi uttrykk for at hun setter pris på dette.
En kvinne som begynte å gjøre dette, sa: «Jeg kan nesten ikke tro forskjellen. For noen måneder siden var min mann og jeg på nippet til å gå fra hverandre. Men i dag har vi det som nygifte, bare enda bedre.»
Den dramatiske forandringen skjedde på grunn av «hustruens undergivenhet». Angående en hustrus undergivenhet sa bladet Woman’s Day: «Det er et syn på ekteskapet som har vunnet tusener av tilhengere — kvinner som er så fornøyd med resultatene» at de ikke har noe imot å la mannen være overhode. De foretrekker dette, ettersom de har funnet ut at mannen da vanligvis er langt mer positivt innstilt til å dekke hustruens behov, langt mer villig til å gjøre en innrømmelse til beste for henne.
I de fleste tilfelle har selv bare et delvis forsøk fra hustruens side på å gå inn for å støtte sin manns lederstilling hatt en betydelig innvirkning på ekteskapet. Og jo mer hustruen tilpasser seg den rollen hun ble skapt til å spille i ekteskapet, jo bedre vil resultatene bli. Å gjøre noe annet kan bare resultere i konflikter. Det er som å forsøke å kjøre mot kjøreretningen i en gate med enveiskjøring.
Ta ufullkommenheten i betraktning
Noe annet en må ta i betraktning, er menneskenes ufullkommenhet. Vi er alle født med en tilbøyelighet til å gjøre feil. «Alle feiler vi ofte,» sier Bibelen. — Jak. 3: 2; Sal. 51: 7; Rom. 5: 12.
Når ektefellene godtar dette faktum helt fra begynnelsen av, vil ingen av ektefellene kreve at den andre skal være noe som han eller hun ikke kan være, nemlig fullkommen. De vil i stedet bære over med hverandres feil. De vil derfor heller ikke vente å oppnå fullkommen lykke, ettersom ufullkomne mennesker ikke kan frambringe noe som er fullkomment. Som psykologen Larry Cash skrev i det kanadiske bladet Chatelaine:
«Selv om jeg er tilhenger av den ’menneskelige potensial-bevegelse’, må jeg innrømme at jeg er sint på denne bevegelsen. Vi har uforvarende forledet en mengde mennesker til å tro at de kan oppnå å bli 99,9 prosent lykkelige, når en i det virkelige liv egentlig ligger svært godt an hvis en oppnår å bli 70 prosent lykkelig.»
Ektefellene vil naturligvis gjøre hva de kan for å unngå å irritere hverandre. Deres ufullkommenheter vil ikke desto mindre fra tid til annen gjøre seg gjeldende. Hva skal en da gjøre? Skal en gjøre ’en mygg til en elefant’? Nei, Bibelen sier: «Kjærligheten dekker over en mengde synder.» (1. Pet. 4: 8) Den fortsetter ikke å trekke fram feilene eller snakke om dem om og om igjen. Den sier i virkeligheten: ’Ja, du gjorde en feil, men det gjør jeg også av og til. Jeg vil derfor overse dine, og det samme kan du gjøre med mine.’
Når ektefellene ikke forsøker å gi inntrykk av at de er fullkomne eller ufeilbarlige, vil de heller ikke forsøke å få rett i enhver diskusjon. Et mål i ekteskapet bør være å løse problemer, ikke å få rett i en diskusjon.
Når begge parter er villige til å innrømme sine feil og ydmykt forsøker å rette på dem, kan de unngå en mengde diskusjoner og mye sorg. Som en kvinne sa:
«Jeg gjør meg større anstrengelser for å få dette ekteskapet til å gå godt. Jeg unngår å irritere min mann. Jeg forsøker ikke å være selvisk og prøver å se saken fra hans synspunkt. Jeg er villig til å inngå kompromiss. Det er ikke lenger viktig å få rett i enhver diskusjon, å få det som jeg vil. Vi tar hensyn til hverandre.»
Fritt valg
Det å ta hensyn til hverandre er også viktig av en annen grunn. Gud har skapt oss som skapninger med en fri vilje. Det betyr at han har gitt oss frihet til å velge innenfor hele det store område som hans rettferdige lover og prinsipper har fastsatt grensene for.
Vi bør derfor ikke vente at to mennesker skal ha nøyaktig det samme syn på tingene og ha de samme sympatier og antipatier. Hvis ektefellene tar hensyn til denne forskjellen, vil ingen av dem bli skuffet eller irritert når den ene foretrekker noe som ikke nøyaktig er det samme som det den andre foretrekker.
Hustruen har kanskje en bestemt smak når det gjelder innredningen av hjemmet, som er annerledes enn den mannen har. Men ettersom kvinnen ble skapt med forholdsvis større evner på dette området, vil en forstandig ektemann gi henne stor handlefrihet i slike ting. På lignende måte foretrekker mannen heller ikke alltid det samme som hustruen. Hun bør respektere dette, særlig når det gjelder slike ting som han er bedre skikket til å ta seg av, for eksempel når det gjelder lederskap, når det skal anskaffes større ting, eller med hensyn til hvor de skal bo og arbeide.
Men sett at ulikhetene gjør seg gjeldende på områder hvor begge egentlig har «rett» til å få det de ønsker, for eksempel i spørsmål om mat. Hvorfor ikke da servere én slags mat en dag og noe annet en annen dag? Eller litt av hvert hver dag? På den måten blir det tatt hensyn til hva begge liker, og ingen behøver å føle seg tilsidesatt.
Det å ta hensyn til hverandres følelser på denne måten er i harmoni med Bibelens prinsipper, for den sier at «kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke . . . den søker ikke sitt eget». (1. Kor. 13: 4, 5) Ektefellene bør derfor følge den regel ’ikke bare å tenke på sitt eget beste, men også på den andres’. — Fil. 2: 4.
Det vil imidlertid sannsynligvis før eller senere oppstå problemer i ekteskapet som vil være vanskelige å løse. Begge ektefellene kan være svært opptatt av noe og ønsker å få viljen sin. Hva bør en så gjøre hvis det fortsatt hersker uenighet etter at alle de ovenfor nevnte prinsipper er blitt anvendt? Da er den bibelske regel: «En kvinne [skal] underordne seg under sin mann i alt.» (Ef. 5: 24) Med andre ord, når det må treffes en endelig avgjørelse, må en hustru som adlyder Guds lov, la mannen få treffe denne avgjørelsen, forutsatt at han ikke forlanger at hun skal gjøre noe som er et brudd på Guds lov. Det er nok så at han kanskje treffer en gal avgjørelse, men det kunne også hun ha gjort. Uansett hvordan det forholder seg, er det mannen som har fått ansvaret for å treffe slike endelige avgjørelser.
Men i de fleste tilfelle vil en kjærlig hustru som underordner seg, uten tvil finne at hennes mann velger å gjøre det som hun foretrekker. I de tilfelle da han benytter sin rett til å treffe en endelig avgjørelse, som kanskje er i strid med det hun foretrekker, bør hustruen derfor samarbeide.
En stor hjelp
I virkeligheten er det ofte de skuffende og utilfredsstillende forholdene i den verden vi lever i, som har skylden for problemene i ekteskapet. Når en vet hva Guds hensikt er, forsvinner imidlertid mange av disse skuffelsene.
Bibelen viser at vi lever i de «siste dager» for den nåværende ordning. Den viser også at de «vanskelige tider» snart vil ende. (2. Tim. 3: 1) Da skal Gud erstatte denne fordervede ordning med en rettferdig, ny ordning, som han har opprettet. (2. Pet. 3: 13) I denne nye ordning vil folk få anledning til å leve et liv og oppnå en lykke som vi bare kan drømme om nå. Ja, «verden forgår med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid». — 1. Joh. 2: 17.
Som Bibelen sier, blir de som ikke har denne kunnskap om framtiden, «grepet av angst og fortvilelse» på grunn av de fordervede tilstandene. Men de som har nøyaktig kunnskap om Guds hensikter, kan ’rette seg opp og løfte hodet, for deres forløsning er nær’. (Luk. 21: 25—28) Dette syn på tingene har hatt stor innvirkning på gudfryktige menneskers ekteskap.
Ektefeller som vender seg til Gud for å søke hans hjelp og veiledning, kan også vente å få noe annet. Guds mektige, virksomme kraft, den kraft som frambrakte det ærefryktinngytende univers, vil virke til gagn for dem.
De vil derfor ha en «kraft som er over det normale», til å hjelpe seg i sitt ekteskap. (2. Kor. 4: 7, NW) Og hva kan så Guds virksomme kraft eller hellige ånd frambringe hos de ektepar som er mottagelige for den? «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse.» (Gal. 5: 22, 23) Hvilken forbausende rekke positive ting er ikke dette! Det er gode egenskaper som kan bidra til å skape et lykkelig ekteskap.
Du forstår sikkert nå hvorfor de som anerkjenner Gud som den som har innstiftet ekteskapet, og som lar seg veilede av hans lover og prinsipper og får hjelp fra ham, har de lykkeligste ekteskap som det er mulig å oppnå nå.
Nei, ekteskapet er ikke en samlivsform som er på vei ut! Det som er på vei ut, er ’den nåværende, utilfredsstillende verden med dens forvrengte oppfatning av ekteskapet. På vei inn er en ny ordning som Gud oppretter. Og ettersom det var Gud som innstiftet ekteskapet, kan vi ha tillit til at hans hensikt med det vil bli gjennomført, både nå og siden.
Når det gjelder ekteskapet, blir vi stilt overfor et valg. Vi kan velge å følge denne verdens ringe normer og høste de bitre fruktene av dette, eller vi kan følge vår Skapers normer og høste de goder det medfører i form av et lykkelig ekteskap nå og enda større lykke i framtiden.
[Uthevet tekst på side 18]
Gjør du din del for å oppnå et lykkelig ekteskap?
[Bilde på side 21]
Ekteskapet kan overleve og bli lykkelig hvis ektefellene . . .
. . . respekterer Guds veiledning i ekteskapet
. . . godtar sine respektive roller
. . . samarbeider og ikke konkurrerer
. . . tar hverandres ufullkommenheter i betraktning
. . . tar hensyn til hverandres smak og rett til å velge
. . . har det samme framtidshåp