Jeg ville se det med egne øyne

’Hvor er de håndskriftene som Bibelen er oversatt fra?’ spurte jeg ofte meg selv. ’Hvordan kan man fastslå hvor gamle de er? Hvordan er de blitt bevart opp gjennom tidene? Og kan vi være sikre på at de nøyaktig gjengir Bibelens originaltekst etter så mange århundrer?’ Jeg tror nå fullt og fast på Bibelen, men ettersom jeg ble oppdratt til å tro at Bibelen var et kløktig bedrag, har jeg alltid vært opptatt av slike spørsmål. Da jeg reiste rundt i Europa, besøkte jeg av nysgjerrighet noen av de mest kjente bibliotekene. Første stopp var i Roma, hvor det finnes hundrevis av bibelhåndskrifter.

NÅR en kommer innenfor de veldige murene og har passert det strenge vaktholdet i den slottslignende Vatikanbyen, får en følelsen av å komme inn i et virkelig skattkammer. Vatikanbiblioteket ligger i borggården til pavens palass, så besøkende må ha spesiell tillatelse til å komme inn.

Her oppbevares det kjente vatikanske manuskript nr. 1209 eller Codex Vaticanus, som vanligvis betegnes med bokstaven «B». Det inneholder de hebraiske skrifter og store deler av de kristne greske skrifter, datert til begynnelsen av det fjerde århundre etter Kristus, mindre enn 300 år etter apostlenes tid. Det har vært i Vatikanbibliotekets eie i det minste siden 1481, men det ble ikke gjort tilgjengelig for den akademiske verden før i 1889—1890.

Mitt første inntrykk var at skriften var forbausende tydelig og lite falmet. Det originale blekket hadde tydeligvis falmet, og en avskriver hadde senere streket opp hver eneste bokstav og dermed berøvet kodeksen mye av dens opprinnelige skjønnhet. Codex Vaticanus er som nesten alle greske bibelhåndskrifter en kodeks, en bok med sider og ikke en rull. Den er skrevet på fint pergament, som er en type skrivemateriale som er fremstilt av skinn fra unge dyr.

Jeg ønsket å finne ut hvordan man kan fastslå alderen på slike dokumenter. Jeg fikk vite at stilen på skriften er en avgjørende faktor. Bibliotekaren viste meg velvillig de to forskjellige skriftene i manuskriptet. Bøkene fra 1. Mosebok til Hebreerne er skrevet med det som kalles uncialskrift. Det er en skrifttype med store bokstaver som ble brukt i bøker fra det fjerde århundre før Kristus til det åttende eller niende århundre etter Kristus. Det er ingen opphold mellom ordene og ingen tegnsetning. Åpenbaringen (som ikke er en del av det opprinnelige bibelhåndskriftet) er derimot skrevet med minuskelskrift, som er en kursivskrift hvor mange av bokstavene henger sammen i en flytende stil. Denne stilen med små bokstaver ble populær i begynnelsen av det niende århundre etter Kristus.

Studium av gammel bokstavskrift kalles paleografi. Ettersom en persons håndskrift vanligvis ikke forandrer seg vesentlig i løpet av hans levetid, kan ikke et manuskript bare på grunnlag av skrivemåten dateres mer nøyaktig enn innenfor en 50-års periode.

«Avfall» i et kloster

Neste stopp på reisen var England. Her finnes en av de største samlinger av bibelhåndskrifter. Forventningene steg da jeg gikk opp trappen foran den store inngangen til British Museum i London. Her oppbevares det kjente Codex Sinaiticus. (Den fantastiske historien om hvordan noen blad i dette bibelhåndskriftet ble funnet i en avfallskurv i et kloster i Sinai i 1844, ble fortalt i Våkn opp! for 8. april 1980.) Dette bibelhåndskriftet danner sammen med Codex Vaticanus hovedgrunnlaget for den greske teksten som New World Translation of the Holy Scriptures er oversatt fra. Det var utstilt ved siden av Codex Alexandrinus.

Sidene i Codex Sinaiticus er over dobbelt så store som sidene i dette bladet. Hver side har fire spalter med tekst, skrevet på pergament. Det internasjonale symbolet for Codex Sinaiticus er den første bokstaven i det hebraiske alfabet, ’aʹleph, «א». Det er også blitt datert til det fjerde århundre etter Kristus, men det regnes for å være litt yngre enn Codex Vaticanus.

Funnet av slike håndskrifter som Codex Sinaiticus er av stor betydning ettersom man før det ble gjort slike funn, måtte oversette fra mye yngre avskrifter som inneholdt mange avskrivningsfeil, og som også inneholdt falske tekststykker. Det var for eksempel Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus som antydet at beretningen i Johannes 7: 53 til 8: 11 om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd, var en senere tilføyelse, ettersom den ikke ble funnet i disse to håndskriftene.

Reddet fra en brann

I den samme utstillingsmontren finner vi Codex Alexandrinus (A), som er datert til mellom år 400 og 450 e.Kr. Jeg syntes dette var det vakreste av de håndskriftene jeg hadde sett. Navnet skriver seg fra Patriarchal Library i Alexandria i Egypt, hvor det ble oppbevart før det ble gitt til Jakob I av England, som autoriserte den kjente engelske bibeloversettelsen av 1611. Han fikk imidlertid ikke Codex Alexandrinus før i 1627, en stund etter at arbeidet med bibeloversettelsen var avsluttet.

Kodeksen ble ikke alltid tatt like godt vare på i det kongelige bibliotek. I 1731 ble den nesten ødelagt. Det brøt ut brann i rommet under det rommet hvor kodeksen ble oppbevart. Det var imidlertid noen som visste å verdsette håndskriftets verdi, for et «øyenvitne forteller at den lærde dr. Bentley, iført ’nattskjorte og en stor parykk’, spankulerte ut av bygningen med Codex Alexandrinus under armen».

I den andre halvdelen av det 19. århundre ble hver av de tre store kodeksene, Vaticanus, Sinaiticus og Alexandrinus, offentliggjort i faksimile, det vil si i form av fotografiske gjengivelser. De to første ble skrevet på den tid da pergament var i ferd med å bli det viktigste materiale i bokproduksjonen. Det virket usannsynlig at det noen gang ville bli funnet noen håndskrifter som var eldre enn disse, ettersom papyrus — det skrivemateriale som ble brukt tidligere — etter hvert smuldrer opp. Men i 1931 gjorde man det viktige funnet av 11 svært gamle papyrushåndskrifter.

Skatter i Irland

I boligstrøket i Dublin, blant vakre grønne hager som bare det kjølige og fuktige klimaet i Irland kan frembringe, ligger den amerikanske samleren Chester Beattys museum og bibliotek. Ettersom han var interessert i historiske håndskrifter, skaffet han seg det som var det viktigste bibelske funn siden funnet av Codex Sinaiticus. Det var tilsynelatende en boksamling fra det fjerde århundre som skrev seg fra et kristent samfunn i Egypt. Den ble funnet «på et sted ved Nilen hvor det hadde ligget en gammel kirke».

Papyrus er ganske ulikt pergament. Det er laget av papyrusplanten, som vokser i vannet ved Nildeltaet. Papyrus var mer brukt enn pergament helt til det fjerde århundre etter Kristus.

Hvis du kommer til Dublin, vil du kunne se et utvalg av den store samlingen av papyrushåndskrifter. Et av dem, som har betegnelsen P⁴⁵, inneholder trass i at det er sterkt skadet, deler av evangeliene og Apostlenes gjerninger. Det anslås at det skriver seg fra begynnelsen av det tredje århundre etter Kristus.

Fra det tredje århundre kommer også P⁴⁷, som består av ti blad fra en kodeks av Åpenbaringen eller Apokalypsen. P⁴⁶, som er datert til år 200 e.Kr., er også av interesse. Dette er en kodeks som inneholder ni av Paulus’ brev. Jeg la merke til at Brevet til hebreerne er tatt med blant Paulus’ brev, plassert etter Brevet til romerne. Det viser at Brevet til hebreerne, som ikke inneholder Paulus’ navn, ble tilskrevet ham, noe enkelte kritikere i dag bestrider.

Noe som var bemerkelsesverdig ved alle de greske håndskriftene som jeg hadde sett hittil, var at ingen av dem inneholdt Guds navn, Jehova. Så hvorfor bruker New World Translation dette navnet hvis disse håndskriftene er de eldste og mest pålitelige? Svaret på det finner vi blant annet i deler av håndskrifter som først ble undersøkt i Cambridge i England.

Guds navn åpenbares

Jeg satte stor pris på besøket i Cambridge, hvor piletrær innrammer buegangene i de gamle universitetene. Det var til dette undervisningssentret store deler av innholdet i Kairo Genizah ble brakt. Genizah var et lagerrom i synagogen hvor jødene oppbevarte gamle dokumenter.

I det gamle Kairo hadde den overtro at en giftslange beskyttet inngangen til genizah og lå klar til å angripe eventuelle samlere, bidratt til at innholdet i rommet var blitt bevart helt til dr. Solomon Schechter i 1898 fikk tillatelse til å flytte materialet til Cambridge. Det ble funnet dokumenter som hadde hopet seg opp i løpet av nesten tusen år. En bibliotekar viste meg et fotografi av håndskriftene slik de ankom, stappet ned i tebokser som om de bare var avfall.

Blant disse håndskriftene ble det funnet en palimpsest eller en bokrull som det er skrevet på flere ganger, som var av stor interesse. «Palimpsest» betyr «utskrapt igjen» og brukes om et dokument hvor den originale teksten ble vasket eller skrapt bort, slik at det kostbare skrivemateriale kunne brukes om igjen. Man kan som regel skjelne den opprinnelige teksten.

I dette tilfellet ble det under den nye skriften funnet en avskrift av en del av de hebraiske skrifter som var oversatt til gresk av Aquila, en jødisk proselytt som levde i det andre århundre etter Kristus. Det var fascinerende å se at Jehovas navn var skrevet med gammelhebraiske bokstaver flere steder i den greske teksten. Det viser at Jehovas navn på hebraisk fremdeles ble skrevet i greske håndskrifter så sent som i det andre århundre etter Kristus. Vi har derfor ingen grunn til å tvile på at Jesu disipler også brukte dette navnet da de opprinnelig nedskrev de kristne greske skrifter under Guds inspirasjon.

Bibelforskeren F. G. Kenyon skrev at «de originale håndskrifter og alle tidlige avskrifter av Bibelens bøker og også alle de klassiske forfatternes verker og nesten alle verker fra middelalderen er forsvunnet». Men hvilket håndskrift av de kristne greske skrifter er det eldste vi kjenner til?

En liten skatt i Manchester

Det er et fragment av Johannes 18: 31—34, 37, 38 som måler 8,9 X 5,7 cm. Johannes’ evangelium ble skrevet omkring år 98 e.Kr. Dette fragmentet ble laget bare kort tid etter. Det er datert til mellom år 100 og 150 e.Kr. Hvor finnes det nå? I den engelske byen Manchester, hvor bomullsindustrien blomstret i det 19. århundre. Dette fragmentet oppbevares i John Rylands bibliotek, men blir sjelden vist fram for publikum.

Bibliotekaren forklarte meg velvillig hvordan bokens opprinnelige dimensjoner kunne beregnes ut fra et slikt fragment. Man regner med at det stammer fra en kodeks på 130 sider av Johannes’ evangelium hvor sidene var på størrelse med dette bladet. Fragmentet ser ut som en svært tynn og sprø kjeks der det ligger mellom to glassplater. Mange papyrusbiter er likevel ganske bøyelige, fikk jeg opplyst.

Hvordan fastslår man hvor gammelt det er? Jeg ble fortalt at den typen papyrus som ble brukt, den forfatning fragmentet var i, og også stilen på håndskriften gir opplysninger om alderen. Selv jeg kunne se at håndskriften, som sannsynligvis ikke tilhørte en profesjonell avskriver, var forskjellig fra skriften i de pergamenthåndskriftene som jeg hadde sett. I disse var de vertikale strekene tykkere, og de horisontale strekene endte med store prikker.

Hva gjør dette lille fragmentet så betydningsfullt? Det motbeviser visse kritikeres teori om at evangeliene er forfalskninger fra det andre århundre og slett ikke er skrevet av Jesu disipler. Ettersom det er bred enighet om at Matteus’, Markus’ og Lukas’ evangelier ble skrevet før Johannes’ evangelium, har vi dermed bevis for at alle evangeliene ble skrevet i det første århundre. Det kunne umulig ha vært noen bedragere som laget dem i det første århundre, ettersom øyenvitner til de begivenhetene de fortalte om, kunne ha motbevist en hvilken som helst usann beretning.

Hvor bemerkelsesverdig er det ikke at vi etter så mange hundre år har nøyaktige avskrifter av Guds Ord, avskrifter som ble laget så kort tid etter at originalen ble skrevet! Sir Frederic Kenyon skrev om Bibelen: «Ingen annen gammel bok har så tidlige og rikelig med beviser for tekstens ekthet, og ingen upartisk forsker vil benekte at den teksten vi har i dag, er fullstendig korrekt.»

Resultatet av disse besøkene var at jeg nå fester enda større lit til de ordene som David skrev under inspirasjon: «Herrens ord er rene ord, lik sølv som er lutret i smelteovnen, sju ganger renset.» (Salme 12: 7) — Innsendt.

[Bilde på side 20]

Codex Sinaiticus utgjør en del av grunnlaget for den greske teksten som New World Translation er oversatt fra

[Rettigheter]

Med velvillig tillatelse av The British Museum i London

[Bilde på side 21]

Codex Alexandrinus (A), som er datert til mellom år 400 og 450 e.Kr., har sitt navn fra biblioteket til patriarken i Alexandria i Egypt

[Rettigheter]

Med velvillig tillatelse av The British Library

[Bilde på side 22]

Dette fragmentet av en del av Johannes, kapittel 18, skriver seg fra begynnelsen av det andre århundre og antas å være den eldste kjente teksten fra de kristne greske skrifter

[Rettigheter]

Med velvillig tillatelse av John Rylands universitetsbibliotek i Manchester