Vil kirkene i Storbritannia oppnå enhet?

DA DEN anglikanske kirke brøt med Roma, ble den stående tilbake som en nasjonal kirke, mens romerkirken allerede hadde internasjonal status. Men etter hvert som det britiske verdensrike ekspanderte, fikk også den anglikanske kirke forgreninger til mange deler av verden. I dag har den datterkirker i minst 20 land. De er alle selvstendige, men er knyttet til moderkirken ved at alle tilhører det såkalte anglikanske fellesskap (the Anglican Communion). På denne måten har også den anglikanske kirke fått internasjonal status, noe som er en fordel når den forhandler med Vatikanet.

Den katolske kirke har forholdsvis nylig proklamert tre dogmer som har utvidet kløften mellom den og de protestantiske kirkene. Det gjelder følgende dogmer: Marias ubesmittede (syndfrie) unnfangelse (1854), Marias legemlige opptagelse til himmelen (1950) og pavens ufeilbarhet når han uttaler seg i lærespørsmål (1870). Dette er nødt til å virke som snublesteiner som hindrer enhet med andre religioner.

Tilnærmelser mellom den anglikanske og den katolske kirke

Paven og erkebiskopen av Canterbury, som gjerne betraktes som det åndelige overhode for den anglikanske kirke, ble i 1966 enige om å opprette et internasjonalt samarbeidsutvalg for de to kirkene. Det trådte i virksomhet i 1970 og bestod av ti teologer fra hver side. Det brukte 12 år på å utrede de vanskelighetene som lå i veien for en sammenslutning, og til å anbefale mulige løsninger. Det beskjeftiget seg spesielt med følgende tre kontroversielle spørsmål: myndighet (herunder pavens forrang og ufeilbarhet), katolikkenes tilbedelse av nattverdselementene og ordinasjonen.

Hvordan ble så utvalgets utredning mottatt av de to kirkene? Ingen av dem avviste den rent umiddelbart. Det ventes faktisk at begge kirkene hver for seg vil bruke flere år på å formulere et offisielt svar. Men en lederartikkel i Times kom med den forutsigelse at «en reell sammenslutning mellom de to [Roma og Canterbury] ligger sikkert minst en generasjon fram i tiden». De hindringer som ligger i veien for en sammenslutning, er stridsspørsmål i forbindelse med prevensjon, presters adgang til å gifte seg, pavens ufeilbarhet og myndighet, tilbedelsen av Maria og de anglikanske presters ordinasjon, som ble stemplet som «absolutt ugyldig og fullstendig verdiløs» av Leo XIII ved det første Vatikankonsil, i 1896.

Da pave Johannes Paul II besøkte Storbritannia sommeren 1982, ble han og erkebiskopen av Canterbury enige om å oppnevne et nytt internasjonalt utvalg som skulle foreta en nærmere vurdering av muligheten for å komme videre med enhetsbestrebelsene.

Tilnærmelser mellom den anglikanske kirke og frikirkene

I mellomtiden har den anglikanske kirke også forhandlet om enhet med tre av frikirkene — metodistkirken, brødremenigheten og den forente reformerte kirke. Sistnevnte kirkesamfunn oppstod ved at kongregasjonalistene og presbyterianerne i England og Wales slo seg sammen i 1972.

Det ligger alvorlige hindringer i veien for en sammenslutning. For eksempel er den anglikanske kirke imot kvinnelige prester, mens frikirkene har kvinnelige predikanter. På den annen side misliker frikirkene den episkopale kirkeordningen i den anglikanske kirke. Likevel kom alle frikirkene fram til at de ville gå inn for en sammenslutning. Men da den anglikanske kirke hadde drøftet de framlagte forslag i juli 1982, ble resultatet at den ikke ville forenes med frikirkene.

Dette var en bitter skuffelse for frikirkene. Sekretæren for den forente reformerte kirke kommenterte saken slik: «Jeg antar dette vil føre til at de andre kirkene går trett av å forhandle med den anglikanske kirke.» Sekretæren for metodistenes representanter sa at han holdt det for meget tvilsomt at det var mulig å gjøre noe nytt forsøk på å komme i gang med enhetsbestrebelser før det var gått en generasjon.

Anglikanske tilhengere av økumenisk virksomhet var også skuffet. Enheten var like fjern etter mange års arbeid med saken. Men andre var av den mening at disse strandede forsøkene hadde reddet kirken fra et økumenisk engasjement som overskygget dens egen oppgave. The Economist støtter dette synet: «Den anglikanske kirke har nå en lang periode foran seg da den har frihet til å befatte seg med sin egen oppgave. . . . Den anglikanske kirkes problem er nå hvordan den skal tjene dem som ønsker opplysning i trosspørsmål, når kirken selv ikke er sikker på hva den tror på.»

I løpet av noen få måneder strandet dermed to alvorlige forsøk på å komme fram til religiøs enhet i Storbritannia.

Motivene for å søke enhet

Hvorfor er religionssamfunnene i kristenheten opptatt av enhetsbestrebelser? Kardinal Hume sa i en tale til en forsamling av katolske biskoper i Roma at «det kan ikke være noen tvil om at en av de største hindringer for en effektiv forkynnelse av Jesu Kristi evangelium er den skandaløse uenigheten blant hans etterfølgere. . . . Spesielt i dette århundre er mange kristne blitt stadig mer skuffet og utålmodige på grunn av splittelsene innen deres egne rekker».

For noen år siden kom den anglikanske biskopen Charles Brent med følgende uttalelse om nødvendigheten av religiøs enhet: «Det er nærmest absurd å forsøke å bringe de store nasjoner i Det fjerne østen inn i Kristi kirke dersom vi ikke kan stå fram som en samlet front.»

Andre mener at motivet for å søke enhet er et helt annet. Russell Lewis skrev følgende i Daily Mail: «Mitt inntrykk er at agitasjonen for enhet egentlig ikke er en folkebevegelse i det hele tatt, men noe som er iverksatt av en moderne elite av biskoper og underordnede prester som mener at dette kan stanse nedgangen i antall kirkegjengere. Det er påfallende at den kraftige oppfordringen til enhet har inntruffet samtidig med at kirkesøkningen har avtatt sterkt, i de viktigste protestantiske kirkene fra 60-årene og blant katolikkene fra 70-årene.»

Uansett hva motivet kan være for å søke enhet, så er den religiøse splid som har hersket i Storbritannia gjennom flere hundre år, i strid med apostelen Paulus’ tydelige formaning til de kristne: «Dere må vise enighet. La det ikke være splittelse blant dere, men la alt komme i rett stand, så dere har samme syn og samme tanke.» — 1. Korinter 1: 10.

Hva vil nå skje?

De som er opptatt av den økumeniske bevegelse, fortsetter med sine enhetsbestrebelser, selv om de er oppmerksom på den religiøse splid som omgir dem, og til tross for de skuffelsene de har opplevd. De har det fromme håp at enhetstanken skal la seg realisere i en fjern framtid. Foreløpig nøyer de seg tydeligvis med å gå inn for samarbeid og gjensidig respekt. De snakker om «enhet uten sammensmeltning», som ordstyrerne for den anglikanske og den katolske kirkes internasjonale forhandlingsutvalg uttrykte det.

Erkebiskopen av Canterbury var inne på samme tanke i en uttalelse til representanter for forskjellige kirkesamfunn: «Jeg fryder meg over vårt særpreg. Det ville være trist hvis vi en dag ble smeltet sammen til en grå og ensartet masse.» Den enhet de har i tankene for den overskuelige framtid, er derfor ikke en sann enhet eller en enhet som består i at de vender tilbake til det første århundres rene kristendom eller til Bibelen.

Hvilken holdning har så de titusener av Jehovas vitner i Storbritannia til spørsmålet om enhet? Jehovas vitner har oppnådd en gjennomgripende harmoni og enhet ikke bare i Storbritannia, men over hele jorden, blant folk av alle raser og nasjoner. Denne enheten blir ikke forstyrret ved at de kjekler om lærespørsmål, fremgangsmåter eller intern ledelse. Den blir ikke forstyrret når nasjonene kriger mot hverandre, for Jehovas vitner holder seg strengt nøytrale og krenker ikke sitt kristne brorskap.

Milwaukee-avisen Sentinel skrev følgende om Jehovas vitner: «Deres samstemmighet gjelder ikke bare bagateller i det daglige liv, men helt vesentlige spørsmål — regler for oppførsel, prinsippfasthet, gudsdyrkelse.»

En engelsk avis uttalte seg om hvordan det er mulig å oppnå en slik enhet: «Bak alt et Jehovas vitne foretar seg, ligger det en bibelsk begrunnelse. Ja, deres eneste, grunnleggende rettesnor er at de anerkjenner Bibelen som . . . sann.»

Jehovas vitner oppfordrer deg til å undersøke om denne påstanden holder mål. Hvorfor ikke snakke med dem om det neste gang de kommer på besøk?