Vikunjaen har den fineste ullen

Av «Våkn opp!»s medarbeider i Bolivia

HVA er det som gjør vikunjaens ull så spesiell? Og hvorfor er denne ullen så sjelden?

Du har kanskje sett et lignende dyr, lamaen — dette langsomme lastedyret med den overlegne minen som finnes i så mange dyrehager. Lamaens ull er nokså grov. Du har kanskje også sett klær av alpakkaull. Alpakkaen er også et husdyr som holdes i Andesfjellene på grunn av ullen. Men har du noen gang sett en vikunja?

Vikunjaen er annerledes. Den er vill! Ta på den hvis du kan. Den har den fineste ullen i verden — hårene er halvparten så tynne som hårene i selv den fineste saueull.

Vikunjaen trenger dette isolerende dekket, for den holder til i mellom 3700 og 5500 meters høyde i Andesfjellenes skråninger. Selv om dagene er solrike, ligger det snø bare litt lenger oppe i fjellet, og når natten faller på, blir det plutselig mange kuldegrader. Mange områder her på vestsiden av Andesfjellene er også tørre ørkener. Hvordan klarer vikunjaene å overleve på et slikt sted?

I tillegg til at vikunjaene har en spesiell pels, er blodet deres så stappfullt av røde blodlegemer at dyrene selv i denne store høyden kan løpe i en fart av 50 kilometer i timen en god stund uten å bli slitne. Og i likhet med kamelene kan de overleve under svært tørre forhold. Vikunjaene, lamaene, alpakkaene og guanakoene kalles alle sammen kameldyr, fordi de har mye til felles med kamelene. Men Skaperen har gitt vikunjaene enda et fortrinn som hjelper dem til å overleve.

Mens lamaene og alpakkaene føder unger når som helst på året, føder vikunjaene bare i mars og april. Dette er på slutten av regntiden, da det er mer rikelig med mat. Fødselen skjer dessuten vanligvis om morgenen, slik at ungen får tid til å bli tørr før den opplever sin første, kalde natt. Moren trekker seg bort fra resten av flokken på omkring 20 vikunjaer, og etter cirka en halv time med fødselsveer føder hun en skapning som veier under seks kilo. Hun gjør ingenting for å hjelpe den, hun slikker den ikke engang. Hvis det regner, vil kulden svekke den nyfødte og gjøre den til et lett bytte for verdens største flygende fugl, andeskondoren. Men snart er den nyfødte på bena, og etter en halv time kan den løpe fra en mann.

Men dessverre har grådige krypskyttere nesten utryddet vikunjaen. Ofte dreper de dyrene med maskingevær. Enkelte år er det blitt eksportert opptil 23 tonn ull, nesten utelukkende fra ulovlig slaktede dyr. I et forsøk på å redde disse dyrene fra utryddelse har noen land nedlagt forbud mot import av vikunjaull og -skinn.

Hvorfor er ullen så varm?

All ull er varm fordi den til forskjell fra silke, bomull og polyester har hule, luftfylte fibrer med små skjell som får dem til å hekte seg sammen og holde på den isolerende luften. Ull har også en naturlig krusning som fortsatt er der etter bearbeiding og vasking. Det betyr at færre fibrer berører huden enn det som er tilfellet med andre materialer. Dessuten opptar ull fuktighet — opptil 30 prosent av sin vekt — uten at den føles fuktig ved berøring.

Det har også stor betydning at den silkeaktige vikunjaullen er finere enn noen annen type ull. Jo finere ullen er, jo bedre er nemlig kvaliteten. Fin ull betyr finere garn og finere stoff — stoff som føles mykt, lett og varmt. Et skjerf av vikunjaull er så fint at det kan trekkes gjennom en giftering. Fordi de fine fibrene er svært ømfintlige for kjemisk behandling, bruker man vanligvis vikunjaullen slik den er, med sin naturlige, gylne farge.

Vikunjaull er blitt verdsatt helt siden inkaenes tid, før spaniernes erobringer på 1500-tallet. Den gang fantes det millioner av vikunjaer i Andesfjellene. Med noen års mellomrom trommet inkaene sammen tusenvis av mennesker som omringet hele fjell og sperret vikunjaflokkene inne, slik at de kunne bli klippet. Stoff av vikunjaull var et høyt respektert verdighetstegn; det var bare de mest høytstående i riket som fikk bruke det. I dag er det nesten umulig å oppdrive på lovlig vis.

Hvorfor så sjelden?

Mens en alpakka kan gi sju kilo ull når den blir klippet annethvert år, gir en vikunja bare et halvt kilo. Men kan det likevel være mulig å produsere nok ull til kommersielt bruk ved hjelp av vikunjaer som holdes som husdyr?

«Det tror jeg bare er utopi,» sa en oppsynsmann på en forskningsstasjon på den bolivianske høysletten. «Lamaene og alpakkaene er nemlig husdyr, men vikunjaene er ville. De hopper over gjerdene våre, og vi bruker mange timer på å fange dem inn igjen. De kjempet så kraftig imot da vi prøvde å vaske dem, at to av dem døde.» Noen dyr er tydeligvis blitt skapt for å temmes, og andre ikke. Bibelen sier om dette at Gud skapte «fe, [husdyr, NW] kryp og ville dyr, hvert etter sitt slag». (1. Mosebok 1: 24) Men er det ikke mulig å krysse vikunjaer med alpakkaer, som jo er husdyr?

Dette er blitt prøvd, men avkommet er blitt sterilt etter bare noen få generasjoner. «Det eneste håpet en har om å få i stand en lovlig fremstilling av vikunjastoff,» sier den tidligere siterte oppsynsmannen, «består i å beskytte de ville dyrene til det blir så mange av dem at de kan samles sammen i innhegninger. Så kan de klippes og slippes fri igjen, slik man gjorde på inkaenes tid. I noen land håper man å få til dette snart.»

Det å ta seg bedre av jordens dyreliv er i høyeste grad et rosverdig mål. Det ble gjort i tidligere generasjoner, og det vil også skje i framtiden, under Guds rikes rettferdige styre. — Jesaja 9: 6; 11: 6—9.