Sangfuglene — virtuoser med prestasjoner som overgår vår forstand

«TIDLIG om morgenen ble jeg vekt av lyder som virket fremmede for et bymenneske som meg. Lydene var fremmede, men vakre. Det var fugler som sang. Ikke bare én eller to, men mange. Noen like i nærheten, andre et stykke unna, og alle sammen sang. Mens jeg lå i sengen og lyttet, ble jeg mer og mer nysgjerrig. Jeg stod opp og gikk bort til vinduet, åpnet det og la meg på kne, mens jeg hvilte albuene i vinduskarmen. Lydene var mye tydeligere nå, og de økte i styrke helt til det virket som om luften var fylt av musikk. Fuglene sang hver sin sang, men alle sammen ble forent i ett, storslått kor. Jeg brydde meg ikke om at luften var kjølig. Jeg var helt betatt.»

Det var en mann fra New York som opplevde det som er beskrevet ovenfor. Han besøkte noen venner i North Yorkshire i England. Huset deres var omgitt av åpne jorder og skogpartier — og fugler. Da han møtte vertskapet den samme morgenen, var han svært begeistret. De forklarte ham at det han nettopp hadde stiftet bekjentskap med, var ’daggrykoret’. Det kan høres hver vår, fram til midt på sommeren. Det finnes også et ’kveldskor’, som er mindre høylytt, men likevel imponerende. I mange deler av verden er disse fremførelsene blitt sjeldne, andre steder har de forsvunnet helt.

Det finnes rundt regnet 9000 kjente fuglearter; omkring 5000 av disse er klassifisert som sangfugler, av underordenen Oscines. Det finnes noen hunner som synger, men det er hannene som står for disse fantastiske fremførelsene morgen og kveld. Det sies at de synger for å markere territoriet sitt og for å skaffe seg en make, men det er også mulig at de rett og slett har glede av å frembringe musikk. Når daggrykoret bygger seg opp til et klimaks og fortsetter med uforminsket styrke i en halv time, er det i hvert fall sikkert at fuglene når de store musikalske høyder.

Stor variasjon i sangene

Sangene varierer fra det enkle, via det mer innviklede, til det helt kunstferdige. Hvitkronespurven ser ut til å være fornøyd med en enkel liten sang, som den gjentar i det uendelige. Sangspurven har et større repertoar, gjerdesmettene kan hundrevis av sanger, og spottefuglene kan holde på i timevis med å øse av sine rike melodiske kilder. Hva antall sanger angår, utmerker imidlertid brunspottetrosten seg; den får æren for over 2000. Nattergalene, måltrostene, spottefuglene, finkene, rødstrupene, trupialene, svarttrostene, sangerne, kardinalene, praktlyrehalene, kappkrattsmettene, lerkene og mange andre i alle deler av verden kan gjøre krav på å være virtuose kunstnere.

I tillegg til hovedsangene, som kan høres i daggrykoret og kveldskoret, finnes det også andre sanger. «Hviskesangen» er spesielt interessant. Den er en mindre høylytt gjengivelse av bruddstykker av hovedsangene, med variasjoner og tilføyelser, og den kan ikke høres lenger unna enn noen få meter. Den synges ofte når fuglene ruger, eller når de sitter gjemt i den tette underskogen. Denne dempede sangen, som synges av både hanner og hunner, kan være et uttrykk for at fuglene føler seg tilfreds.

Hos mange fuglearter synger makene duetter sammen. De kan synge den samme sangen eller forskjellige sanger, eller det kan være at de bytter på å synge forskjellige deler av den samme sangen. De er så perfekt samstemt at det høres ut som om det bare er én fugl som synger. Tidsintervallet fra den ene stopper til den andre begynner, måles i tusendeler av et sekund. Den eneste muligheten man har til å være sikker på at det er to fugler som synger, og ikke bare én, er å stå mellom dem. Orgelfuglene i Sør-Amerika er fremragende duettsangere; mange mener at de synger de vakreste sangene man kan høre i de søramerikanske skogene.

Skamløs plagiering

Det å etterligne andre er en yndlingsbeskjeftigelse for flere fuglearter. Ornitologer omtaler det som et gåtefullt fenomen og kan ikke se at det tjener noen hensikt, skjønt én forsker antydet at fuglene bare har det moro. Den vanlige spottefuglen i Nord-Amerika utmerker seg på dette området. Dens latinske navn er Mimus polyglottos, som betyr «mange-tunget etterligner». En vanlig spottefugl ble rapportert å ha etterlignet 55 andre fuglearter i løpet av bare en times sang.

Men den vanlige spottefuglen er ikke alene om å etterligne andre. Praktlyrehalen i Australia har «en av de sterkeste og mest melodiøse av alle fuglesanger»; likevel «føyer den sangene til nesten alle de artene som lever i nærheten, til sin egen sang». Robert Burton forteller i boken Bird Behavior, sidene 130, 131, om hvordan løvhyttefuglene, myrsangerne og kanarifuglene etterligner andre. Man har hørt de australske løvhyttefuglene «etterligne katter, hunder, økser som hogger ved, bilhorn og dirrende ståltrådgjerder, i tillegg til mange forskjellige fugler. Én løvhyttefugl sies å ha etterlignet en ørn så godt at det fikk en høne og kyllingene hennes til å løpe i skjul». Disse løvhyttefuglene sang så visst ikke for å skaffe seg en øks som make eller for å jage dirrende ståltrådgjerder bort fra territoriet! Kanskje de bare hadde det moro, akkurat som de som lyttet til dem.

Den europeiske myrsangeren stjeler så mye fra andre fuglers sang at «det var først etter en vitenskapelig undersøkelse som ble utført i Belgia, at man ble klar over det fulle omfanget av dens plagiat. Analyser av sonagrammer avslørte at hele repertoaret sannsynligvis bestod av etterligninger. Ikke bare ble sangene til nesten hundre europeiske arter gjenkjent i sonagrammene, men også sangene til over hundre afrikanske arter, som myrsangeren kunne høre når den oppholdt seg i vinterkvarteret sitt».

Kanarifuglene «er lite kresne og etterligner hva som helst, noe som gjør dem så populære som burfugler. Det finnes et berømt eksempel fra begynnelsen av vårt århundre med en dompap som var blitt opplært til å plystre ’God save the King’. En kanarifugl i rommet ved siden av lærte seg melodien i løpet av et år, og når dompapen nølte for lenge ved slutten av tredje linje, brøt kanarifuglen inn og avsluttet melodien».

De forskjellige artene har bestemte steder som de foretrekker å fremføre sangene sine fra. Noen synger mens de er på bakken, andre mens de sitter i toppen av en busk, og atter andre mens de sitter godt synlig på en gren i toppen av et tre. Spottefuglene velger slike godt synlige steder høyt over bakken. Av og til letter de og flyr tre til seks meter opp i luften før de lander på grenen igjen, mens de hele tiden synger. Fugler som har reiret sitt på åpne jorder, synger ofte når de er i flukt høyt over territoriet sitt. Dette er tilfellet med lerken, noe den engelske lyrikeren Shelley henviser til i sitt vakre dikt «Ode to a Skylark» (Til lerken). Han snakker der om denne «glade sanger» som flyr høyt der oppe, og «som i himmelklanger lar [sin] tanke flyte hen». — Gjendiktet i boken Drømmesyn av Geir Uthaug.

Våren og forsommeren er tiden for daggrykoret og kveldskoret. Også i Bibelen blir det vist at fuglene synger mer på denne årstiden enn de gjør ellers. Salomos høysang beskriver den tiden da vinteren er slutt, blomstene står i flor, trærne setter frukt og trekkfuglene kommer tilbake fra vinterkvarterene. «Sangens tid er kommet, turtelduen kurrer i vårt land.» (2: 11, 12) Det er imidlertid mange fugler som fortsetter å synge etter at våren og sommeren, tiden for paring og aktiviteter ved reiret, er over.

En skribent sier at det er mye ved fuglenes sang som er vanskelig å forstå, og «det største mysteriet er hvorfor disse kompliserte uttrykksmåtene begynte å utvikle seg», siden de er «unødvendig kompliserte i forhold til enhver tenkelig funksjon». Kanskje han burde ta i betraktning at disse «kompliserte uttrykksmåtene» ikke begynte å utvikle seg, men at Jehova Gud, som viser omtanke for spurver og for fugler med unger, gav fuglene disse musikalske evnene da han skapte dem. (5. Mosebok 22: 6, 7; Matteus 10: 29, NW) Kanskje en av de ’funksjonene’ dette har, er å gi fuglene glede. Spottefugler og noen andre fuglearter synger ofte til langt på natt. Hvem kan si at dette ikke er til glede for fuglene selv — og for oss.

Hvordan de synger, er fortsatt et mysterium

Det «største mysteriet» er kanskje ikke hvorfor fuglene synger slike kompliserte sanger, men hvordan de synger. Det er blitt framsatt forskjellige teorier, og selv om dette spørsmålet nå har vært gjenstand for grundige vitenskapelige undersøkelser, har man ikke kommet til enighet. Fuglenes stemmeorgan kalles syrinx — et benete, kasselignende resonanskammer med elastiske membraner som blir kontrollert av spesielle muskler. Det varierer mye i form fra art til art og er mest komplisert hos sangfuglene. Det sitter i den nederste enden av luftrøret og har to atskilte lydkilder. Hver lydkilde har sitt eget sett med nerver, muskler og membraner; det er derfor sangfuglene sies å ha ’to stemmer’. Ved å veksle muskelspenningen på membranene og forandre lufttrykket kan fuglene variere både stemmestyrke og tonehøyde. De fuglene som har flest muskler i syrinx, er de som har størst muligheter til å frembringe forskjellige kompliserte sanger og skrik. De mest allsidige av disse fjærkledde sangerne har fra sju til ni par av slike muskler.

Robert Burton viser i boken Bird Behavior hvorfor fuglenes sangprestasjoner overgår vår fatteevne: «Frembringelsen av lyd når sitt høydepunkt hos slike arter som rørsangeren og brunspottetrosten, som synger to melodier samtidig på den måten at forskjellige toner kommer fra hver halvdel av syrinx i nøyaktig samme øyeblikk. På ett sted i sangen frembringer faktisk brunspottetrosten fire forskjellige lyder samtidig, men man kjenner ikke til hvordan den greier dette kunststykket.»

I de siste 20 årene har de aksepterte teoriene om hvordan fuglene synger, utelukkende vært basert på syrinx. Det ble sagt at ’de to stemmene’ i syrinx, som er i stand til å frembringe to forskjellige toner samtidig, og som opererer uavhengig av hverandre, har det fulle ansvaret for klangfargen og mangfoldet i fuglesangene. Etter at de to lydene har forlatt syrinx, må de passere opp gjennom hele luftrøret før de kommer ut av munnen. Luftrøret og dets resonanser ble imidlertid ikke tillagt noen rolle når det gjelder frembringelsen av sang.

I de siste årene har det som et resultat av grundige vitenskapelige undersøkelser dukket opp en ny teori. Den går ut på at «de to lydkildene i syrinx virker sammen med» luftrøret, som fungerer som en resonanstrakt eller stemmetrakt. Det bildet man nå danner seg, innbefatter «en nøye koordinasjon mellom det som skjer i syrinx, og formen på stemmetrakten. Denne koordinasjonen er utformet med tanke på at resonansene hele tiden må justeres, ofte med stor hastighet og presisjon, for at de skal stemme overens med forandringene i det lydmønstret som kommer ut av syrinx». Hvis man lytter til de to «stemmene» hver for seg, vil man finne at noen av tonene i den ferdige sangen er borte.

Sangfuglenes evne til å forandre stemmefilteret blir kommentert av Stephen Nowicki i en artikkel i tidsskriftet Nature: «En fugl kan regulere stemmefilteret på flere forskjellige måter: for eksempel ved å variere lengden på luftrøret, ved å snøre sammen strupehodet eller ved å svinge med halsen og nebbet. Slike forandringer i stemmeorganenes form kan godt svare til de hodebevegelsene man ofte observerer hos sangfuglene.» Nowicki trekker denne konklusjonen: «I motsetning til hva som kommer fram i tidligere teorier, må man se på fuglenes sang som et samordnet resultat av at flere motoriske systemer virker i overensstemmelse med hverandre.»

Forskerne skiller mellom fuglenes stemmer og de klare plystretonene som sangfuglene frembringer. N. H. Fletcher, som skriver for Journal of Theoretical Biology, sier at sangfuglenes klare plystretoner ikke ser ut til å komme fra vibrerende membraner i syrinx, men blir frembrakt av en helt annen mekanisme. Disse tonene blir muligens til «på en helt igjennom aerodynamisk måte, uten at noe mekanisk er i bevegelse». De vakre og klare tonene som noen sangfugler frembringer på denne måten, overgår likevel vår forstand.

Jeffrey Cynx ved Rockefeller University Field Center kommer med denne interessante opplysningen: «Leserne vil kanskje glede seg og føle ærbødighet når de får vite at ingen kan måle seg med sangfuglene hva absolutt gehør angår. . . . Kollegene mine og jeg har testet flere arter av sangfugler, og vi har funnet at den evnen de har til å oppfatte tonehøyder, er usedvanlig god.»

Vakkert for fuglene, vakkert for oss

Stephen Nowicki og Peter Marler skrev i tidsskriftet Music Perception: «Som vitenskapsmenn som studerer dyrenes atferd, er vi ofte så ensidig opptatt av fuglesangens funksjonelle og evolusjonsmessige betydning som et kommunikasjonssignal, at vi glemmer den sterke opplevelsen av skjønnhet den kan gi oss, hvis vi ser på den som en form for naturlig musikk.» De minnet så om at noen vitenskapsmenn i 1920-årene og framover «antydet at fuglesangen måtte betraktes som primitiv kunst, som er vakker fra fuglenes synspunkt og fra vårt eget synspunkt».

Hviskesangen til hunnfugler som ligger på reiret, orgelfuglenes duetter i de dype skoger, lerken som uttrykker sine tanker i himmelklanger, løvhyttefuglen som etterligner en ørn så godt at en høne og kyllingene hennes løper i skjul, spottefuglene som synger ut i de små timer, og som et klimaks på alt dette: Det storslagne daggrykoret som fyller luften med musikk! Dette er opplagt noe langt mer enn bare tørr vitenskap og sonagrammer. Disse prestasjonene overgår kanskje vår fatteevne når det gjelder å forstå nøyaktig hvordan fuglene synger, men de bør absolutt øke vår dype verdsettelse av de fantastiske, virtuose sangfuglene og av den Gud som har skapt dem.

[Bilder på sidene 16 og 17]

Fra øverst til høyre, med urviserne: Rødbrynfink, atlaskfugl, sangspurv, lambertalvesmett, østlerkestær

[Rettigheter]

Philip Green

[Rettigheter]

Philip Green

[Rettigheter]

J. P. Myers/VIREO/H. Armstrong Roberts

[Rettigheter]

Philip Green

[Rettigheter]

T. Ulrich/H. Armstrong Roberts

[Bilderettigheter på side 15]

Paul A. Berquist