Fettere med hver sin egenart

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Sør-Afrika

TRASS i at Michael Mason var en tøff storviltjeger, syntes han det var vanskelig å rette riflen mot et nubisk villesel. Hvorfor? «For en som bare har sett tamme esler,» sier han, «er synet av et villesel som springer bortover i sitt rette element, en åpenbaring. De er et fantastisk syn! Lett og grasiøst og raskt klatret de opp og ned og langsetter de fryktelig bratte, nakne klippene, hvor vi så dem, . . . en fullblodshest ville ha sett ut som et giktisk gammelt øk i sammenligning. På de flate slettene . . . er de så raske og utrettelige at det ikke finnes den veddeløpshest eller kamel som kan nå dem igjen.»

En frykter for at denne vakre skapningen er blitt utryddet i vill tilstand, at den ikke har klart å holde stand mot menneskets moderne våpen. Det finnes andre varieteter av villesler, men også de er i fare. Det siste eksemplaret av det syriske villeselet, onageren, som Bibelen omtaler, døde i 1929 i den zoologiske hage i Schönbrunn i Wien.

Situasjonen er langt gunstigere for tameselet. Det spiller fremdeles en viktig rolle som lastdyr, særlig i land hvor livet ikke har nådd et hektisk tempo. Anslagsvis 40 millioner esler og ti millioner muldyra blir fortsatt brukt i forbindelse med jordbruk og transport forskjellige steder i verden.

Du spør kanskje: Hvem var det som domestiserte eselet, som gjorde det til husdyr? Og hvilke likhetspunkter og forskjeller er det mellom tameselet og dets fetter, villeselet?

Har mennesket domestisert eselet?

Zoologene sier at mennesket opprinnelig domestiserte den afrikanske varieteten av villeselet. Hvilken støtte har de for en slik påstand?

«Nesten alt som har å gjøre med tameselets opprinnelse, er gjettverk,» innrømmer The International Wildlife Encyclopedia. Selv om de afrikanske villeslene — det nubiske esel og somalieselet — ligner mer på tameselet enn de asiatiske artene, er det avgjorte ulikheter mellom dem. «Det ser ut til å være alminnelig enighet om at somalieselet har hatt liten eller ingen innflytelse på tameselet,» sier en autoritet på området, dr. Colin Groves. Han sier om det nubiske villeselet, som blir betraktet som den viktigste stamfaren: «Det er mange ulikheter: tverrstripen over skulderen er ikke så lang og så tydelig markert hos den nubiske rase som hos tameselet, og baksiden av ørene har en blek, gråhvit farge i stedet for å være kanelfarget. Det er naturligvis mye større, og det er også flere ulikheter i kraniet. . . . Jeg tviler sterkt på at det nubiske villeselet virkelig kan være stamfar til tameselet.»

Finnes det så noen pålitelig autoritet som kan forklare disse ulikhetene? Hva med Bibelen? Den forklarer hvorfor disse fetterne har hver sin egenart, når den sier: «Gud gjorde de ville dyr, hvert etter sitt slag, og feet [husdyrene] etter sitt slag.» Ja, det er Jehova Gud, Skaperen, som har skapt husdyrene, deriblant tameselet. Han gjorde det til gagn for mennesket. — 1. Mosebok 1: 25, EN.

Villeslenes egenskaper

Den mest påfallende forskjellen mellom villesler og tamesler har med deres lynne å gjøre. Barn elsker å klappe tamesler og å ri på dem. Vil villeslene la noen klappe seg eller ri på seg? I sin bok Animals of Africa skrev dr. Felix: «Villeslene er ualminnelig forsiktige og sky, og det er vanskelig å komme nær dem. Ved det aller minste tegn på fare styrter de av gårde i alle retninger og klatrer lett og ubesværet opp og ned de bratte fjellsidene.»

Villesler som blir fanget og stelt av mennesker, mister ikke sin ville natur. Direktøren for den zoologiske hage i Wien beskrev den nå utdødde arten som vi nevnte tidligere, på denne måten: «Voldsom og alltid klar til å angripe . . . med tenner og hover . . . det syriske villeselet er selve innbegrepet av uhemmet villskap.»

Dette stemmer med Skaperens beskrivelse av villeselet, som vi finner i Bibelen: «Hvem har latt villeslet løpe fritt, hvem har løst det fra alle bånd? Jeg lot det få steppen til hus og den salte ødemark til bolig. Det kan le av den larmende by, det hører ingen driver som roper og skjenner. Det speider etter beite i fjellene og leter opp hvert grønt strå.» — Job 39: 8—11.

Passer denne beskrivelsen på de stedene som villeselet i vår tid har som bolig? Boken Wild, Wild World of Animals sier: «Afrikanske villesler holder til i øde, steinete områder hvor temperaturen kan stige til 50 grader.» Den store saltsletten i Danakilforsenkningen i det nordlige Etiopia er en ugjestmild ørken, hvor det finnes få mennesker. Men her trives det praktfulle somalivilleselet. Salt er et kjærkomment innslag på dets meny. Det største av villeslene, kiangen, holder til i fjellene i Tibet i 4500 meters høyde. Til tross for at temperaturen her oppe i fjellene synker under null om vinteren og det faller mye snø, overlever dyret her oppe ved å ’lete opp hvert, grønt strå’. Boken Horses, Asses and Zebras in the Wild sier om dette: «Kiangene lever av gress og lavtvoksende planter, særlig det seige, bitre sumpgresset, som er rikt på kiselsyre og uten tvil ville svi i munnen på mer følsomme representanter for familien.»

Kan villesler la seg lokke bort fra disse områdene av mennesker? «De holder seg på god avstand fra menneskenes bosteder, selv når de lider av tørst,» sier The International Wildlife Encyclopedia. Tameslene ville oppføre seg på en helt annen måte.

Langøre — menneskets villige slave

Tameselet, som beveger seg langsomt, bærer villig tunge bører for mennesket. Etter en hard dags arbeid er det tilfreds med litt tørt gress og noe rent vann. På grunn av dets tålmodighet og utholdenhet blir det foraktet av enkelte. Når noen kaller en annen «ditt esel», mener de at han er dum. Men er eselet dumt? Nei, hevder autoritetene. «Eselet er blitt alminnelig kjent for av og til å være sta og nekte å utføre arbeid som er for tungt, men det er like kjent for å være dumt, og det skyldes sannsynligvis den måten det reagerer på når det blir dårlig behandlet eller forsømt. Det er av natur et tålmodig og utholdende dyr. Når det blir pent behandlet av eieren, reagerer det ved å vise ham hengivenhet.» — The Encyclopaedia Britannica.

Eslene blir faktisk ansett for å være mer intelligente enn hestene. De gjenspeiler til en viss grad sin eiers holdning og reagerer positivt på vennlig opplæring. (Ordspråkene 12: 10) En erfaren oppdretter, Averil Swinfen, skrev: «Tameselets ferdigheter er stort sett de som eieren har valgt å lære det . . . Det er raskt i oppfatningen, og det har lett for å venne seg til mennesker. Den måten dyret oppfører seg på, gjenspeiler derfor i stor utstrekning den måten dets eier eller dets lærer oppfører seg på.»

Eselets ypperlige hukommelse vitner om dets intelligens. Når det først har fulgt en bestemt rute én gang, glemmer det den ikke. Noen eiere slipper tømmene og tar seg en lur i vognen mens eselet trekker dem hjem. Én mann forteller at eselet hans pleide å trekke ham til skolen mens han satt i vognen og gjorde lekser.

Eselets styrke avhenger av rasen. Noen autoriteter sier at esler bærer en bør på gjennomsnittlig 75 kilo, og at de kan trekke opptil to og et halvt tonn. I motsetning til hesten har eselet en elliptisk form, som gjør at det egner seg godt til å bære tunge bører.

Eselets evne til å bære tunge bører og det at det er så stø på foten, gjør det uvurderlig i fjellendt terreng. Eselet blir høyt verdsatt i det lille fjellandet Lesotho i Sør-Afrika. Landet har få veier, så befolkningen er avhengig av eselet når den skal ha fraktet tunge bører fra åkrene og forretningene. Dette minner oss om den rike mannen Job, som tydeligvis bodde i nærheten av fjellriket Edom. Han satte uten tvil stor pris på det arbeidet som hans 1000 eselhopper utførte. — Job 42: 12.

Den tekniske utvikling har gjort eslene arbeidsledige mange steder i verden. Hvilken framtid har så Langøre — menneskets villige slave?

Vi kan være forvisset om at menneskets kjærlige Skaper vil treffe tiltak for å redde ikke bare eslene, men hele hans jordiske skaperverk fra å bli utryddet. Han har lovt å gjøre jorden til et paradis. Både ville og tamme dyr vil da kunne fullføre sin rolle i samsvar med den egenart Gud har utstyrt dem med. For en glede det kommer til å bli for lydige mennesker! — 1. Mosebok 1: 28; Hosea 2: 18; Åpenbaringen 11: 17, 18; 21: 3—5.

[Fotnote]

[Illustrasjon/bilde på side 21]

(Se den trykte publikasjonen)

Hesten er vakkert bygd, men eselet er bedre egnet til å bære tunge bører

ESEL

BRYSTHULEN

RYGGTAGG

RYGGMUSKEL

RYGGRADEN

RIBBEN

BRYSTHULEN

HEST

[Bilde]

ESEL

HEST

[Bilde på side 22]

Fordi eslene er stø på foten og kan bære tunge bører, blir de høyt verdsatt i fjellandet Lesotho