Kjærlige hyrder, tillitsfulle sauer
DET nære forholdet mellom hyrden og hans sauer var alminnelig kjent i bibelsk tid. Hyrden var ofte enten eieren av sauene eller et medlem av eierens familie. Om morgenen gikk han til kveen og kalte til seg hjorden sin blant de mange hjordene som var lukket inne der. Han kjente sauene sine, og de kjente stemmen hans. Han drev dem ikke — han ledet dem, og de fulgte ham. Han ledet dem til grønne enger og friskt vann. Hvis været var dårlig i skumringen, ledet han dem enten tilbake til kveen eller fant ly til dem i en hule. Når været var mildt, tilbrakte han nettene sammen med dem ute under stjernene — akkurat som om høsten i år 2 f.Kr., da hyrder «levde utendørs og holdt vakt om natten over sine hjorder». — Lukas 2: 8, NW.
Hvis en sau kom bort, lette hyrden etter den helt til han fant den. (Lukas 15: 4) Han var ikke tilfreds med de 99 før den bortkomne sauen var blitt funnet.
Den østerlandske hyrden var sterkt følelsesmessig knyttet til hjorden sin. Som en av dem sa: «Tapet av en sau gjorde meg bedrøvet. Når en av dem ble syk eller ble solgt, gråt jeg fordi jeg mistet en venn som jeg var glad i, og som var glad i meg. Under den klare og brennende himmelen i Bibelens land utvikler det seg, som det gjorde med meg, en blanding av hengivenhet og ømhet mellom hyrden og hjorden hans. Hyrden og sauene føler fellesskap med hverandre når de er alene i timevis i fred eller i fare, uten noe menneske i nærheten.»
Den trofaste hyrden var en fryktløs beskytter. Han slo tilbake røvere som kom for å stjele. Han jaget på flukt ville dyr som kom etter bytte. Og som den unge hyrden David kastet han slyngesteinene nøyaktig på en hårsbredd. (1. Samuelsbok 17: 34—36, 49; se også Dommerne 20: 16.) Hvis en sau ble spist, forsøkte hyrden å finne igjen biter av ben eller skinn for å kunne gjøre regnskap for tapet av dyret. Dette var spesielt tilfellet hvis hyrden var en leiesvenn — uten et slikt bevis kunne han bli mistenkt for å ha stjålet sauen. — 2. Mosebok 22: 12—15; jevnfør Amos 3: 12.
Sauene stolte på hyrden sin. Mange fikk beskrivende navn — splittøre, fetthale, svartfjes eller snøhvit. De reagerte når hyrden ropte navnet deres. En forsker forsøkte å få bekreftet dette da han passerte en saueflokk. Han forteller følgende: «Jeg bad ham [hyrden] om å rope på en av sauene sine. Det gjorde han, og øyeblikkelig forlot den beitet sitt og de andre sauene og løp bort til hyrden med tegn på glede og med en umiddelbar lydighet som jeg aldri før hadde sett maken til hos noe annet dyr. Det er også sant at i dette landet ’følger de ikke en fremmed, men flykter for ham’.»
Jesus bekreftet mye av dette da han omtalte seg selv som den gode hyrde for sine sauelignende etterfølgere: «Sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut [av kveen]. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner hans stemme. Men en fremmed følger de ikke; de flykter for ham, fordi de ikke kjenner stemmen til den fremmede. Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, likesom Faderen kjenner meg og jeg kjenner Faderen. Jeg gir mitt liv for sauene.» — Johannes 10: 3—5, 14, 15.
Det er ikke bare Kristus Jesus, men også Jehova Gud som blir omtalt som en hyrde. «Jehova er min Hyrde,» sier salmisten. I likhet med Jesus viser han kjærlig omsorg for «den hjord han vokter». Det er skrevet om ham: «Som hyrden skal han gjete sin hjord og samle lammene i sine armer. Han skal bære dem ved barmen og lede deres mødre varsomt.» — Salme 23: 1, NW; 100: 3; Jesaja 40: 11.
Men til de falske hyrder som mishandler hans hjord, sier Jehova: «Jeg vil berge sauene ut av gapet på dem; de skal ikke ha dem til føde.» — Esekiel 34: 10.
Hvordan ser Jehova på vår tids religiøse hyrder i betraktning av deres oppførsel og lære? Den neste artikkelen tar for seg dette spørsmålet.