Mitt hjerte var fylt av hat

JEG husker det så godt! En ung soldat var blitt værende igjen da patruljen hans forlot området. Han ble omringet av en flokk truende kvinner som kom med hånlige tilrop. Så delte mobben seg, slik at en bevæpnet mann kunne slippes fram. Han fyrte av og forsvant fort. Ja, den unge soldaten ble drept.

Fordi jeg nærte et sterkt hat til alt britisk, syntes jeg ikke særlig synd på den unge mannen som ble båret vekk med armen dinglende ned fra båren. Han tilhørte fienden. Uniformen hans var symbolet på dem jeg betraktet som mitt folks undertrykkere. Han var soldat, og vi var i krig med hverandre.

Denne hendelsen fant sted i det urolige Belfast i Nord-Irland for noen år siden. La meg nå fortelle hvordan jeg ble fylt av hat, og hvordan jeg lærte å fjerne det fra mitt hjerte.

En fiendtlig stemning

Som liten jente bodde jeg sammen med familien min på et sted i Belfast hvor protestantiske og katolske familier kunne bo og arbeide fredelig sammen. Men de sekteriske problemene ble større da borgerrettsforkjemperne begynte å øve vold og å myrde. Det hendte rett som det var, at protestantiske ungdommer løp etter brødrene mine og slo dem hardt med belter med beslag. Disse gjengene herjet i vår del av byen. De truet innbyggere og ødela eiendommer. Etter mange trusler, som kulminerte i at det ble plassert en bombe i vinduskarmen hjemme hos oss, ble vi tvunget til å reise derfra og flytte til et sted som ble en ghetto for republikanske katolikker.

Dette var en tid da man betalte med samme mynt når det var blitt begått brutale mord på grunn av forskjellige trosoppfatninger. Broren til en av skolekameratene mine ble for eksempel myrdet mens han stod i veikanten. Slike forferdelige voldshandlinger og også det at jeg syntes at katolikkene ble diskriminert når det gjaldt boliger og arbeid, gav meg et ønske om å gjøre alt jeg kunne, for å forandre situasjonen.

Halvmilitær virksomhet

Vennene mine gikk i uniform, og jeg ville være som dem. Som skolejente meldte jeg meg derfor inn i ungdomsforeningen til en katolsk, halvmilitær organisasjon. Etter hvert som jeg hørte på all propagandaen, ble mitt unge hjerte fylt av hat til dem jeg betraktet som mitt folks fiender. Ved å gå på møter med andre som hadde omtrent samme idealer som jeg, fikk jeg en sterk glød for ’saken’ — frihet for irene! Min oppgave? Den bestod i å være på utkikk etter hæravdelinger, distribuere propaganda og finne ut hvem som kunne være vennlig innstilt overfor sikkerhetstroppene.

Senere fikk jeg bli medlem av organisasjonens kvinneforening. Der kom mitt hat til alt britisk tydeligere til uttrykk. Sammen med andre sjikanerte jeg soldater og politifolk, ropte etter og spyttet på medlemmer av sikkerhetstroppene og var med på demonstrasjoner for den republikanske sak. Det hendte også at jeg bar våpen for de mannlige medlemmene av vår gruppe når de var med på en skuddveksling eller et ran. Hvis vi ble stoppet av en hæravdeling, var det lettere for en ung kvinne å unngå å bli visitert.

Egentlig tenkte jeg aldri skikkelig igjennom tingene. Jeg tenkte ikke lenger enn til det mål å få britene ut av Irland. Jeg hadde rett, og de tok feil. Jeg undertrykte all sympati for dem som led under de terroristiske voldshandlingene. Vi betraktet oss selv som frihetskjempere som stred mot en fiende av vårt folk, og grunntanken var at krig rettferdiggjør en hvilken som helst voldshandling. Hvis noen uskyldige ble offer for voldshandlinger som skyldtes hat, var det ikke noe å gjøre med det!

Med tiden ble jeg arrestert og tiltalt for å bære våpen som vi prøvde å skyte folk i knærne med. To stykker i vår gruppe skulle ta seg av selve avstraffelsen — knuse knærne til offeret ved å skyte en kule gjennom dem. Fordi jeg var så ung, fikk jeg bare betinget dom og ble løslatt. Den korte tiden jeg var i Armagh fengsel før rettssaken kom opp, førte bare til at jeg fikk et enda større hat til politiet, fengselsvesenet og rettsvesenet, som jeg mente undertrykte folk.

Religiøs oppdragelse

Selv om jeg hadde fått en religiøs oppdragelse, ble hatet i mitt hjerte stadig større. Religionen var i virkeligheten uløselig knyttet til nasjonalismen. Da jeg vokste opp, betraktet jeg protestantene som en trusel og en fare for meg og familien min. Jeg nærte et like stort hat som fanatikerne på den andre siden nærte overfor oss katolikker.

Det falt meg aldri inn at det var noen motsigelse mellom det å overvære gudstjenester og be til Gud som katolikk, og det å nære et sterkt hat til en britisk soldat som kanskje også var katolikk. Når nasjonalismen kom i konflikt med religionen, vant nasjonalismen. Jeg kunne derfor godta det om en av vennene mine skjøt en katolikk i britisk uniform.

Det var naturligvis enkelte oppriktige prester som holdt taler hvor de fordømte vold. Men det hadde ikke særlig stor virkning, for det ble sjelden gjort noe med dem som var engasjert i voldshandlingene. Hva skulle en ung, lett påvirkelig person tro når en terrorist ble begravd under alle slags kirkelige æresbevisninger? En gang var jeg i en slik begravelse da en i vår gruppe var død. Det ble avfyrt skudd over kisten, som var drapert med flagg. Jeg gikk til kapellet i uniform og overvar messen. I mine øyne var det en militær begravelse, og det at presten var med, betydde at Gud godkjente vår sak.

Jeg hadde ingen skyldfølelse for noe av det jeg gjorde. Og det var heller aldri noen prest som direkte rådet meg til å slutte med den halvmilitære virksomheten.

Jeg lærer sannheten å kjenne

Jeg var blitt helt oppslukt av saken og trodde helt og fullt at vi hadde rett. Jeg så all den urett som ble begått på den andre siden, og slukte rått alle meldingene om grusomhetene og ondskapen, mens jeg overså den brutalitet som min side i kampen gjorde seg skyldig i. Men sunn fornuft og sømmelighetsfølelse begynte å si ifra om at det var noe som var helt galt et sted.

Mens jeg strevde med å forstå det dilemma som var oppstått på grunn av nasjonalistiske motsetninger og forsøk på å rette på forholdene ved hjelp av vold, kom jeg i kontakt med Jehovas vitner. De snakket om akkurat det jeg trodde jeg kjempet for — fred, rettferdighet og frihet! Stod de bare for en annen form for protestantisme? Nei. Jeg var mistenksom til å begynne med, men jeg fant ut at de var helt annerledes. De holdt seg virkelig borte fra politikk, og det eneste de støttet seg til, var Bibelen.

Jeg kan nevne et eksempel: Under en av de første samtalene spurte jeg det vitnet som besøkte familien min, om hva hun syntes om den protestantiske lederen som jeg mente måtte være kraften bak de antikatolske og antirepublikanske aksjonene. Istedenfor å ta parti spurte hun: «Hva ville Jesus ha gjort under slike forhold? Hvilken side ville han ha stått på?»

Spørsmålet om hva Jesus ville ha gjort, hjalp meg til å finne de rette svarene på mange spørsmål som oppstod mens jeg studerte Bibelen. Jeg måtte for eksempel tenke over hva Jesus ville ha gjort, når jeg tenkte på hvordan jeg hadde brukt vold når jeg protesterte mot noe som jeg betraktet som urettferdig. Til å begynne med lignet jeg litt på de jødiske nasjonalistene på Jesu tid som ville ha romerne ut av Judea. Men etter hvert forstod jeg at Jesus ville ha vært nøytral, noe han også befalte sine etterfølgere å være. Hans rike er ikke av denne verden. — Johannes 15: 19; 17: 16; 18: 36.

Med tiden forstod jeg at Guds rike med Jesus Kristus som konge har en mye mer storslått hensikt. Det skal fjerne alle undertrykkende styreformer og all slags urettferdighet. (Daniel 2: 44) Det skal det gjøre uten at noen uskyldige lider. Og tenk at jeg kan få oppleve det!

Siden jeg ikke ville bli indoktrinert igjen, fortsatte jeg å sjekke tingene i min katolske bibel. Jeg lærte at Guds navn er Jehova, og jeg ble begeistret over å høre at hans hensikt er å gjøre hele jorden til et paradis, hvor de tålsomme eller saktmodige skal glede seg over lykke og fred. (Salme. 37: 10, 11; Lukas 23: 43, NW) Men kunne jeg virkelig stole på Jehovas vitner? Jeg begynte i hvert fall å gå på møtene i deres Rikets sal, og etter hvert som jeg var mer sammen med dem, fikk jeg større tillit til dem. Her var det mennesker som virkelig var nøytrale, og som praktiserte det de forkynte.

Blant Jehovas vitner traff jeg flere med en protestantisk, halvmilitær bakgrunn. De hadde sluttet å betrakte vold som en rettferdig måte å skape fred på. De hadde vært like overbevist om at de kjempet for det som var rett, som jeg hadde vært. De hadde en gang nært et sterkt hat til alt katolsk eller republikansk. Men de hadde frigjort seg fra nasjonalistiske ideer og det hat som disse ideene hadde gitt næring til. Det hjalp meg til å forstå det Jesus sa: «Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» — Johannes 8: 32.

Hatet forsvinner

Innerst inne visste jeg at Jesus Kristus ikke ville ha blandet seg opp i politiske stridigheter og terroristhandlinger. Men det virket som om jeg var i en felle, og det var ikke lett å gjøre seg fri. Etter hvert sluttet de andre i familien å komme sammen med Jehovas vitner, og søsteren min og jeg måtte krysse den «fredslinjen» som skiller det katolske og det protestantiske området i Belfast, for å fortsette å studere Bibelen. I begynnelsen var vi redde hver gang vi krysset den. Men etter hvert som vi fikk større forståelse av Bibelen, ble denne frykten erstattet av tillit til at Jehova ville beskytte oss.

Mens jeg ennå holdt på å lære om Bibelens sannhet, satt jeg en gang sammen med noen andre i en republikansk klubb da det kom nyheter om at mange britiske soldater var blitt drept i et bakholdsangrep i Nord-Irland. Jeg ble klar over at jeg ikke lenger kunne samstemme i de gledesropene som slike meldinger ble møtt med. Jesus ville aldri ha kommet med slike gledesrop. Hans råd var: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» (Matteus 7: 12) Jeg visste at det ikke var riktig å glede seg over at andre ble sprengt i filler.

Denne hendelsen hjalp meg til å forstå hva blindt hat kan få folk til å gjøre, og jeg ville ikke lenger ha noe med det å gjøre. Når jeg nå ser tilbake, er jeg så glad for at jeg har lært om en kjærlig Skaper, som har en vidunderlig og kjærlig hensikt med jorden og menneskene! Nå gleder jeg meg over å bruke all min tid til å hjelpe andre til å få det samme håpet, som er basert på Bibelen. Og jeg er virkelig takknemlig for at mitt hjerte ikke lenger er fylt av hat. — Innsendt.

[Uthevet tekst på side 9]

«Slike forferdelige voldshandlinger . . . gav meg et ønske om å gjøre alt jeg kunne, for å forandre situasjonen»

[Uthevet tekst på side 10]

«Hva skulle en ung, lett påvirkelig person tro når en terrorist ble begravd under alle slags kirkelige æresbevisninger?»

[Uthevet tekst på side 10]

«Hva ville Jesus ha gjort under slike forhold? Hvilken side ville han ha stått på?»

[Uthevet tekst på side 11]

«Blant Jehovas vitner traff jeg flere med en protestantisk, halvmilitær bakgrunn. De hadde sluttet å betrakte vold som en rettferdig måte å skape fred på»

«Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» — Johannes 13: 34, 35.

«Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som krenker dere.» — Lukas 6: 27, 28.