Den beste hjelp er tilgjengelig!

FOR den kristne kan valget og omfanget av dødspleie reise dyptgående spørsmål, for eksempel:

Ville det være ubibelsk å la være å gjøre alt som er mulig, for å opprettholde livet? Og hvis det er moralsk akseptabelt å la noen dø en naturlig død, uten drastisk innblanding for å forlenge livet, hva da med aktiv eutanasi, aktiv dødshjelp — det å gjøre slutt på en pasients lidelser ved overlagt å gjøre en bestemt handling for å forkorte eller avslutte hans liv?

Nå i disse tider er dette viktige spørsmål. Men vi er ikke uten hjelp når vi skal besvare dem.

En skribent som ble inspirert av Gud, sa: «Gud er vår tilflukt og vår styrke, i alle trengsler var det han som hjalp oss.» (Salme 46: 2) Det gjelder også oss når vi skal ta for oss det spørsmålet vi nå drøfter. Jehova Gud er visere og mer erfaren enn noen annen og kan derfor gi den beste hjelp. Han har sett livet til milliarder av mennesker. Han vet — bedre enn noen lege, etiker eller advokat — hva som er best. La oss derfor se hva slags hjelp han gir oss. — Salme 25: 4, 5; Hebreerne 4: 16.

Det rette syn på livet

Vi gjør vel i å innse at det ikke bare er medisinske teknologer som mener at livet skal bevares for enhver pris. Denne tankegangen er et naturlig produkt av moderne verdslig filosofi. Hvordan det? Hvis vårt nåværende liv er alt vi kan vente oss, kan det virke som om vårt personlige liv bør bevares under alle omstendigheter og for enhver pris. Men denne verdslige filosofi har i noen tilfelle ført til tekniske mareritt — bevisstløse personer blir holdt «i live» ved hjelp av maskiner og apparater i årevis.

På den annen side er det de som tror at menneskesjelen ikke dør. Ifølge deres filosofi er livet bare en mellomstasjon på veien til noe bedre. Platon, en av opphavsmennene til denne filosofien, forklarte sitt syn:

«Enten er døden en tilstand av intethet og total bevisstløshet, eller, som mennesker sier, så forandrer sjelen seg og vandrer fra denne verden til en annen. . . . Hvis døden er en reise til et annet sted, . . . hva kan da være bedre enn dette, mine venner og dommere?»

En som har en slik oppfatning, betrakter kanskje døden som en venn, som noe han kan ønske velkommen og kanskje til og med framskynde. Men Bibelen lærer at livet er hellig for Jehova. «Hos deg er livets kilde,» skrev salmisten under inspirasjon. (Salme 36: 10) Bør da en sann kristen gå med på aktiv eutanasi?

Noen mener at Bibelen omtaler eutanasi når den forteller at kong Saul, som var alvorlig såret, bad våpensveinen sin om å drepe ham. De har sett dette som en form for aktiv eutanasi, en overlagt handling for å framskynde døden for en som allerede var døende. En amalekitt påstod senere at han hadde oppfylt Sauls ønske om å bli drept. Men ble det oppfattet slik at amalekitten hadde gjort noe godt da han gjorde slutt på Sauls lidelser? Langt ifra. David, Jehovas salvede, befalte at denne amalekitten skulle slås i hjel på grunn av sin blodskyld. (1. Samuelsbok 31: 3, 4; 2. Samuelsbok 1: 2—16) Denne bibelske begivenheten gir derfor på ingen måte en kristen rett til å være delaktig i aktiv eutanasi på noen som helst måte.a

Betyr så dette at en kristen må gjøre alt som er teknisk mulig, for å forlenge et liv som er i ferd med å ta slutt? Må en forlenge dødsprosessen så lenge som mulig? Bibelen lærer at døden ikke er en venn av menneskene, men en fiende. (1. Korinter 15: 26) Og de døde verken pines eller opplever lykksalighet, for de er i en søvnlignende tilstand. (Job 3: 11, 13; Forkynneren 9: 5, 10; Johannes 11: 11—14; Apostlenes gjerninger 7: 60) De framtidige utsiktene til liv for de døde er helt avhengig av Guds makt til å oppreise dem gjennom Jesus Kristus. (Johannes 6: 39, 40) Vi finner altså at Gud har gitt oss denne nyttige kunnskapen: Døden er ikke noe å lengte etter, men vi er heller ikke forpliktet til å ty til desperate forsøk på å forlenge dødsprosessen.

Kristne retningslinjer

Hvilke retningslinjer kan en kristen følge når en av hans nærmeste ligger for døden?

For det første må vi erkjenne at hver situasjon som gjelder en dødssyk person, er forskjellig, og at det ikke finnes altomfattende regler. Dessuten bør en kristen passe på at han tar hensyn til landets lover i slike tilfelle. (Matteus 22: 21) Husk også at ingen kjærlig kristen vil forsvare medisinsk forsømmelse.

En bør ikke overveie å be om at livsbevarende behandling ved hjelp av tekniske midler avbrytes, før det er helt klart at pasienten er døende. I slike tilfelle er det ingen bibelsk grunn til å insistere på at det skal benyttes tekniske hjelpemidler som bare ville forlenge en dødsprosess som er langt fremskreden.

Dette er ofte svært vanskelige situasjoner og kan innebære vonde avgjørelser. Hvordan kan en for eksempel vite når en situasjon er håpløs? Selv om ingen kan være helt sikker, må en vise god dømmekraft og overveie spørsmålet nøye. Et legetidsskrift sier til leger:

«Hvis det er uenighet om diagnosen eller prognosen eller begge deler, bør de livsbevarende bestrebelsene fortsette til rimelig enighet oppnås. Krav om visshet utover et rimelig punkt kan imidlertid hemme den legen som har å gjøre med valg av behandling i tilsynelatende håpløse tilfelle. Sjeldne meldinger om at en pasient som har hatt en lignende tilstand, har overlevd, er ikke en altoverveiende grunn til å fortsette intensiv behandling. Slike ubetydelige statistiske muligheter oppveier ikke de rimelige antagelser om utfallet som vil ligge til grunn for valg av behandling.»

I en slik vanskelig situasjon vil en kristen, enten han er pasient eller pårørende, med rette vente noe hjelp av legen. Dette legetidsskriftet avslutter: «I alle tilfelle er det utilbørlig bare å komme med en masse medisinske fakta og valgmuligheter og overlate pasienten til seg selv uten noen ytterligere rettledning om alternative muligheter når det gjelder handling eller ikke handling.»

Lokale kristne eldste, som er modne menn, kan også være hjelpsomme. Det er selvfølgelig pasienten og hans nærmeste familie som må treffe sin egen, likevektige avgjørelse i denne situasjonen, hvor det er sterke følelser inne i bildet.

Til slutt kan du tenke over følgende punkter: De kristne har et sterkt ønske om å fortsette å leve for å kunne glede seg over å tjene Gud. De er likevel klar over at i den nåværende ordning dør vi alle sammen; i den forstand er vi alle døende. Det er bare Jesu Kristi blod, som tjener som en løsepenge, som gir oss håp om en forandring i denne situasjonen. — Efeserne 1: 7.

Hvis døden rammer en av våre nærmeste, behøver vi ikke, selv om det er et hardt slag for oss, å «sørge som de andre, de som er uten håp». (1. Tessaloniker 4: 13) Vi kan isteden finne trøst i å vite at vi gjorde så godt vi med rimelighet kunne, for den syke, og at den medisinske hjelp vi eventuelt sørget for, i beste fall var en midlertidig hjelp. Men vi har det gledelige løfte om at vi skal bli befridd for alle slike problemer når ’den siste fiende, døden, tilintetgjøres’. — 1. Korinter 15: 26.

Ja, i siste instans vil den beste hjelp til de døende komme fra den Gud som gav de første menneskene liv, og som lover en oppstandelse for dem som viser tro på ham og på hans Sønn, Jesus Kristus. — Johannes 3: 16; 5: 28, 29.

[Fotnote]

[Bilde på side 8]

Kan Sauls død brukes til støtte for aktiv dødshjelp?