Hva kan foreldrene gjøre?

«JEG hadde nettopp sett denne dokumentarfilmen om bortførte barn på TV,» sa den pensjonerte mannen fra Florida, «da jeg begynte å lure på om barn virkelig vet hva de skal gjøre, hvis en fremmed prøver å lure dem med seg. Så jeg spurte noen åtteåringer som jeg kjenner: Hva ville du gjøre hvis en fremmed var snill mot deg og gav deg sukkertøy, og etter en stund bad deg bli med ham — at han sa han ville vise deg noe?» «Vet du hva de sa? Alle sammen svarte: ’Jeg vet ikke.’»

«Men dette var barn som bodde på landet,» sa han, «og siden jeg den helgen skulle reise til en by i nærheten og kom til å treffe ganske mange familier, bestemte jeg meg for å finne ut hva de barna som var mer vant til bylivet, ville si.» Svarene forbauset ham. Alle de som var seks år eller yngre, besvarte spørsmålet: «Ville du bli med ham?» med et bestemt: «Ja!» De fleste av dem som var sju år eller eldre, svarte nei. Men mannen sa: «De visste egentlig ikke hvorfor de ikke skulle det, eller hva de skulle gjøre.»

Barna er ikke de eneste som ikke vet nok. Det er også mange foreldre som ikke vet hva de skal gjøre — verken for å beskytte barna eller for å finne dem når de forsvinner.

Bortsett fra de barna som blir borte en gang imellom, forsvinner barn av to hovedgrunner: Enten drar de sin vei frivillig, de rømmer, eller så blir de bortført av noen. Ettersom barn ikke har moden dømmekraft eller erfaring, er det opp til foreldrene å ta de nødvendige forholdsregler med tanke på barnas sikkerhet.

Faren er reell

Foreldrene må innse at faren er reell. Det finnes folk som vil ha barnet ditt, men de har ikke dets beste i tankene. «Motivet er vanligvis seksuell tilfredsstillelse,» sier Alice Byrne, en privatdetektiv i New York som har oppsport barn så langt unna som i Kenya. «Det er sjelden fordi de er glad i barnet og ønsker å ta seg av det.»

Overkonstabel Lloyd Martin ved Los Angeles-politiets avdeling for seksuelt utnyttede barn er enig. «Jeg vet ikke om en eneste én som plukker opp bortrømte barn fra gaten uten å få noe igjen for det,» sier han, «og det er vanligvis sex.» De får som regel det de vil, av barnet, uten protester, for de gir barnet det det synes det mangler — kjærlighet, oppmerksomhet, hengivenhet, penger og materielle eiendeler. Eller de overbeviser kanskje barnet om at foreldrene ikke lenger vil ha det, eller de mishandler det så stygt at det til slutt synes det ikke er verdt noen ting, og godtar sin nye rolle i livet.a

Pressen henleder ofte oppmerksomheten på disse «syke» og perverse fremmede som utnytter barn. Men foreldrene må også utvise forsiktighet når det gjelder folk som barnet allerede kjenner. «Vi vet at det ikke er de fremmede som utgjør en trusel mot barna,» sier Charles Sutherland i organisasjonen Search. «Det er de som barnet er blitt kjent med, og som det stoler på — helt og holdent.» En slektning, venn eller nabo eller en lærer eller en annen myndighetsperson kan utsette barnet for fare. Annette, som har savnet sønnen Taj siden 1981, gir dette rådet: «Vit hvem barnets venner er. En som skader eller bortfører det, kan godt være en du kjenner, en som sosialt sett står i et godkjent forhold til barnet.»

Det er også en annen grunn til at det kanskje ikke er nok å advare barnet mot å være på vakt mot fremmede: Du og barnet kan ha forskjellige oppfatninger av hvem som er fremmed. Barnet har kanskje venner som du ikke kjenner, og som du betrakter som fremmede. «En som sier hei til barnet ditt når det er på vei til skolen, eller som gir det litt sukkertøy, kan fort bli en venn og kompis,» sier detektiv Alice Byrne. «Særlig i storbyene finner vi denne potensielle faren.» Hun sier: «Vær interessert i vennene til barna dine — særlig hvis vennene er voksne.»

Forholdene hjemme og veiledning

En viktig faktor når det gjelder å beskytte barna, er naturligvis forholdene hjemme. «Som oftest meldes det om barn som rømmer fordi det er et dårlig forhold mellom foreldrene og barna,» står det i boken Family Relations. Når det er en kjærlig og lykkelig atmosfære hjemme, og når det er god kommunikasjon mellom familiemedlemmene og barna føler seg trygge, vil de sannsynligvis ikke rømme når det oppstår følelsesmessige problemer, det er i hvert fall sannsynlig at de kommer hjem igjen. Omsorgsfulle foreldre vil også tenke på hva som er best for barna, når de treffer avgjørelser.

Det er nødvendig å fortelle barna om folk som kanskje kan bortføre eller skade dem, men måten dette fortelles på, er også viktig. Foreldrene vil naturligvis ikke at barna skal bli nevrotiske og få vrangforestillinger, at de skal bli redd for alle de treffer eller ser. Foreldrene vil på den annen side ikke la frykten for å oppskake barna eller usannsynligheten for at de skal bli bortført, hindre dem i å gi dem den nødvendige veiledning.

Faktum er at barn virkelig blir bortført, både i småbyer og storbyer. Ingen kan forutsi hvor eller når. Forstandige foreldre treffer derfor rimelige forholdsregler og gir nødvendig veiledning for å forhindre at barna blir bortført. «Det er ingen som sier at barnet ditt kommer til å bli bortført,» sier overkonstabel Richard Ruffino, som er ekspert når det gjelder savnede personer. «Du ser på det du gjør, og det du forteller barna, som forholdsregler. Det er som en forsikringspolise. Tegner du forsikring fordi du kommer til å bli utsatt for en ulykke, eller tegner du forsikring fordi du kan komme til å bli utsatt for en ulykke?»

Noen av de forholdsreglene som myndighetene sier at foreldrene bør ta, er: Ha alltid barnet under oppsikt på offentlige steder. Gå aldri ifra svært små barn uten at noen passer på dem. Kjenn dem du overlater barnet til. Send ikke ut et barn alene om kvelden for å løpe ærend eller kjøpe noe du trenger. La ikke små barn være igjen i lekeavdelingen i varehus mens du går og handler, og la det heller ikke være alene i en bil — særlig ikke når tenningsnøkkelen står i eller motoren går — mens du utfører et eller annet ærend.

Enkelte autoriteter sier at familien bør ha et kodeord — et spesielt ord som familiemedlemmene har bestemt seg for på forhånd, og som bare de kjenner til. Ofte sier de som akter å bortføre et barn, til barnet at de ble sendt av barnets foreldre, eller at de er kommet for å hente det fordi moren er syk. Barnet kunne da spørre etter familiens kodeord, og hvis det ikke fikk det, kunne det nekte å bli med. Et barn bør i alle fall vite at selv om det bør opptre høflig og respektfullt overfor voksne, har det full rett til å si «nei takk» og til ikke å gjøre noe som gjør det redd eller urolig, eller som er i strid med det som foreldrene har gitt det beskjed om.

Om en skal lykkes i å beskytte et barn, avhenger mye av hvor god kommunikasjonen er. En kjærlig og åpen mor eller far vil være klar over de «signalene» som et barn som har vanskeligheter, gir. Det kan være at det plutselig skjer forandringer i humøret og temperamentet, at barnet holder seg mye mer for seg selv, at det er hemmelighetsfullt og blir mindre meddelsom, at det sover dårlig, eller at det mister matlysten. Husk at det må være en toveiskommunikasjon. Dere foreldre må høre på det barna forteller dere, og veie det nøye. «Taj nevnte en gang at han ville rømme,» sier Annette, «men jeg tok ham ikke alvorlig. Jeg hadde aldri hørt at han hadde sagt det før, og jeg trodde bare det var noe han sa.»

Når et barn forsvinner

Hva kan du gjøre hvis et av barna dine forsvinner? For det første bør du prøve ikke å få panikk. Foreta en kort, fornuftig leting for å finne ut om barnet virkelig er borte. Let hjemme, på skolen, hos de nærmeste vennene og hos naboene. Meld så straks ifra til nærmeste politistasjon og oppgi alle de opplysningene du kan.

Det kan også være nyttig å fortelle alle vennene til barnet og alle slektningene om det som har hendt. Barnet kommer kanskje i kontakt med dem, eller det kan være at de allerede vet noe som kan være til nytte. Om en skal klare å finne et savnet barn, avhenger ofte av publisitet — av hvor mange som vet om det, og som har øynene åpne. I noen land er det spesielle byråer som en når som helst kan ringe til hvis en vil melde noen savnet. De kan også yte hjelp. Mot et lite gebyr, som kan være vel verdt å betale, registrerer og innlemmer de den savnede i sine opptegnelser over savnede personer. I De forente stater kan de savnede nå komme inn på FBIs NCIC-datamaskin, som inneholder opplysninger om forbrytelser som er blitt begått i hele landet.

Nøyaktige og ajourførte opplysninger vil være høyst nyttige når det gjelder å finne et savnet barn og kunne skille det fra andre som ligner. Det hender ofte at letingen vanskeliggjøres fordi en ikke har et fotografi av den savnede, eller at en ikke kan identifisere et lik fordi en ikke har tilstrekkelige opplysninger. I rammen på forrige side er det en del vanlige forslag som myndighetene gir for at det skal være lettere å lete og identifisere personen.

Hvordan foreldrene behandler et barn som kommer tilbake, eller som blir funnet, har også mye å si. En vanlig reaksjon er å skjelle ut barnet og straffe det hardt. Det kan riktignok være nødvendig å komme med veiledning og gi tukt, men foreldrene gjør vel i å passe på hvordan de gjør det. Som det stod i den italienske avisen Oggi, «rømmer unge mennesker hjemmefra . . . fordi det ofte er slik at ingen i familien hører på dem og forstår dem». Undersøkelser viser at når de spente forholdene vedvarer og det fortsetter å oppstå misforståelser, eller når situasjonen blir enda verre, vil slike dårlige forhold hjemme bare øke sjansen for at barnet rømmer igjen. Her kan en komme til å trenge profesjonell hjelp.

En vanskelig tid for foreldrene

Den tragedie at et barn forsvinner, er en ildprøve for enhver omsorgsfull far eller mor. Foruten at de lider store kvaler, må de ofte tåle tankeløse og uvennlige bemerkninger fra andre. De hører for eksempel: «Han er sikkert død nå» eller «Du har da andre barn. Ta deg sammen.» Mange ganger blir foreldrene ringt opp av forskrudde personer som truer og plager dem eller får dem til å lete forgjeves. Og siden mange foreldre bortfører sine egne barn, kan det være at du selv blir mistenkt og forhørt.

Det verste av alt er kanskje det ikke å vite noe sikkert. «Hvis de kunne velge, ville familier som har savnet et barn i lang tid, foretrekke dårlige nyheter framfor å engste seg over en uforklarlig forsvinning,» stod det i The Washington Post. Annette sier: «Når noen forsvinner, er det så forferdelig, for du vet ikke noe om hva som har hendt med ham.»

Det finnes imidlertid mange forståelsesfulle og omsorgsfulle mennesker som vil hjelpe og støtte deg. Du trenger også indre styrke, noe som Gud lover dem som har tillit til ham. (Salme 9: 10, 11) For Annette, som er et av Jehovas vitner, er det disse faktorene — tillit til Gud og kjærlig støtte fra menigheten — som hjelper henne til å holde ut, til tross for det triste hun har opplevd. «Det har lært meg å stole mer på Jehova,» sa hun, «og Jehova har gitt meg den styrke jeg trenger for å mestre situasjonen.» Detektiv Alice Byrne tilføyer: «Det var Annettes sterke tro som hjalp henne gjennom det.» Begge håper at Taj blir funnet snart.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 7]

Det finnes folk som vil ha barnet ditt, men de har ikke dets beste i tankene

[Ramme på side 8]

LÆR BARNA DINE

● alltid å gå den samme — og tryggeste — veien til og fra skolen

● alltid å være sammen med en venn når de leker, går til en butikk eller går på kino — at de ikke må gå alene

● ikke å la fremmede få ta på dem; ikke å ta imot penger eller sukkertøy fra fremmede

● aldri å bli med eller sitte på med noen de ikke kjenner

● å rope om hjelp hvis en fremmed forsøker å ta dem med makt

● å fortelle dere eller lærerne om alle uvanlige eller skremmende hendelser

● hvordan de skal ringe hvis de trenger hjelp (Kan de sitt eget telefonnummer og sitt fulle navn, og vet de hvor de bor?)

[Ramme på side 9]

VÆR FORBEREDT

Selv om det kanskje er lite sannsynlig at ditt barn vil bli bortført, foreslår myndighetene at du tar disse forholdsreglene:

● Ta et tydelig, skarpt nærbilde av hvert barn minst en gang i året.

● Skriv bak på bildet følgende aktuelle opplysninger om hvert barn:

Alder

Høyde og vekt

Hår- og øyenfarge

Størrelsen på klær og sko

Spesielle kjennetegn

Datoen da blidet ble tatt

● Vit hvor du kan finne røntgenildene og journalen når det gjelder helsen og tennene til hvert barn. Få tak i den før de blir ødelagt, eller før dere flytter til et helt annet sted.

● Ha en ajourført opptegnelse over de eventuelle medisiner barnet trenger, og hvilke virkninger det vil ha hvis det ikke får dem.

● Ta fingeravtrykk av barnet for sikker identifikasjon i tilfelle av voldsforbrytelse eller skjult identitet. Å ta fingeravtrykk av alle familiemedlemmene samtidig kan minske et barns frykt, og en slik identifikasjon er nyttig å ha. Foreldrene kan gjøre dette selv ved å bruke en vanlig svart stempelpute.

[Ramme på side 10]

150 000 barn blir bortført hvert år

I De forente stater blir 150 000 barn bortført hvert år (to tredjedeler av foreldre som har mistet foreldremyndigheten), ifølge formannen for en underavdeling under Senatets rettslige komité som fremmer ungdommers rettigheter. Underavdelingen overveier å få utformet en lov som skal sørge for at staten gir økonomisk støtte og annen hjelp når det gjelder å finne forsvunne barn. Selv om én privat gruppe har funnet 800 barn på mindre enn tre år, blir private organisasjoner overveldet av problemets størrelse. Derfor er det spørsmål om å få støtte fra staten.