De unge spør . . .

Hvorfor overbeskytter foreldrene mine meg?

Du sier at du er gammel nok til å være lenge ute i helgene. De sier at du må komme tidlig hjem.

Du vil se den nye filmen alle de andre snakker om. De sier at du ikke får se den.

Du sier at du har truffet noen hyggelige ungdommer du gjerne vil gå ut sammen med. De sier at de gjerne vil treffe vennene dine først.

NÅR du er i tenårene, kan det av og til føles som om foreldrene dine tar kvelertak på deg. Hver gang du sier «Jeg vil», virker det som om det ikke er til å unngå at de sier «Nei, det kan du ikke». En ung jente sa: «Da jeg ble tenåring, begynte foreldrene mine å nekte meg alt mulig. Jeg måtte for eksempel komme hjem før midnatt. Det kunne jeg ikke fordra.»

Det virker som om foreldrene dine følger deg med ørneblikk på alle livets områder. «Far spør meg ut om hvor jeg får pengene mine fra, og om hvordan jeg bruker dem,» sier 18 år gamle Billy. «Når det er jeg som tjener dem, synes jeg at jeg burde få bestemme hvordan jeg skal bruke dem.» Femten år gamle Debbie har også noe å klage over: «Far vil alltid vite hvor jeg er, og når jeg kommer hjem. De fleste foreldre vil det. Behøver de å vite alt? De burde gi meg større frihet.»

De fleste ungdommer greier imidlertid å få viljen sin nokså ofte, og du er sikkert ikke noe unntak. Likevel hender det kanskje at foreldrene dine synes å glemme at du er i ferd med å bli voksen, og at de behandler deg mer som et lite barn enn som en tenåring. Hvorfor har de en slik trang til å beskytte deg?

’Engstelighet’

Du har sikkert funnet ut for lenge siden at beskyttelsestrangen for en stor del hører med til foreldrerollen. Når foreldrene dine ikke er opptatt med å skaffe deg tak over hodet, mat eller klær, strever de ofte med å undervise deg, oppdra deg, ja, å beskytte deg. Og hvis foreldrene dine er kristne, vil de følge Bibelens befaling om å ’gi deg den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje’. (Efeserne 6: 4) Så den interesse de viser deg, er langt fra vilkårlig. De er ansvarlige overfor Gud når det gjelder den måten de oppdrar deg på. Og når noe ser ut til å true ditt ve og vel, blir de bekymret.

Tenk på Jesu Kristi foreldre. En gang da de hadde vært på besøk i Jerusalem, reiste de hjemover uten å vite at Jesus ikke var med. Da de ble klar over at han var borte, lette de flittig — om ikke febrilsk — etter ham i tre dager! Til slutt «fant de ham i templet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål». Da utbrøt Jesu mor: «Barnet mitt, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så engstelige.» (Lukas 2: 41—48) Når Jesu foreldre var engstelige, tenk da på hvor ofte foreldrene dine må være bekymret for deg!

Styrke kontra erfaring

En annen grunn til at foreldrene dine har lett for å beskytte deg, er at de sannsynligvis har en helt annen oppfatning av deg, vennene dine og den verden vi lever i, enn den du har. Som Salomo en gang sa, er de unge fulle av «styrke» og energi. (Ordspråkene 20: 29) De mener at de har utallige muligheter til å oppdage og utvikle sine evner. Men når de gjør det, bruker de ikke alltid den beste dømmekraft, for de er «uerfarne» og mangler «klokskap». (Ordspråkene 1: 4) Men selv om de voksne kanskje mangler «styrke», ser de ofte verden gjennom erfarne øyne. De kjenner godt til livets fallgruver og farer og vil gjerne hjelpe deg til å ’holde det onde fra livet’. — Forkynneren 11: 10.

Ta for eksempel den evige striden om når du skal komme hjem. Du ser kanskje ingen grunn til at du ikke skal få komme når du vil. Men har du noen gang sett tingene fra dine foreldres synspunkt? De skoleungdommene som skrev boken The Kids’ Book About Parents, prøvde å gjøre det. De innrømmer: «Vi vet at foreldre blir engstelige og sinte når barna er ute lenger enn de har fått lov til.»

Disse ungdommene laget en liste over det de kaller «de fantasifulle tanker foreldre må ha om hva barna deres gjør når de ikke kommer hjem i rett tid». Noe av det som stod på denne listen, var slike ting som at barna ’tar narkotika, blir utsatt for en bilulykke, går rundt og driver i parker, blir arrestert, ser pornofilmer, selger narkotika, blir voldtatt eller overfalt, blir kastet i fengsel og gjør skam på familien’.

Med én gang virker det nesten komisk at enkelte foreldre straks trekker slike slutninger. ’Jeg ville aldri ha gjort noe sånt,’ påstår du. Men er det ikke sant at mange ungdommer — kanskje noen av skolekameratene dine — gjør nettopp slike ting? Bør du derfor ta det så ille opp hvis foreldrene dine antyder at det ikke er så bra for deg å være sent ute og å ha dårlig omgang? Til og med Jesu foreldre ville vite hvor Jesus hadde vært!

Prøv å forstå hvordan foreldrene dine føler det

Det kan riktignok være at ikke alle de restriksjonene foreldrene dine pålegger deg, virker like fornuftige. Noen ungdommer sier til og med at foreldrene deres er så redd for at det skal hende dem noe, at det er det rene vanvidd. Men det har sine grunner. Bibelen forteller om en ung mann som het Benjamin, og om hvordan forholdene tilsa at han og brødrene hans reiste til Egypt. Hvordan reagerte farens hans? Bibelen sier: «Men Jakob sendte ikke Benjamin, Josefs helbror, av sted sammen med brødrene. Han var redd det skulle hende ham en ulykke.» — 1. Mosebok 42: 4.

Benjamin var en voksen mann, sannsynligvis i 30-årene. Han kunne lett ha blitt irritert over å bli behandlet på denne måten. Når alt kom til alt, hvorfor skulle en «ulykke» utgjøre en større trusel for ham enn for de ti eldre brødrene hans? Men han forstod tydeligvis hvordan faren følte det. Benjamin var den andre sønnen Jakob hadde fått med sin elskede kone Rakel. Hun hadde dødd under fødselen. (1. Mosebok 35: 17, 18) Så du kan tenke deg hvor glad Jakob må ha vært i denne sønnen! Jakob trodde også at den første sønnen han hadde fått med Rakel, Josef, hadde vært utsatt for en dødsulykke. Så selv om Jakob kanskje ikke reagerte helt fornuftig, var det i hvert fall forståelig at han var engstelig.

Fra tid til annen virker det kanskje som om foreldrene dine også går unødig langt for å beskytte deg. Men husk hvor mye de har gitt deg av sin tid, sin energi og sine følelser. Tanken på at du er i ferd med å bli voksen — og at du til og med kommer til å flytte hjemmefra — gjør kanskje foreldrene dine urolige og virker skremmende på dem.a En som har ett barn, skrev: «Mitt eneste barn, min sønn, er 19 nå, og jeg orker nesten ikke å tenke på at han skal flytte hjemmefra.»

Ja, at du vokser opp, kan være en smertelig påminnelse for foreldrene dine om at de blir eldre, og at deres oppgave som foreldre ser ut til å nærme seg slutten (selv om det ikke er tilfellet!). Én sa: «Først tenker du som så at du er ferdig med livet og nå er moden for skraphaugen.»

Enkelte foreldre har derfor en tendens til å hemme eller overbeskytte barna sine. Men det ville være helt galt å reagere for sterkt på en slik situasjon. En ung kvinne sier: «Før jeg ble cirka 18 år, stod mor og jeg hverandre veldig nær. . . . [Men] etter hvert som jeg ble eldre, begynte jeg å få problemer. Jeg ville være mer uavhengig, og det må hun ha betraktet som en trusel mot forholdet vårt. Hun begynte da å forsøke å holde et fastere grep om meg, og jeg reagerte ved å skyve henne mer fra meg. Nå forstår jeg at det delvis var min feil.» Det er mye bedre at du framelsker «medfølelse» og prøver å forstå foreldrene dine. (1. Peter 3: 8) En ung jente som heter Kathy, sier at nettopp det ’hjalp henne til å bli mer hensynsfull mot foreldrene sine’.

Du gjør også vel i å være mer hensynsfull mot foreldrene dine og prøve å framelske litt gjensidig forståelse. Husk at ikke alle ungdommer har foreldre som bryr seg så mye om dem at de er interessert i deres ve og vel. Så hvis du har foreldre som bryr seg om deg, skal du sette pris på det. Det betyr at de er glad i deg.

[Fotnote]

[Bilde på side 16]

Mange tenåringer synes at foreldrene deres gjerder dem inn