Hvordan du kan mestre situasjonen

«JEG følte at jeg måtte stenge følelsene inne,» sier Mike når han tenker tilbake på sin fars død. Det lærte ham noe verdifullt. Så hva sa han da vennen hans mistet bestefaren sin? «For et par år siden ville jeg ha klappet ham på skulderen og sagt: ’Vis deg som en mann.’ Men nå la jeg hånden på armen hans og sa: ’Føl det du må føle. Det vil hjelpe deg til å takle det. Hvis du vil at jeg skal gå, så går jeg. Hvis du vil at jeg skal bli, så blir jeg. Men ikke vær redd for å vise dine følelser.’»

MaryAnne følte også at hun måtte stenge følelsene inne da mannen hennes døde. «Jeg tenkte så mye på at jeg måtte være et godt eksempel for andre,» sier hun, «at jeg ikke tillot meg selv å vise de normale følelsene. Jeg trodde at det var det andre ventet av meg. Til slutt fant jeg ut at det å prøve å være en støttepilar for andre, ikke hjalp meg. Jeg begynte å analysere min situasjon og sa: ’Ta deg sammen nå. Du har synes synd på deg selv lenge nok. Gråt hvis du er nødt til å gråte. Ikke prøv å være for sterk. Få det ut av kroppen.’»

Både Mike og MaryAnne gir denne anbefalingen: Gi deg selv lov til å sørge! Og spesialister i mentalhygiene er enige i det. Som det står i boken Death and Grief in the Family: «Det viktigste ved å sørge er å gjøre det, å gå gjennom helbredelsesprosessen.» Hvorfor?

«Det virker befriende,» sa en psykolog til Våkn opp! «Når du gir utløp for følelsene, kan du lette det presset du er under.» En annen spesialist tilføyde: «Når en gir naturlig uttrykk for sine følelser, kan en se dem i det rette perspektiv, hvis en samtidig har forståelse og nøyaktig kunnskap.»

Alle gir naturligvis ikke uttrykk for sin sorg på samme måte. Og slike faktorer som hvorvidt døden inntraff plutselig eller etter en langvarig sykdom, kan ha innvirkning på de etterlattes følelsesmessige reaksjon. Men én ting synes klar: Hvis du undertrykker følelsene dine, kan du ta skade av det både fysisk og følelsesmessig. Så ikke vær redd for å gi uttrykk for den sorg du føler. Men hvordan kan du gjøre det?

Hvordan du kan gi uttrykk for sorgen

Det kan være at det hjelper å snakke om det. Som Shakespeare skrev i Macbeth: «Gi smerten ord! Den sorg som mister mælet, hvisker sin kval til det forpinte hjerte og ber det briste.» Hvis du snakker om følelsene dine med en sann venn som hører tålmodig og forståelsesfullt etter, kan sorgen bli lindret. (Ordspråkene 17: 17) Og hvis den som hører på, er en som selv har mistet noen, og som har klart å komme over tapet, kan du kanskje få noen praktiske forslag med hensyn til hvordan du kan mestre situasjonen.

Hvis du deler dine følelser med andre, kan du også ordne opp i misforståelser. Teresea sier: «Vi hørte om andre ektepar som var blitt skilt etter at de hadde mistet et barn, og vi ville ikke at det skulle skje med oss. Så hver gang vi ble sinte og fikk lyst til å klandre hverandre, snakket vi ut om det. Jeg tror at vi virkelig kom nærere hverandre ved å gjøre det.» Hvis du altså snakker ut om følelsene dine, kan du bli hjulpet til å forstå at en annen kanskje sørger på en annen måte.

Cindy fant ut at det var til stor hjelp for henne å snakke ut om sine følelser med en nær venninne da moren hennes døde. Hun sier: «Min venninne var alltid der når jeg trengte henne. Hun gråt med meg. Hun snakket med meg. Jeg kunne være åpen og vise alle mine følelser, og det var viktig for meg. Jeg behøvde ikke å være flau over at jeg gråt.»

Cindy kommer inn på noe annet som kan lindre sorgen — å gråte. I mange tilfelle renner tårene automatisk. Men i enkelte kulturer undertrykker folk følelsene sine istedenfor å gi avløp for dem på denne gagnlige måten. Hvorfor det? Boken The Sorrow and the Fury sier: «Samfunnet anser en som feller tårer når han føler seg såret, sint eller ensom, for å være mindreverdig. Medaljene tilhører stoikerne, om de måtte føle aldri så stor sorg inni seg.»

Særlig menn føler ofte at de må holde tårene tilbake. De får jo høre at en «virkelig» mann ikke gråter. Er det en sunn holdning? Boken Recovering From the Loss of a Child svarer: «Å rense sjelen med tårer på grunn av sorg er beslektet med det å rive opp et sår for å få ut infeksjonen. En mann eller en kvinne har rett til å vise sin sorg.»

Det sier Bibelen også. Vi leser for eksempel at Abraham «sørget og gråt over Sara», sin kone, og at David «klaget og gråt» da kong Saul og Jonatan døde. (1. Mosebok 23: 2; 2. Samuelsbok 1: 11, 12, EN) Og hva med Jesus Kristus? Det er ikke tvil om at han var en «virkelig» mann. Likevel «ble han opprørt og rystet» da hans nære venn Lasarus døde, og like etterpå gråt han. (Johannes 11: 33, 35) Kan vi derfor egentlig si at det er umandig å gråte?

Hva du kan gjøre med skyldfølelsen

Som vi har sett i de forrige artiklene, er det noen som får skyldfølelse etter at de har mistet en av sine nærmeste ved dødsfall. Bare det å være klar over at det er forholdsvis normalt å føle det slik, kan være en hjelp i seg selv. Og hold heller ikke slike følelser for deg selv. Å snakke om den skyldfølelsen du har, kan gi en nødvendig lindring.

Kanskje du tror at det delvis var din skyld at døden inntraff, fordi du unnlot å gjøre noe du skulle ha gjort. Da bør du huske at uansett hvor glad vi er i et annet menneske, så kan vi ikke råde over hans eller hennes liv. Vi kan ikke forhindre at «tid og uforutsett hendelse» møter dem vi er glad i. (Forkynneren 9: 11, NW) Dessuten hadde du helt sikkert ikke onde motiver. Ville du at vedkommende skulle bli syk og så dø, selv om du for eksempel ikke ordnet med legebesøk tidligere? Naturligvis ikke! Kan du da si at det var din skyld at han eller hun døde?

Teresea klarte å bli kvitt skyldfølelsen etter at datteren hennes døde i en bilulykke. Hun forteller: «Jeg hadde skyldfølelse fordi jeg hadde sendt henne ut. Men jeg begynte å innse at det var idiotisk å føle det slik. Det var ikke noe galt i å la henne gå et ærend sammen med faren sin. Det var bare en forferdelig ulykke.»

’Men det er så mange ting jeg skulle ønske jeg hadde sagt eller gjort,’ sier du kanskje. Men hvem av oss kan si at vi har vært den fullkomne far, mor, sønn eller datter? Bibelen gir oss denne påminnelsen: «Alle feiler vi ofte. Den som ikke forgår seg med sine ord, er en fullkommen mann.» (Jakob 3: 2; Romerne 5: 12) Du bør derfor godta det faktum at du ikke er fullkommen. Å gå og tenke på alt det du kunne ha gjort, vil ikke endre noe, men kanskje medføre at det tar lengre tid før du kommer deg igjen.

Hvis du mener at du virkelig har grunn til å ha skyldfølelse, at det ikke bare er noe du innbiller deg, bør du tenke på det som aller best kan døyve skyldfølelsen — Guds tilgivelse. Bibelen forsikrer oss: «Hvis du vil gjemme på syndeskyld, Herre, hvem kan da bli stående? Men hos deg er tilgivelsen; derfor må vi frykte deg.» (Salme 130: 3, 4) Du kan ikke skru klokken tilbake og forandre på det som har skjedd. Men du kan be Gud om tilgivelse for feil du har begått. Og når Gud lover å slå en strek over det du har gjort, bør ikke da du også gjøre det? — Ordspråkene 28: 13; 1. Johannes 1: 9.

Hva du kan gjøre med sinne

Er du litt sint også, kanskje på leger, sykepleiere, venner eller til og med den som er død? Vær klar over at det også er en nokså vanlig reaksjon når en har mistet noen. Hvorfor er det det? En psykolog sier: «Sårede følelser og sinne hører sammen. Når noen for eksempel sårer dine følelser, har du lett for å bli sint. Sinne er en følelse en beskytter og forsvarer seg med.»

Du bør derfor spørre deg selv: ’Hvorfor er jeg sint?’ Hvis du ikke kan komme fram til et tilfredsstillende svar, er du kanskje sint som en naturlig følge av at du føler deg såret. Å være klar over det kan være til hjelp. Som det står i boken The Sorrow and the Fury: «Bare hvis du blir klar over at du er sint — ikke ved å handle i samsvar med det, men ved å vite at du er det — kan du bli fri for den ødeleggende virkning det har.»

Det kan også være at det hjelper å gi uttrykk for sitt sinne. Hvordan? Naturligvis ikke ved å komme med ukontrollerte utbrudd. Bibelen sier at det kan være farlig å være sint lenge. (Ordspråkene 14: 29, 30) Men enkelte gir uttrykk for sitt sinne ved å skrive ned hvordan de føler det. En enke fortalte at hun pleide å skrive ned hva hun følte, og så leste hun over det hun hadde skrevet, noen dager senere. Hun syntes det var en fin måte å få avløp for sitt sinne på. Andre synes det hjelper med god mosjon. Og du finner kanskje trøst i å snakke om det med en forståelsesfull venn.

Selv om det er viktig å være åpen og ærlig med hensyn til sine følelser, er det på sin plass med en advarsel. Boken The Ultimate Loss sier: «Det må skjelnes mellom det å gi uttrykk for [sinne eller frustrasjon] overfor hverandre og det å slenge det ut mot hverandre. . . . Vi må fortelle hverandre at selv om vi viser våre følelser, så klandrer vi ikke hverandre for å ha forårsaket dem.» Du bør derfor passe på at du ikke virker anklagende når du snakker ut om følelsene dine. — Ordspråkene 18: 21.

I tillegg til disse forslagene er det en ting til som kan hjelpe en som sørger. ’Hva er det?’ spør du kanskje.a

Hjelp fra Gud

Bibelen gir oss denne forsikringen: «Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, og han frelser dem som har en knust ånd.» (Salme 34: 19) Ja, et nært forhold til Gud kan mer enn noe annet hjelpe deg til å mestre situasjonen når en du er glad i, er blitt borte. Hvordan?

For det første kan det hjelpe deg til å takle situasjonen nå som du sørger. Mange av de praktiske forslagene som er blitt gitt hittil, har vært basert på Guds Ord, Bibelen. Hvis du følger slike prinsipper, kan du bli hjulpet til å komme over tapet.

Dessuten må du ikke undervurdere den verdi bønn har. Bibelen sier: «Kast på Herren det som tynger deg, han vil sørge for deg!» (Salme 55: 23) Når det kan være til hjelp å snakke ut om sine følelser med en forståelsesfull venn, slik vi allerede har sett, må det være til enda større hjelp å utøse sitt hjerte for «den Gud som gir all trøst». — 2. Korinter 1: 3, 4.

Det er ikke slik at bønn bare har psykologisk virkning. Han «som hører bønner» lover at han skal gi den hellige ånd til dem av hans tjenere som oppriktig ber om det. (Salme 65: 3; Lukas 11: 13) Og denne hellige ånd eller virksomme kraft kan gi deg «kraft som er over det normale», slik at du kan holde ut fra dag til dag. (2. Korinter 4: 7, NW) Husk: Uansett hva slags problemer en tjener for Gud måtte få, kan Gud hjelpe ham til å holde ut. — Jevnfør 1. Korinter 10: 13.

For det andre får vi håp hvis vi står i et nært forhold til Gud når vi sørger. Tenk over dette: Hvordan ville du føle det hvis du visste at det var mulig å bli forent med den du har mistet, i den nærmeste framtid her på jorden under rettferdige forhold? Det er et fantastisk håp! Men er det realistisk? Jesus lovte: «Den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram.» — Johannes 5: 28, 29; Åpenbaringen 20: 13; 21: 3, 4.

Kan vi virkelig tro på et slikt løfte? Jehova Gud har jo skapt livet. Burde han ikke da være i stand til å gi noen som har levd før, livet tilbake? Og når «Gud, han som ikke kan lyve» har lovt å gjøre det, kan vi ikke da stole på at han vil oppfylle sitt løfte? — Titus 1: 2; Jesaja 55: 10, 11.

Mike tror fullt og fast på dette. Han har en sterk tro på oppstandelsen, og han sier: «Jeg må tenke på hva jeg bør gjøre for å behage Gud nå, slik at jeg kan få være der og ta imot far når han får en oppstandelse.»

Jehovas vitner vil med glede hjelpe deg til å lære mer om dette oppmuntrende håpet. Et slikt håp kan forandre din situasjon. Det fjerner ikke den smerte du føler, men det kan gjøre det lettere å bære den. Det betyr ikke at du aldri vil komme til å gråte mer, eller at du vil glemme den du har mistet. Men du vil føle deg bedre. Og etter hvert som du kommer deg, kan du på grunn av det du har opplevd, bli mer forståelsesfull og medfølende når du hjelper andre til å komme over et lignende tap.

[Fotnote]

[Ramme på side 12]

Noen praktiske forslag

Stol på venner: Hvis andre tilbyr seg å hjelpe deg, så la dem få gjøre det. Vær klar over at det kanskje er slik de forteller deg hvordan de føler det; kanskje de ikke finner de riktige ordene.

Pass på helsen: Kroppen din trenger like mye hvile, mosjon og riktig næring som før. Hvis du ikke har vært så nøye med helsen, bør du kanskje treffe avtale om en undersøkelse hos legen.

Utsett viktige avgjørelser: Hvis det er mulig, bør du vente til du tenker klarere før du bestemmer deg for om du skal selge huset eller få deg en ny jobb. — Ordspråkene 21: 5.

Vær rimelig mot andre: Prøv å være tålmodig. Vær klar over at de ikke har det så lett. Fordi de ikke vet hva de skal si, sier de kanskje ting de ikke skulle ha sagt.

Vær ikke altfor bekymret: Du er kanskje bekymret og tenker: ’Hvordan skal det gå med meg nå?’ Bibelen råder oss til å ta én dag om gangen. «Å leve mer fra den ene dagen til den andre, er virkelig til hjelp for meg,» sier en enke. — Matteus 6: 25—34.