Kommersialismens oppkomst og fall

Del 1: Å være knuget av økonomiske bekymringer

«Våre foreldre har gitt oss livet, men det er bare penger som kan bevare det.» — The Japanese Family Storehouse; eller The Millionaires’ Gospel av Ihara Saikaku.

HAR du noen gang vært i pengeknipe? Eller har du opplevd at du ikke har hatt nok kontanter til å kunne kjøpe det aller nødvendigste? Eller har du noen gang vært nødt til å se familien din gå sulten eller dårlig kledd? Millioner av mennesker kan svare ja på de spørsmålene. De vet hvordan det er å ha økonomiske bekymringer.

Forestill deg hvor bekymret en arbeidsløs far, som har munner å mette og regninger å betale, må være. Tenk deg hvilke følelser en utslitt mor må ha, når hun har stått i kø for å kjøpe varer som er vanskelige å få tak i, bare for å oppdage at butikkhyllene er tomme, eller at varene koster for mye. Tenk over den belastning en bedriftsleder er utsatt for når firmaet hans er på randen av konkurs, eller det press en regjering føler når den kjemper for å bli kvitt en gjeld på mange milliarder kroner.

I dagens verden kan selv visse ord være årsak til bekymringer. Vår inntekt (penger, varer eller tjenester som blir mottatt til gjengjeld for arbeid eller bruk av andre ressurser) kan være så lav at vår levestandard (det økonomiske nivå vi er vant til å befinne oss på) blir alvorlig truet. Dette kan skyldes arbeidsløshet, lavkonjunkturer eller depresjoner (perioder med lavere økonomisk aktivitet, det sistnevnte det alvorligste) eller inflasjon (økning i prisene som inntreffer når etterspørselen overstiger tilbudet, slik at pengene blir mindre verd). Når vi ikke har nok penger, kan vi ikke lenger holde tritt med levekostnadene (prisen på de varer og tjenester vi må kjøpe for å dekke vårt daglige behov).

Virkningene av økonomisk press

Ifølge en autoritet var den store depresjonen i 1930-årene en økonomisk tragedie som «berørte alle land, og som var merkbar overalt, både på det sosiale og det politiske område, både innenlands og internasjonalt». Depresjonen gav næring til ytterliggående politiske krefter i Tyskland og Italia og bidrog til den annen verdenskrigs utbrudd. Dermed ble det illustrert hvilken makt et økonomisk press har. John K. Galbraith beskriver det slik i boken Money: Whence It Came, Where It Went (Penger: Hvor de kom fra, og hvor det ble av dem): «I begynnelsen av 1933 kom Adolf Hitler til makten i Tyskland. Mye av hans suksess må tilskrives den omfattende arbeidsløsheten og den meget følbare nedgangen i lønninger, priser og eiendomsverdier.» Galbraith kommenterer også inflasjonen i De forente stater på den tiden og sier: «Uansett hvilken betydning penger måtte ha, kunne ingen tvile på betydningen av den frykt de skapte.»

De politiske endringene som feide over Øst-Europa i slutten av 1980-årene skyldtes for en stor del økonomiske faktorer. Slike faktorer har også ofte avgjørende betydning for utfallet av valgene i vestlige demokratier. Det er lenge blitt sagt at folk der påvirkes av spørsmål som berører lommeboken, når de stemmer.

Økonomisk press blir ofte anvendt i et forsøk på å få regjeringer til å endre politikk. På den måten har økonomiske sanksjoner i vår tid spilt samme rolle som militære beleiringer i tidligere tider. I 1986 tok De forente stater, Europa og Japan i bruk økonomiske sanksjoner mot Sør-Afrika for å protestere mot raseskillepolitikken, og dette har tydeligvis hatt sin virkning. I 1990 la verdenssamfunnet, representert ved FN, økonomisk press på Irak, noe som åpenbart ikke var like vellykket.

Ikke desto mindre synes tendensen å være klar. Franskmannen Jacques Attali, som er forfatter og rådgiver for presidenten, hevder at ’forretningsfolkene har avløst krigerne som de viktigste aktørene på verdens skueplass’. Og et nyhetsmagasin kommenterte: «[I mange land] har økonomisk styrke trådt i stedet for militær slagkraft som det som virkelig betyr noe.»

Er presset i ferd med å bli mindre?

Naturkatastrofer, sykdom og kriminalitet forstyrrer økonomien. Det samme kan gjeld og budsjettunderskudd gjøre. Ifølge The Collins Atlas of World History «er utenlandsgjelden [i utviklingslandene] så enorm at verden til tider har vært nær en økonomisk katastrofe av gigantiske dimensjoner. I tillegg har forverringen av fattigdommen, med den fortvilelse og fare for opptøyer det medfører, vært alarmerende stor».

Mens noen regjeringer er plaget av galopperende inflasjon, kjemper andre tappert for å holde det gående. Det ustabile aksjemarkedet er et uttrykk for en alminnelig utbredt usikkerhet. Hvis en politisk leder plutselig blir syk, eller hvis det uten grunn begynner å gå rykter om det, kan formuer forsvinne i løpet av noen timer. Krakket på Wall Street i oktober 1987 — som var enda verre enn krakket i 1929 — ble omtalt som den verste uken i finansens historie. Over 2,5 billioner kroner i aksjeverdier ble visket ut. Markedet kom seg riktignok igjen, men mange eksperter sier at det virkelige krakket fremdeles hører framtiden til. «Verden bør håpe at den aldri vil finne ut hvordan dette endelige sammenbruddet vil fortone seg,» skrev journalisten George J. Church.

Det økonomiske presset og de bekymringer det skaper, ser altså på ingen måte ut til å forsvinne; det ser tvert imot ut til at problemene bare blir verre. Er det da realistisk å tro at en løsning kan være i sikte?