Problemer innen dagens idrett

FOLK pleide å hevde at idretten er nyttig fordi den bygger opp karakteren. De framholdt at den øker verdsettelsen av hardt arbeid og fremmer god sportsånd og idrettsglede. Men i dag synes mange at disse argumentene lyder hult, ja, at de er hyklerske.

Det blir lagt stor vekt på å vinne, og det er særlig dette som er blitt et problem. Bladet Seventeen kaller det for «idrettens bakside». Hvorfor? Bladet sier videre: «Det å vinne setter hensynet til ærlighet, skolearbeid, helse, lykke og de fleste andre viktige ting i livet til side. Det å vinne er det eneste som betyr noe.»

Beretningen om Kathy Ormsby, som var en fremragende baneløper på studentnivå i USA, ble brukt for å illustrere de triste følgene det kan få når man legger for stor vekt på sportslige prestasjoner. Den 4. juni 1986, noen uker etter at Kathy hadde satt amerikansk studentrekord på 10 000 meter for kvinner, svingte hun ut av banen mens hun var med i et studentmesterskap, løp til en bro i nærheten og hoppet ut i et forsøk på å begå selvmord. Hun overlevde, men ble lam fra livet og ned.

Scott Pengelly, en psykolog som behandler idrettsfolk, oppdaget at Kathys tilfelle ikke var enestående. Etter at hun hadde prøvd å begå selvmord, kunne han fortelle: «Jeg ble oppringt av folk som sa at de følte det på samme måte som Kathy.» En annen idrettsutøver, Mary Wazeter, som gikk på Georgetown universitet og hadde satt amerikansk rekord på halvmaraton i aldersbestemt klasse, var også blitt lam for resten av livet fordi hun hadde forsøkt å begå selvmord ved å hoppe ut fra en bro.

Presset for å vinne og leve opp til forventningene kan være enormt, og følgene av å feile kan være katastrofale. Donnie Moore var en glimrende kaster på baseballaget California Angels, og han manglet bare ett vellykket kast på å sende laget sitt til mesterskapsfinalen i 1986. Men slagmannen på motstanderlaget fra Boston slo en home run, og Boston-laget vant kampen og kvalifiserte seg til mesterskapsfinalen. Donnie ble ifølge venner helt besatt av tanken på feilen han hadde gjort, og han skjøt seg.

En overdreven konkurranseånd

Et lignende problem som gjør seg gjeldende i dagens idrett, er den overdrevne konkurranseånden. Det er ikke å gå for langt å si at en idrettsutøver kan forandre hele sin personlighet og praktisk talt bli et uhyre. Da Larry Holmes var verdensmester i tungvektsboksing, sa han at han måtte forandre seg fullstendig når han gikk i ringen. «Jeg må legge av meg all godhet og bli så ond som mulig. Jeg må være en Dr. Jekyll og Mr. Hyde,» forklarte han. Idrettsfolk kan rett og slett utvikle tvangstanker i et forsøk på å unngå å bli slått av andre som er like gode som de selv.

«Du må ha en flamme inni deg,» sa en tidligere fotballtrener en gang, «og det er ingenting som fyrer så godt oppunder denne flammen som hat.» Selv tidligere president i USA, Ronald Reagan, skal en gang ha sagt til et fotballag: «Du kan nære et sunt hat til motstanderen din. Det er et sunt hat siden det bare er symbolsk.» Men er det virkelig heldig å bygge opp et hat mot en motstander?

Bob Cousy, som tidligere spilte på basketballaget Boston Celtics, fortalte en gang om da han fikk som oppgave å dekke opp Dick Barnett, som hadde scoret mange poeng for Los Angeles Lakers. «Jeg satt på rommet mitt fra morgen til kveld,» sa Cousy. «Jeg tenkte bare på Barnett: Dels så jeg for meg hvordan jeg skulle ta meg av ham; dels bygde jeg gradvis opp et hat til ham. Da jeg omsider skulle spille, var jeg så tent på oppgaven at jeg ville ha fløyet rett i synet på Barnett bare han hadde sagt ’hallo’ til meg.»

Faktum er at spillerne ofte går bevisst inn for å skade motstanderne sine, og de blir belønnet for det. Ira Berkow er sportsjournalist, og han sa at en spiller i amerikansk fotball som klarer å takle en motstander så hardt at denne må tas av banen, får «klapp og klemmer fordi han har gjort en god jobb. Hvis han har foretatt mange nok slike taklinger, . . . får han ved slutten av sesongen sin belønning i form av økt lønn eller, dersom han var usikker på laget, fornyet kontrakt. Derfor er spillerne stolt over sine megetsigende klengenavn, som ’Styggen’ Joe Greene, Jack ’Morderen’ Tatum» og så videre. — The New York Times, 12. desember 1989.

Fred Heron, som var forsvarsspiller i amerikansk fotball for laget i St. Louis, fortalte: «Trenerne sa til oss at quarterbacken [til Cleveland Browns] hadde en vond nakke. De foreslo at jeg skulle prøve å sette ham ut av spill hvis det bød seg en mulighet. I løpet av kampen greide jeg å kjempe meg forbi medspillerne hans, og der stod han. Jeg kastet meg over ham og la armen min i et kraftig tak rundt halsen hans. Han mistet ballen, og lagkameratene mine kom med fornøyde tilrop. Men jeg kunne se at quarterbacken lå på bakken med tydelige smerter. Da tenkte jeg plutselig med meg selv: ’Er jeg blitt et slags villdyr? Dette er jo bare et spill, men likevel prøver jeg å lemleste folk.’» Heron sa imidlertid: «Tilskuerne jublet begeistret.»

Mange beklager seg over at skader som kommer av overdreven konkurranseånd, er et stort problem i dagens idrett. Dessverre er millioner av barn som har begynt å ta del i idrettskonkurranser i ung alder, blitt utsatt for slike skader. Ifølge en amerikansk forbrukerorganisasjon blir fire millioner barn behandlet på skadestuer for idrettsskader hvert år, og man antar at ytterligere åtte millioner blir behandlet av privatpraktiserende leger.

Mange barn lider nå av belastningsskader, noe som var høyst uvanlig før. Den gang da barna bare spilte for moro skyld, gikk de hjem hvis de ble skadet, og de begynte ikke å spille igjen før skaden var leget og ikke lenger gjorde vondt. Men i konkurransepreget, organisert idrett fortsetter ofte barna å spille og gjør dermed skaden verre. Ifølge den tidligere baseballstjernen Robin Roberts er de voksne hovedårsaken til problemet. «De presser barna for mye — psykisk og fysisk — lenge før barna er rede til det.»

Penger og juks

Et annet problem med sport og idrett er at penger har fått en overordnet betydning. Det ser ut til at griskhet dominerer idretten i høyere grad enn god sportsånd og ærlig spill. Spaltisten Jay Mariotti i The Denver Post skrev: «Idretten mistet dessverre fullstendig sin uskyld i løpet av 1980-årene. Den går inn i 1990-årene som en supermakt i vår kultur, en utrolig mammut, ja, en milliardbedrift (en omsetning på 63,1 milliarder dollar i De forente stater) som i noen tilfelle best lar seg beskrive som et svindelforetagende.»

I fjor var det 162 av elitespillerne i baseball i USA — over 20 prosent — som tjente mer enn en million dollar i året, og topplønnen var høyere enn tre millioner. Nå, ett år senere, vil flere enn 120 spillere få mer enn to millioner dollar i året, og av dem vil 32 få mer enn tre millioner, og minst én vil få mer enn fem millioner dollar, hvert år fra 1992 til 1995! Jaget etter penger og høye lønninger er imidlertid like vanlig innen andre idretter.

Selv innen studentidrett legges det ofte stor vekt på penger. De som trener vinnerlagene, blir godt betalt og kan få så mye som en million dollar i året i lønn og inntekter fra reklamevirksomhet. Skoler med fotballag som har kvalifisert seg til forskjellige finaler ved sesongslutt, får i USA mange millioner dollar — nylig fikk de 55 millioner i løpet av et år. Universitetsrektor John Slaughter forklarer: «Universitetslagene i amerikansk fotball og basketball er nødt til å tjene penger, og for å gjøre det må de vinne.» Dette blir til en ond sirkel hvor det å vinne blir en besettelse — med katastrofale følger.

Siden profesjonelle idrettsfolk bør vinne for å beholde jobben, tar de ofte i bruk nesten alle midler for å nå dette målet. «Det er ikke lenger en idrett,» sier den tidligere baseballstjernen Rusty Staub. «Det er et skadelig fysisk arbeid.» Juks gjennomsyrer det hele. «Hvis du ikke jukser, prøver du ikke å vinne,» forklarer baseballspilleren Chili Davis. Howard Johnson, som spiller for baseballaget New York Mets, sier: «Du gjør hva som helst hvis du kan slippe unna med det.»

Den moralske karakter undergraves, og det er også et stort problem innen studentidrett. Harold L. Enarson, som har vært rektor for delstatsuniversitetet i Ohio, innrømmer: «Noen trenere og idrettsledere jukser mens skoleledelsen passer på å se en annen vei.» Ett år ble 21 amerikanske universiteter straffet av landets studentidrettsforbund for brudd på regelverket, og 28 andre universiteter ble etterforsket.

Det er ikke rart at unge deltageres verdinormer blir ødelagt, og nettopp dette er et annet stort problem innen dagens idrett. Det er vanlig å misbruke medikamenter for å forbedre sine sportslige prestasjoner, men det er ikke like vanlig å få seg en utdannelse. En omfattende undersøkelse slår fast at idrettsfolk som går på universitetet og har et omfattende treningsprogram i tillegg, bruker mer tid på idretten enn på studiene i løpet av et semester. En statlig undersøkelse avdekket også at mindre enn 20 prosent av idrettsfolkene tok avsluttende eksamen ved en tredjedel av de amerikanske universitetene og høyskolene som tilbyr et omfattende treningsprogram i basketball for menn.

Til og med de få idrettsutøverne på universitetene som til slutt gjør suksess innen profesjonell idrett og tjener store penger, får altfor ofte en tragisk skjebne. De viser seg ute av stand til å ta seg av sin økonomi og bevare bakkekontakten. Travis Williams, som døde i februar, 45 år gammel, i hjemløshet og fattigdom, er bare ett eksempel. Da han i 1967 spilte for fotballaget Green Bay Packers, returnerte han avsparkene gjennomsnittlig 41,1 yard og satte dermed en rekord i profesjonell amerikansk fotball som fremdeles gjelder. Han fortalte en gang at da han gikk på universitetet, «behøvde han aldri ta del i undervisningen, men bare møte opp til treninger og kamper».

Problemer med tilskuerne

I dag bruker folk mye mer tid til å se på idrett enn til selv å ta del i den, og det har oppstått betydelige problemer som følge av det. I dag kan det å overvære en sportsbegivenhet blant annet utsette en for uanstendig og til og med voldelig oppførsel fra andre tilskuere. Slåsskamper er vanlige i den følelsesladede atmosfæren som hersker ved enkelte arrangementer, og i slike tilfelle er hundrevis av tilskuere blitt skadet og noen drept.

Men størstedelen av publikum er ikke selv til stede ved dagens sportsbegivenheter; de ser dem på TV. I USA bruker en TV-kanal som sender sport 24 timer i døgnet, mer tid på daglige sportssendinger enn noen av de store kringkastingsselskapene bruker på daglige nyhetssendinger! Er det imidlertid problemfritt å se på sport og idrett i hjemmets lune rede?

Langt ifra. «I årevis har mannen min hatt god kjennskap til alle profesjonelle idrettsfolk som finnes,» forteller en kvinne, «og han er slett ikke noe enestående tilfelle. Han har svært få venner som ikke ser regelmessig på sportssendingene.» «Det som er verst med dette,» sier denne kvinnen, «er den påvirkning det har på barna.» Hun legger til: «Det sårer meg at mannen min bruker tiden sin til å se på sport uten å ta hensyn til meg og barna.»

Er dette et enkeltstående tilfelle? Slett ikke. I hjem over hele jorden finnes det dem som bruker for mye tid til å se på sportssendinger på TV og dermed forsømmer resten av familien. En hustru i Brasil peker på en farlig konsekvens av dette: «Kjærligheten og tilliten mellom mann og hustru kan gradvis bli undergravd, og det setter ekteskapet i fare.»

Sportsentusiaster viser ofte manglende likevekt på andre måter også. De forguder gjerne idrettsfolkene, og også noen av disse oppfatter dette som et problem. «Da jeg kom til hjembyen min, stod folk og så på meg omtrent som om de ventet å bli velsignet av paven,» fortalte den tyske tennisstjernen Boris Becker. «Da jeg så tilhengerne mine i øynene, . . . var det som å se rett inn i øynene på uhyrer. Blikket deres var helt stivt, og det fantes ikke liv i det.»

Det er ingen tvil om at idretten kan ha en magnetisk tiltrekningskraft. Den skaper spenning og troskapsfølelse. Folk fascineres ikke bare av idrettsutøvernes samspill og ferdigheter, men også av usikkerheten knyttet til utfallet av en konkurranse. De vil vite hvem som vinner. Sport og idrett tilbyr også atspredelse til millioner av mennesker som synes at de lever et kjedelig liv.

Men kan sport og idrett gjøre folk lykkelige? Kan slike aktiviteter være gagnlige? Hvordan kan du unngå problemer som er knyttet til sport og idrett?

[Ramme på side 9]

Idrett som religion

Kanadieren Tom Sinclair-Faulkner har sagt at «ishockey er mer enn en idrett i Canada; for mange er det en religion». Dette er typisk for holdningen blant en del sportsentusiaster overalt på jorden.

I De forente stater er idrett blitt betegnet som «intet mindre enn en verdslig religion». Idrettspsykologen David Cox sa at «det er mange likhetspunkter mellom idrett og en ordboks definisjon av religion». Han tilføyde at noen «mennesker behandler idrettsfolk som om de var guder eller helgener».

Sportsentusiaster ofrer mye og bruker både tid og penger på idrett, ofte på familiens bekostning. Fansen sitter også og ser på sportssendinger på TV i mangfoldige timer. De går stolt rundt i klubbens farger og viser fram klubbemblemet. De synger klubbsangene av full hals og brøler ut andre sanger som viser at de er ivrige tilhengere av favorittsporten sin.

Mange idrettsfolk ber til og med om Guds velsignelse før en kamp, og de faller på kne for å takke Gud etter at de har scoret et mål. Under verdensmesterskapet i fotball i 1986 var det en argentinsk spiller som sa at hans scoring skyldtes Guds hånd. Og i likhet med religiøse fanatikere er også sportsidioter blitt betegnet som «dogmatiske fundamentalister». Denne fanatismen har ført til blodige slåsskamper mellom rivaliserende tilhengere, noen ganger med døden til følge.

I likhet med falsk religion har også denne ’verdslige religion’ «helgener», tradisjoner, relikvier og ritualer for de ivrige tilhengerne sine, men heller ikke denne religionen kan gi deres liv noen virkelig og varig mening.

[Bilde på side 7]

Idrettsfolk blir ofte skadet

[Bilde på side 8]

Det å se på sportssendinger på TV kan skape splid i familien