Toåring «på flukt» for å unngå uønsket medisinsk behandling

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Canada

DA TO år gamle Amys feber ikke ville gi seg, bestemte hennes bekymrede foreldre seg for å la familiens lege undersøke henne. Det som begynte som et rutinemessig legebesøk, utviklet seg imidlertid snart til en besynderlig episode som førte til at lille Amy, hvor utrolig det enn høres ut, ble stemplet som en rømling og gjort til gjenstand for en hektisk, internasjonal ettersøkning.

Årsaken til feberen var øyensynlig sfærocytose, en unormal tilstand i blodet som kan hemme pasientens vekst eller aktivitet, avhengig av hvor alvorlig tilfellet er.

Amys feber hadde allerede gått ned da foreldrene hennes, Robert og Sherry Bryant, kom til legen til avtalt tid, den 25. januar 1980. Familiens lege i Owen Sound i Ontario tilkalte en barnespesialist på stedet for å konsultere ham.

Det var imidlertid ikke første gang Amy hadde kontakt med denne barnespesialisten. Da hun var bare tre dager gammel, hadde den samme legen tvunget igjennom en utskiftning av Amys blod. Han hadde innhentet en rettskjennelse hos domstolen for å kunne gi den nyfødte, som hadde gulsott, blodoverføring, til tross for at det finnes alternative behandlinger av den sykdommen hun hadde.

Hennes foreldre, som er Jehovas vitner, hadde satt seg imot dette, ettersom det å bruke blod er en overtredelse av Guds påbud om å ’holde seg borte fra blod’. (Apg. 15: 20) Legen hadde ignorert foreldrenes protester.

Robert og Sherry Bryant var fast bestemt på at deres datter ikke igjen skulle påtvinges blod.

Den samme legen begynte imidlertid straks å snakke om blodoverføring og sa at hvis hennes tilstand ikke snart bedret seg, ville han innhente en rettskjennelse og gjennomtvinge en blodoverføring. Amys far fikk legen til å vente en stund, slik at foreldrene kunne få anledning til å søke alternativ medisinsk behandling ved et barnesykehus i Toronto. Legen svarte at han ville sette seg i forbindelse med sykehuset i Toronto. Samtidig gjorde han foreldrene oppmerksom på at sykehuset kanskje også ville ordinere blodoverføring for barnet.

Amys tilstand fortsatte å bedre seg. Foreldrene hennes kom til at det når alt kom til alt, ikke var nødvendig å dra til sykehuset i Toronto — en avgjørelse som de som ansvarlige foreldre hadde rett til å treffe.

Men da legen fikk høre at Amy ikke var blitt brakt til sykehuset i Toronto, traff han tiltak for å få barnevernet til å pågripe den lille piken og innhente en rettskjennelse, slik at hun kunne bli påtvunget en blodoverføring.

Forsøk på å unngå en uønsket behandling

Amys foreldre gjorde bruk av sin foreldremyndighet og reiste bort med henne, slik at hun ikke kunne bli påtvunget en uønsket medisinsk behandling. Men på grunn av legens egenrådige handlemåte var de nå avskåret fra åpenlyst å kunne henvende seg til andre medisinsk sakkyndige og høre deres uttalelse. Hvis de viste seg offentlig, ville Amy bli tatt fra dem og påtvunget en blodoverføring.

Uten at det ble holdt noe rettsmøte, utstedte dommeren ved en familiedomstol en fullmakt som gav politiet og barnevernet rett til å pågripe Amy. Den 30. januar kunne en lese denne overskriften i en avis: «To år gammel pike savnet; kan dø hvis hun ikke får blodoverføring.» Artikkelen refererte legens dystre spådom om at Amy kanskje ville dø i løpet av mellom tre og fem dager hvis hun ikke fikk blodoverføring.

Fullmakten ble gjort kjent over hele Canada og forskjellige steder langs grensen til De forente stater. Avisene fortalte at politiet i staten New York hadde deltatt i den «desperate letingen etter det skjulte barnet».

Mens politiet, barnevernet og journalistene kastet seg inn i den hektiske letingen, ble det snudd opp ned på Amys familieliv. Faren hennes forlot arbeidet sitt for å beskytte Amy, uten noen forsikring om at han kunne vende tilbake når dramaet var over. Amy og foreldrene hennes måtte reise hjemmefra og bryte forbindelsen med sine slektninger og nærmeste venner. Under alt dette innhentet foreldrene medisinsk veiledning og holdt Amy i form ved å vise henne kjærlig omsorg og sørge for at hun fikk tilstrekkelig hvile og nærende mat.

Til sine tider trodde Amy at hun var på ferie. Men for foreldrene hennes var det alt annet enn ferie!

Uærlig medisinsk praksis?

Etter ti dager opplyste politiet at undersøkelser hjemme hos familien Bryants venner ikke hadde «gitt noen resultater». Journalister fulgte opp historien som blodhunder på sporet etter en forbryter.

Men så tok saken en uventet vending. Noen få dager etter at fullmakten var blitt utstedt, hadde leger og andre som hadde vært ivrige etter at Amy skulle pågripes, innrømmet at «det finnes en alternativ behandling» — noe de ikke hadde åpenbart før etter at familien hadde gått i dekning.

Motstridende oppfatninger kom nå til uttrykk. Kunne Amy likevel leve uten å få blodoverføring?

Den 5. februar siterte Toronto-avisen Star en uttalelse av dr. Peter McClure, som er den fremste hematolog ved barnesykehuset i Toronto. Han sa at han håpet Amy ville «komme seg spontant» uten blodoverføringer. Den 6. februar hevdet den samme avisen at dr. McClure hadde sagt at de fleste pasienter med sfærocytose kan komme seg uten at det blir gitt blodoverføringer.

Var det noen leger og offentlige tjenestemenn som ikke hadde vært helt ærlige når det gjaldt Amys tilfelle?

I pressen gav leger nå uttrykk for at de ikke var enige når det gjaldt hennes tilfelle. Nå var det på tide å avblåse jakten og la Amys foreldre få anledning til å søke en alternativ medisinsk behandling, hvis Amy i det hele tatt trengte noen behandling.

Familiens advokat forsikret dessuten alle om at Amy «hadde det bra», og at «det gikk fint framover» med henne. Men ikke noe av dette tilfredsstilte barnevernet, som nektet å avblåse ’barnejakten’.

Men nå var Amys foreldre trett av å skjule seg og irritert over det unødvendige oppstyret. Den 8. februar frigav advokaten deres noen bilder av en frisk liten Amy, som stod mellom foreldrene sine, glad og smilende og godt inntullet i vinterklær.

Denne gangen hadde Toronto-avisen Star denne overskriften: «Amy har det bra, sier advokaten.»

Myndighetene ville fortsatt ikke avlyse jakten. Amys foreldre visste at så lenge fullmakten ikke var trukket tilbake, kunne de ikke komme fram fra sitt skjulested. De kunne ikke engang få en lege til offentlig å forsikre at hun var ved god helse, uten å risikere at politiet og barnevernet tok henne i forvaring.

Den 12. februar innkalte Amys foreldre journalister og fotografer fra to Toronto-aviser til et hjem hvor de som det senere ble referert, «brakte henne fram fra sitt skjulested ganske kort for å vise at hun har det bra».

Nyheten spredte seg over hele landet: «Amy fram fra sitt skjulested for å vise at hun kan leve uten blodoverføringer.» Flere aviser brakte bilder av Amy — en vakker liten pike med et litt spørrende uttrykk i ansiktet. Hennes historie ble mange ganger slått opp på første side i avisene.

Toronto-avisen Star sa at hun stabbet omkring i leiligheten mens foreldrene hennes lot en journalist og en fotograf iaktta hennes vitalitet. Hennes tilstand hva temperatur, utseende og energi angår, var igjen helt normal.

«Den dagen det ble regnet med at hun ville dø (for omkring to uker siden), var hun friskere enn hun hadde vært på flere uker,» sa hennes far.

Men, som Toronto-avisen Star sa dagen etter: «Lille Amy Bryant er fortsatt ettersøkt.» Det var nå den tredje uken Amy ble holdt skjult, og barnevernet var kommet i den pinlige situasjon at det hårdnakket holdt fast ved en fullmakt som var blitt utstedt på grunnlag av den falske påstanden at Amy kunne dø hvis hun ikke fikk blodoverføring.

«Jakten på det skjulte barnet» var blitt en heksejakt. Som Amys advokat sa til pressen: «Dette er religionsforfølgelse under foregivende av barnevern. [Myndighetene] gjorde dette [utstedte fullmakten] bare fordi de [foreldrene] er Jehovas vitner.»

Til slutt var politiet og barnevernet rede til å henlegge saken. Å fortsette en større ettersøkning etter et barn som offentligheten nå visste var ved god helse, ville få ettersøkerne til å virke nokså latterlige.

En lege i Toronto undersøkte Amy og meddelte at han «ikke fant noe unormalt». «Hun er utenfor fare og ikke i noen kritisk situasjon.» Legens rapport ble offentliggjort, og fullmakten ble trukket tilbake.

Enda en gang ble nyheter om Amy spredt over hele Canada: «Lille Amy kommer ut fra kulden.» «Amy ’utenfor fare’; ettersøkningen er innstilt.»

Datoen var 14. februar 1980. Etter tre uker minus én dag var Amy på vei hjem. Mens familien Bryant vendte tilbake til en normal tilværelse, fortsatte nyhetsmediene og andre å snakke om den forferdelige urettferdighet som var blitt begått mot et ansvarlig ektepar og deres uskyldige, lille pike.

Hvorfor skjedde dette?

Den 25. februar sendte et kanadisk pressebyrå en artikkel og et bilde av en glad og fornøyd Amy som omfavnet sine lykkelige foreldre, til nyhetsmediene i Canada. Kitchener-Waterloo bladet Record gav artikkelen denne overskriften: «Leger betviler blodoverføringer etter at barn som ble holdt skjult, overlever.»

Artikkelen var basert på noe som hadde stått dagen før i Toronto-avisen Star. Under overskriften «Blodløs kirurgi: En tendens som går imot blodoverføringer» spurte Star: «Setter Jehovas vitner virkelig sitt eget og sine barns liv på spill ved å nekte blodoverføring? Det foreligger stadig flere beviser for at de ikke løper en så stor risiko som samfunnet og legene har antatt.» Avisen siterte deretter leger fra Toronto, New York, Chicago, Michigan og California som bevis for sin uttalelse.

Artikkelen bekreftet noe som Amys far hele tiden hadde sagt: «Hva oss angår, betrakter vi blod som dårlig medisin. . . . Det er ikke det Skaperen anbefaler, og det finnes også mange leger som stiller seg tvilende til bruken av det.»

Hvis legene og barnevernsmyndighetene, uansett hvor velmenende de var, hadde respektert ekteparet Bryants velbegrunnede standpunkt fra begynnelsen av, ville den beklagelige, tre uker lange jakten aldri ha funnet sted. I stedet ignorerte leger og myndighetspersoner fullstendig hensynsløst foreldremyndigheten og tydde til en trangsynt lov som krenker rettighetene til foreldre som ikke er enig i en populær medisinsk oppfatning. Fordi foreldrene ikke var enig med én lege — som skulle fungere som medisinsk konsulent — erklærte en dommer, som utstedte en fullmakt uten rettsmøte, at deres datter måtte «beskyttes».

Heldigvis kom lille Amy uskadd gjennom alt dette. Det viser at medisinske oppfatninger, uansett hvor oppriktige de er, ikke bør legges til grunn for forsøk på å bemektige seg foreldremyndigheten over et to år gammelt barn.

Amys advokat sa: «Når leger begynner å praktisere jus, og dommere begynner å praktisere medisin, kan resultatet ikke bli annet enn vanskeligheter.» Hele denne uheldige episoden kunne ha vært unngått hvis alle som var involvert, hadde gitt akt på det likevektige syn som avdøde dr. A. D. Kelly, tidligere sekretær i den kanadiske legeforening, gav uttrykk for i sin tid. Han sa:

«Pasienter og foreldre har fullstendig rett til å godta eller forkaste den behandling som blir tilbudt. Ingen lege kan med sikkerhet si at en person vil dø hvis han ikke får blodoverføring, eller at han vil leve hvis han får det. . . . Prinsippet er viktig og har tilknytning til borgernes frihet. Det samme gjelder en hvilken som helst annen medisinsk behandling, og uansett om den er riktig eller gal, har folk rett til å bestemme selv.»

’Folk har rett til å bestemme selv’! Hvor sant er ikke dette, særlig når foreldres utøvelse av denne retten er basert på Guds fullkomne lov! — Apg. 15: 28, 29; Sal. 19: 8, 10.