Kan bruddet leges?

KLØFTEN mellom jøder og kristne stikker dypere enn holocaust. Helt fra begynnelsen av har jødedommen og kristendommen vært uenige om et sentralt spørsmål: om Jesus fra Nasaret var den lovte Messias eller ikke.

I det første århundre utløste messiasspørsmålet en kraftig forfølgelse av de kristne. (Apostlenes gjerninger 8: 1) Men senere skjedde det motsatte. Med tiden begynte såkalte kristne å forfølge jøder. Men til tross for kristenhetens beste forsøk på å omvende jøder i løpet av en periode på flere hundre år, har ikke det jødiske folk som et hele rikket seg fra sin opprinnelige holdning.

En jødisk skribent bemerket at selv om jøder ikke har noe imot Jesus som en enkeltperson, er han «så avgjort ikke den politiske Messias som vi og våre forfedre så inderlig ønsket oss». Rabbineren Samuel Sandmel uttrykte det mer direkte: «Vi har ikke begynt å tro som dere [kristne] tror; så enkelt er det.» (We Jews and You Christians) Som følge av denne meningsforskjellen er det en religiøs kløft mellom jøder og kristne som er mye bredere enn de fleste er klar over.

Hindringer som står i veien for enighet

På den ene side gir ikke den kristne lære noe som helst rom for en vei til frelse uten Jesus. Jesus selv sa: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» — Johannes 14: 6; jevnfør Apostlenes gjerninger 4: 12; 1. Timoteus 2: 3—6.

På den annen side virker all avgudsdyrkelsen i kristenheten frastøtende på jødene. De ser også med forakt på treenighetslæren og mener at den helt opplagt er i strid med «kjernen i jødedommen» — den monoteistiske læren som sammenfattes i ordene: «HØR, ISRAEL! HERREN ER VÅR GUD, HERREN ER ÉN.» (5. Mosebok 6: 4) Den lærde Jakób Jocz sa: «Det er på dette punkt kløften mellom kirken og synagogen åpner seg for oss i all sin dybde og betydning. . . . Læren om Jesu Kristi guddom er i jødedommens øyne en utilgivelig krenkelse.» — The Jewish People and Jesus Christ.

Kristendommen og jødedommen har også forskjellig syn på Moseloven og dens tradisjoner. Rabbineren Stuart E. Rosenberg sa: «Uten Guds pakt ville det ikke være noen jødisk nasjon: Pakten formet selve dens begynnelse, og nasjonen har aldri gått bort fra den. . . . Men helt fra begynnelsen av har de kristne hatt et problem i forbindelse med Israels pakt.» Ja, apostelen Paulus sa om Moseloven: «Gjeldsbrevet . . . strøk [Gud] ut og tok det bort ved å nagle det til korset [torturpælen, NW].» — Kolosserne 2: 14.

Kirkelige teologer som prøver å bagatellisere den kristne lære ved å hevde at den mosaiske pakt gjelder fremdeles, eller at det finnes ’forskjellige veier til Gud’, befinner seg i et pinlig dilemma. For å få sine oppfatninger til å stemme med «Det nye testamente» må kirkelige teologer hengi seg til en slags teologisk akrobatikk; de sjonglerer med avgjørende skriftsteder, fordreier dem eller til og med ignorerer dem. Eller de må hevde, som enkelte gjør, at de brysomme skriftstedene ikke er autentiske, at Jesus Kristus aldri hevdet at han var «veien, sannheten og livet», at Peters ord i Apostlenes gjerninger 4: 12 om at Jesus er det eneste ’navn i hele verden som vi kan bli frelst ved’, ble diktet opp senere under påvirkning av paulinsk teologi, og så videre. Men når de gjør dette, undergraver de troen til sine egne tilhengere.

Jakób Jocz oppsummerte det hele på en fin måte da han sa at de to religionene «ikke har noen fellesnevner som kunne danne grunnlaget for en teologi som kan bygge bro over kløften. De kan bare inngå kompromiss ved å overgi seg: Enten må Kirken bli Synagogen, eller så må Synagogen bli Kirken».

Hvorfor enighet umulig kan oppnås

Det finnes imidlertid svært store hindringer som står i veien for et slikt kompromiss. Bare tanken om religiøs omvendelse byr jødene imot. Hva har vel kristenhetens religionssamfunn gjort for å anbefale seg selv overfor jødene? Rabbineren Samuel Sandmel regner opp noen av de forferdelige tingene som opp gjennom historien er blitt «begått av kristne mot kristne, i kristendommens navn», og spør: «Kan dere i lys av dette med rimelighet vente at vi skal si oss enig i den bedømmelse at deres religion er bedre enn vår? Har den avlet bedre mennesker? Har den avgjort spørsmålene om fred og krig og velstand og ro blant kristne nasjoner?»

Holocaust har også brakt spørsmålet om jødisk overlevelse — som et folk, som en religion og som en kultur — i forgrunnen. Jøder betrakter derfor gjerne omvendelse ikke bare som godkjennelse av kjettersk lære, men som troskapsbrudd. Journal of Jewish Communal Service skrev: «Vi har ikke råd til å miste noen i den nyeste voksne generasjon av jøder. . . . Det som nazistene ikke klarte i holocaust, kan fortsatt skje ved [proselyttverving].»

Rabbineren Henry Siegman trekker derfor denne konklusjonen: «Minnet om tvungne omvendelser er dypt rotfestet i det jødiske folks bevissthet og har vært den viktigste hindringen i utviklingen av kristne-jødiske forbindelser.»

Stilt overfor det store stridsspørsmålet

Ingen virkelig enighet mellom kristenheten og jødedommen er altså i sikte. Enhetsbestrebelsene fortsetter å bli undergravd av uforsonlige teologier, motstridende politiske interesser og gjensidig mistillit. Religiøse dialoger har en tendens til å unngå det spørsmålet som i første instans forårsaket denne kløften, nemlig de messianske påstandene om Jesus. Det er først når dette spørsmålet ses rett i øynene, at noen av de gamle skrankene som frykt og mistillit utgjør, kan begynne å falle.

De fleste jøder ønsker ikke å snakke om Jesus. Denne motviljen er den uunngåelige følgen av flere hundre års antisemittisme i Jesu navn. Men det var ikke Jesus som satte i gang korstogene, og det var heller ikke Jesus som utløste inkvisisjonen eller iverksatte holocaust. Disse avskyelige handlingene ble begått av menn som med urette påstod at de var kristne! Det fremgår tydelig av det Jesus selv sa, da han siterte fra Moseloven og kom med et av den sanne kristendoms ledende prinsipper: «Du skal elske din neste som deg selv.» (Matteus 22: 39; 3. Mosebok 19: 18) Disse ordene utgjør en anklage mot kristenheten. Det er opplagt at dens form for religion er en grov forvrengning av det Jesus egentlig lærte.

Hvordan det egentlig forholder seg

Jehovas vitner vil at jøder skal forstå at kristenhetens kirkesamfunn — ikke selve kristendommen — har vært årsak til at jødene har lidd så mye. De vil at jøder skal ha et fordomsfritt og objektivt syn på Jesus, så de kan treffe en informert avgjørelse med hensyn til ham. De ønsker dessuten å gjøre jøder delaktig i sin overbevisning om at den messianske tidsalder, som profetene forutsa for lenge siden, er nær forestående! Men hvorfor skulle en jøde høre på et av Jehovas vitner?

Én grunn er at Jehovas vitner ikke støter jøder ved å bruke avgudsbilder i tilbedelsen, og dessuten tror de heller ikke på treenighetslæren — en annen lære som virker frastøtende på jødene. De forkaster denne læren som en hedensk og ubibelsk lære.a Jehovas vitner er faktisk ingen del av kristenheten i det hele tatt! De bærer derfor ikke noe ansvar i forbindelse med holocaust, langt mindre i forbindelse med antisemittismens blodige historie.

Av alle de religionssamfunn som hevder at de er kristne, er det bare de som har fulgt Jesu befaling i Johannes 17: 16 om ’ikke å være av verden’. Det innebærer å bevare en streng politisk nøytralitet. Informerte jøder vet at over tusen tyske Jehovas vitner døde i Hitlers leirer under den annen verdenskrig fordi de heller ville være offer for holocaust enn å være tause medskyldige.b Det at de fryktløst holdt fast ved sin nøytralitet stikk i strid med nazismen, er et lysende vitnesbyrd om den sanne kristendoms makt. Hadde kristenheten gjort det samme, kunne holocaust aldri ha skjedd.

Jehovas vitner blir derfor vennlig mottatt av mange jøder. Men det er ikke alle som setter pris på besøkene deres. Rabbineren Samuel Sandmel erkjenner imidlertid at de kristne føler at de er pålagt å forkynne for andre. (Romerne 10: 10) Han spør de kristne: «Kan dere gjennomføre deres forehavende på en slik måte at det verken øver vold mot vår verdighet eller innebærer at dere har forlatt dette [forkynnelsesoppdraget] som er av sentral betydning for dere?» — We Jews and You Christians.

Jehovas vitner bestreber seg på å gjøre nettopp det. Respektfullt ber de sine jødiske medmennesker vurdere det stridsspørsmål som så lenge har skilt kristne og jøder: det messianske håp. Hva var det som gav støtet til dette håpet? Hvordan gikk det til at de kristne og jødene fikk så forskjellige oppfatninger? Det at antisemittismen er blitt mer utbredt i enkelte deler av verden i den senere tid, gjør disse spørsmålene om Jesus mer betydningsfulle enn noensinne. Den neste artikkelen forsøker å besvare dem.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 6]

«Læren om Jesu Kristi guddom er i jødedommens øyne en utilgivelig krenkelse»

[Bilder på side 7]

Det som såkalte kristne har gjort, har ikke akkurat anbefalt kristendommen som en kjærlighetens religion

[Rettigheter]

U.S. Army

[Bilde på side 8]

Kristenhetens avgudsdyrkelse og treenighetslæren har fått mange jøder til å stille seg avvisende