Hva Bibelen sier
Er det nødvendig å gi tiende?
SEKRETÆREN i et anglikansk bispedømme i Sør-Afrika er bekymret. Kirken har så store økonomiske problemer at det er vanskelig å lønne prestene. Han mener at løsningen er å forklare menigheten hvor viktig det er å gi tiende.
Men hva vil det si å gi tiende? Noen mener det vil si at du gir «en tiendedel av alt du får», til religiøse formål. Måten å beregne tienden på varierer fra religion til religion, men mange prester mener det er nødvendig å oppfordre folk mer til å gi tiende. «Det er synd vi ikke har lagt mer vekt på tiende,» sa en katolsk prest i Afrika. The Worldwide Church of God sa i en tidsskriftartikkel som handlet om hvordan man kan unngå fattigdom ved å samarbeide med Gud: «For å komme i et godt forhold til Gud må du først adlyde Guds lov om tiende.» Artikkelen tilføyde at de som ikke gjør det, «stjeler fra Gud».
Men krever Gud at du skal gi tiende? Du blir kanskje overrasket over å få vite hva Bibelen sier om dette.
Tiende og Moseloven
Loven om tiende var en av de lovene Gud gav Israels folk gjennom Moses. Tolv stammer i Israel var ifølge loven forpliktet til å underholde en 13. stamme, levittene, som var prester, og som ikke hadde arvet noe land. Dermed kunne levittene konsentrere seg om folkets åndelige behov. (4. Mosebok 18: 21—24) Ettersom israelittene var et landbruksfolk, var de ikke pålagt å betale tienden med kontanter. Den skulle isteden tas fra avlingen og fra økningen i buskapen. Hvis det skulle gis tiende av avlingen og en israelitt ville gi penger isteden, måtte han betale 20 prosent mer enn det avlingen var verd. — 3. Mosebok 27: 30—33.
Guds bud om å gi tiende var en alvorlig sak. Hvis en israelitt av vanvare selv brukte noe av det han skulle gi som tiende, måtte han gjøre uretten god igjen. Hvordan? Ved å gi 20 prosent ekstra og ofre et dyr som skyldoffer. (3. Mosebok 5: 14—16) Selv om ikke alle israelittene kunne være prester, kunne alle være med på å støtte prestetjenesten ved å gi tiende. Alt dette kom inn under Guds lov om tiende. Den passet israelittenes omstendigheter den gangen. Men passer den folks omstendigheter i dag? Og noe som er enda viktigere: Har de kristne fått befaling om å gi tiende?
En ny lov
Noen år etter Jesu oppstandelse ble uomskårne ikke-jøder omvendt til kristendommen. «De må omskjæres og pålegges å holde Moseloven,» hevdet noen jødekristne. (Apostlenes gjerninger 15: 5) Andre var ikke enige i det. Så Jesu apostler og andre erfarne kristne kom sammen i Jerusalem for å drøfte saken. De ville finne ut hva Guds vilje var. Krevde han at Kristi etterfølgere skulle holde Moseloven, som innbefattet loven om tiende? De fortalte opplevelser som viste at Gud hadde forandret sin måte å behandle ikke-jøder på, og bekreftet det med Guds eget profetiske Ord. (Apostlenes gjerninger 15: 6—21) Hva kom de fram til?
De traff en enstemmig beslutning. De kristne skulle ikke bebyrdes med Moseloven. Men det var noen «nødvendige ting» de måtte pålegges. Kom det å gi tiende inn under dette? Den inspirerte beslutningen lød: «Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn de helt nødvendige ting, at dere holder dere borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor.» (Apostlenes gjerninger 15: 25, 28, 29) Det er interessant å merke seg at Guds lov om tiende ikke hørte med til disse «nødvendige ting» for de kristne.
Senere forklarte apostelen Paulus at lovpakten, som Gud hadde inngått med Israel, var blitt opphevet i og med Jesu død. «Gjeldsbrevet . . . strøk han [Gud] ut og tok det bort ved å nagle det til korset [torturpælen, NW].» (Kolosserne 2: 14) Det betyr ikke at de kristne ikke har noen lov. Nei, de har fått en annen lov, «Kristi lov». — Galaterne 6: 2; Hebreerne 7: 12.
Apostelen Paulus var klar over at det var kommet en ny lov, og levde i samsvar med det. Selv om han arbeidet hardt med å opprette den ene menigheten etter den andre, bad han aldri om å få betaling i form av tiende. Nei, han var villig til å dekke sine egne utgifter ved å arbeide på deltid som teltmaker. (Apostlenes gjerninger 18: 3, 4) Han kunne i all oppriktighet si: «Med disse mine hender har jeg vært med og skaffet meg og mine medarbeidere det vi trengte.» — Apostlenes gjerninger 20: 34.
Hvilke retningslinjer har så de kristne når det gjelder det å gi? Hvor mye bør de gi?
Den kristne måten å gi på
Jesus Kristus var det mest gavmilde menneske som noen gang har levd. Hans eksempel har inspirert mange til å være gavmilde. «Gi, så skal dere få,» sa han. «Et godt mål, rystet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For det skal måles opp til dere med det samme mål som dere selv bruker.» (Lukas 6: 38) Er det noen begrensninger her? Nei. De kristne blir oppfordret til å være gavmilde når de gir, noe som kan bety at de kanskje også kan gi mer enn en tiendedel, hvis de har råd til det. — Lukas 18: 22; Apostlenes gjerninger 20: 35.
Det kan på den annen side være at en kristen plutselig får presserende utgifter, kanskje på grunn av en ulykke eller en sykdom. Hvis han gir en tiendedel av inntekten under slike omstendigheter, kan det være at han berøver familiemedlemmene sine det de trenger til livets opphold. Det ville være ukristent. — Matteus 15: 5—9; 1. Timoteus 5: 8.
Den kristne måten å gi på er å gi frivillig. Det bør jo tas i betraktning at de omstendigheter en lever under, er forskjellige fra person til person. Bibelen sier: «Når den gode vilje er der, skal den verdsettes etter det en har, ikke etter det en ikke har.» — 2. Korinter 8: 12.
Hvor mye bør du så gi? Det er noe du må avgjøre selv. Hvor takknemlig du er mot Gud i ditt hjerte — ikke en eller annen fastsatt tiendeforordning — bør avgjøre hvor mye du skal gi. Som Bibelen sier: «Enhver skal gi som han har bestemt seg til, ikke med ulyst eller av tvang, for Gud elsker en glad giver.» (2. Korinter 9: 7) Loven om tiende var innlemmet i den mosaiske lovpakt for at Israels tempel og presteskap skulle få det nødvendige underhold. For de kristne i dag er det verken et krav eller en nødvendighet å gi tiende.