Intoleranse før og nå

DUNK . . . dunk . . . dunk. Jernstangen traff Jean Calas hardt i brystet, på armene og på bena. Den knuste kroppen hans ble så stilt ut liggende på et kjerrehjul på et offentlig torg i Toulouse i Sør-Frankrike. Deretter ble den brent til aske.

Calas, som var hugenott (fransk protestant), døde på hjulet dømt for mord. Dagen før, den 9. mars 1762, var han blitt kjent skyldig i å ha drept sin sønn for å hindre ham i å konvertere til katolisismen. Ved en høytidelig begravelsesseremoni ble Calas’ sønn æret som katolsk martyr.

Den franske filosofen Voltaire fattet imidlertid mistanke om at Calas var blitt offer for katolsk intoleranse. Etter at han hadde bevist at Calas’ sønn i virkeligheten hadde begått selvmord, igangsatte han en tre år lang kampanje for å vekke opinionen rundt om i Europa. Voltaires strategi virket. Han klarte til slutt å få de franske myndigheter til å prøve saken på nytt, og den 9. mars 1765 ble Calas erklært uskyldig post mortem. Dette grelle eksemplet på den forutinntatthet hugenottene var gjenstand for, ble en av historiens store skandaler. Det var denne saken som fikk Voltaire til å skrive sitt berømte verk Traité sur la Tolérance.

Intoleranse — av det gode eller av det onde?

Få vil vel prøve å rettferdiggjøre en slik form for bigotteri, forutinntatthet og blodtørstig intoleranse. Ikke desto mindre er intoleranse på sin plass under visse omstendigheter. Mord, tyveri, voldtekt og kidnapping blir i de fleste samfunn ikke tolerert, og det med rette. Før i tiden var dette også tilfellet når det gjaldt religion. Da Jehova Gud gav Israels nasjon De ti bud, kunngjorde han at han var «en Gud som fordrer udelt hengivenhet». (2. Mosebok 20: 5, NW) Derfor kunne Guds folk ’ikke tolerere noen rivalisering’ av falske guder. (4. Mosebok 25: 11—13, NW; se også 2. Kongebok 10: 16, NW.) Falsk tilbedelse ble derfor straffet med døden.

Her må vi imidlertid huske at Gud som den suverene Overherre selvfølgelig har rett til å avgjøre hva han vil og ikke vil tolerere i religiøse spørsmål. Vi mennesker har ikke denne forrett. Da israelittene utryddet de fordervede, demondyrkende kanaaneerne, handlet de følgelig med bemyndigelse fra Gud selv. (1. Mosebok 15: 16; 2. Mosebok 23: 23, 24) Gud bemyndiget derimot ikke israelittene til å krysse sjø og land for å utrydde falsk tilbedelse i andre land. Den kristne menighet fikk heller ikke myndighet til å henrette ikke-troende.

Den intoleranse som førte til Jean Calas’ død — og til millioner av andre menneskers død — er derfor ikke fra Gud. ’Men slik intoleranse har da verden vokst av seg nå,’ vil noen kanskje innvende. Hva sier historien? Hvordan fikk intoleransen sin begynnelse? Er det grunn til å tro at den vil stikke hodet fram igjen?

De forfulgte blir forfølgere

Begrepene «religionsfrihet» og «atskillelse av kirke og stat» eksisterte knapt i oldtiden. Herskerne i gammel tid var ofte prester for hovedguddommen, hvis de da ikke selv ble betraktet som guder. Beseirede folkeslag begynte enten å tilbe sine erobreres guder, eller de fikk lov til å beholde sine egne guder. Ofte tilbad de faktisk de samme gudeskikkelsene, bare under forskjellige navn.

Men slik var det ikke med de beseirede jødene. Etter at deres nasjon hadde falt i år 607 f. Kr., gav de de landene de ble bortført til, et problem fordi de utgjorde en religiøs minoritet som krevde frihet til å tilbe Gud i samsvar med sine egne religiøse lover. Hva førte det til? Ofte hard forfølgelse. Da kristendommen gjorde sitt inntog, så det ikke desto mindre ut til at jødene hadde glemt det de selv hadde opplevd, for de begynte med stor glød å forfølge Kristi etterfølgere. — Apostlenes gjerninger 3: 14, 15; 4: 1—3; 8: 1.

De kristne fulgte også dette sørgelige mønstret. Til å begynne med var de offer for jødenes intoleranse. Snart møtte de motstand også fra andre hold. Fordi de første kristne nektet å tilbe hedenske guder og guddommeliggjorte herskere, kom de i konflikt med de sentrale og lokale myndigheter i Romerriket.

Med tiden ble det dødsstraff for å bære Kristi navn, og svært mange kristne ble henrettet. Bølgen av forfølgelse fortsatte helt til år 313, da medkeiserne Licinius og Konstantin av politiske årsaker utstedte Milano-ediktet, som innførte religiøs toleranse i Romerriket. Konstantin gjorde til slutt «kristendommen» til den mest begunstigede religion i Romerriket — et djervt forsøk på å styrke et vaklende imperium ved å synkretisere hedendom og kristendom.

«Kristendommen» ble imidlertid splittet i rivaliserende sekter. To byer, Bysants (senere kalt Konstantinopel) og Roma, gjorde begge krav på å være den sanne kirkes hjemstavn. Begge parter var intolerante overfor dem som var uenige med dem i lærespørsmål. De forfulgte var nok en gang blitt forfølgere.

Katolsk intoleranse

Katolsk kirkerett sier: «Hold urokkelig fast ved og betvil ikke på noen måte at enhver kjetter og skismatiker skal ha del med Djevelen og hans engler i den evige ilds flammer dersom han ikke før sin død blir innlemmet i og ført tilbake til den katolske kirke.» Og den dag i dag heter det i de romersk-katolske biskopers troskapsed: «Av all min kraft skal jeg forfølge og føre krig mot kjettere.» Slik er altså intoleransen blitt en innebygd del av katolsk tankegang. Det autoritative franske oppslagsverket Dictionnaire de Théologie Catholique forsvarer denne holdningen og sier: «Ettersom kirken er den åpenbarte sannhets og troens og moralens vokter, kan den ikke tolerere at det spres lære som er skadelig for de trofastes tro.»

Den katolske kirke har følgelig ofte drevet jakt på «kjettere», dømt dem og så overlevert dem til de verdslige myndigheter for at de skulle få sin straff. The New Encyclopaedia Britannica skriver: «I romerkirken [som Konstantin hadde grunnlagt] — og særlig etter keiser Theodosius i slutten av det fjerde århundre — ble kjetteri en forbrytelse som kunne straffes av staten. Kirkens fiender var også rikets fiender. På kirkemøtene i det fjerde til det åttende århundre forsøkte biskopene derfor å utrope alle som tilhørte minoriteten av dissentere, til kjettere og utrydde dem som fiender av staten.»

Kirken brukte også de verdslige myndigheter for å få utløp for sin intoleranse overfor jødene, muslimene, katarene, albigenserne (som ble massakrert i en «hellig krig» i Sør-Frankrike i begynnelsen av det 13. århundre), kjetterne og de europeiske protestantene. Sant nok ble dette blodet for det meste utgytt ved det «verdslige sverd». Men i bullen Unam sanctam, som ble utstedt i 1302, gav pave Bonifatius VIII den forordning at det «verdslige sverd» måtte underlegge seg kirkens «åndelige sverd» og «bli brukt i kirkens tjeneste . . . under ledelse av den åndelige makt». (The Catholic Encyclopedia, bind 15, side 126) Den katolske kirke kan altså ikke unndra seg ansvaret for alt det blod som er blitt utgytt som følge av dens intolerante politikk i religiøs henseende.

Protestantisk intoleranse

Den katolske kirke fikk imidlertid ikke ha monopol på religiøs intoleranse. Ledet av teologen Jean Calvin opprettet protestantene sitt eget terrorregime. Den sveitsiskfødte protestantiske historikeren Philip Schaff innrømmet: «Til stor ydmykelse for de protestantiske kirker ble religiøs intoleranse og til og med forfølgelse inntil døden praktisert lang tid etter reformasjonen. I Genève ble denne fordervelige tanken omgjort i praksis av stat og kirke, og det i en slik grad at en til og med tok i bruk tortur og gav barn adgang til å vitne mot sine foreldre — alt med Calvins godkjennelse.» Og da Jérôme Bolsec og Michel Servet reiste tvil om Calvins teologi i spørsmålene om forutbestemmelse og treenigheten, sørget Calvin for at Bolsec ble forvist fra Genève og Servet stilt for retten som kjetter. Sistnevnte ble deretter brent på bålet. Også andre «kjettere» ble brent i det kalvinistiske Genève, og det med Theodore Bezas og andre protestantiske teologers godkjennelse.

Martin Luther la også stor intoleranse for dagen. Han var ikke bare «kjent for å ha en antisemittisk holdning», men han lot også fire «hekser» henrette ved brenning i Wittenberg.

Så kom de blodige religionskrigene i det 16. og 17. århundre som skapte en dyp kløft mellom Frankrike og Tyskland. Grusomheter ble begått av katolikker og protestanter i like stort monn.

Verdslig intoleranse oppstår

’Men menneskene har da lært av de feil de tidligere har begått,’ sier du kanskje. Ja, i det senere har kirkene ganske riktig vist en mer tolerant holdning enn tidligere. Men det forholder seg allikevel slik som The New Encyclopaedia Britannica sier: «Arven fra den kristne intoleranse og de metoder som ble utviklet som følge av den (f.eks. inkvisisjonen og hjernevaskingen), gjør seg gjeldende i den intoleranse som preger de moderne politiske revolusjoners ideologi og metoder.»

Ja, selv om den religiøse intoleranse i kristenheten i enkelte henseender er på retur, har vår generasjon vært vitne til økende politisk og rasemessig intoleranse. Slik verdslig intoleranse er så avgjort ’en arv fra den [frafalne] kristne intoleranse’. Nazistenes utryddelse av omkring seks millioner jøder er et eksempel på dette. Og til forsvar for sin intoleranse overfor jødene sa Hitler: «Jeg bare fortsetter med den samme politikk som den katolske kirke har fulgt i 1500 år.» Andre diktatorer etter Hitler har brukt hjernevasking og psykisk og fysisk tortur i sin kamp mot ideologiske «kjettere». Slik intoleranse har for eksempel ofte gått særlig hardt ut over Jehovas vitner, siden de er politisk nøytrale. I Cuba ble et vitne kledd naken, surret inn i piggtråd og plassert på et tak som mat for sultne mygg. I et annet land ble fem Jehovas vitner arrestert, utsatt for alvorlige trusler og slått stygt. Dette pågikk i flere dager. En måtte på sykehus på grunn av skadene han fikk. I tre nordøst-afrikanske land ble mange vitner arrestert. I ett av landene skjedde dette med hele fem prosent av dem! Mange ble torturert, og tre ble til og med drept. Ja, fanatiske politiske makthavere har lært mye av kirkene når det gjelder å bringe grupper med avvikende meninger til taushet.

Men kan det være at også kirkene selv vil bli offer for verdslig intoleranse? Hvor dypt rotfestet er egentlig den toleranse det påstås at vi har i dag? Og hvordan forholder det seg med det økumeniske samarbeid? Er det et tegn på større toleranse eller rett og slett på større likegyldighet overfor religion? Og til slutt: Hvordan berører alt dette oss som enkeltpersoner? Er det mulig å ha sterke religiøse overbevisninger uten å være intolerant? Disse spørsmålene blir drøftet i den neste artikkelen.

[Uthevet tekst på side 6]

’Arven fra den kristne intoleranse gjør seg gjeldende i de moderne politiske revolusjoners metoder’

[Ramme på side 5]

Intoleransen kjenner ingen grenser

«Få muslimske nasjoner . . . er eksempler i å vise toleranse. Men er de alene om ikke å være det? Inkvisisjonen og religionskrigene farget kristenheten blodrød, og det gudfryktige folk som grunnla De forente stater, betraktet ikke indianerne og de svarte fullt ut som mennesker. Det samme er tilfellet i dag med deres fettere i Sør-Afrika. Når det gjelder dem som tilber fornuften, falt deres styre uheldigvis sammen med giljotinens styre. ’Den vitenskapelige sosialisme’ [kommunismen] har ikke gjort det bedre etter at den kom til makten.» Den franske avisredaktøren André Fontaine i Le Monde.

[Bilde på side 4]

Tittelsiden fra førsteutgaven av Voltaires Traité sur la Tolérance, Paris 1763