De unge spør . . .

Hvordan kan jeg komme over at pappa døde?

«Pappa døde på sofaen. Det var jeg som fant ham. Han hadde fått hjerteinfarkt. Det var virkelig skremmende, for jeg var så nær knyttet til ham. . . . Mamma gråter fremdeles om natten. Det er ikke det samme å gjøre ting når ikke pappa er med.» — Emily.

«AT EN av foreldrene eller en nær slektning dør, er en sterkt traumatisk opplevelse for en ungdom,» sier forfatteren Kathleen McCoy. «Han eller hun kan for en tid føle seg knust av sorg, skyldfølelse, panikk og sinne.» Hvis du har mistet din far eller mor, vet du godt hvor vondt det kan være.

Men det er bare normalt å føle seg fanget i en malstrøm av følelser når noen vi er glad i, dør. Bibelen sier at da patriarken Jakob ble fortalt at hans sønn Josef var død, «flerret [han] klærne sine» i sorg. Og selv om ’alle sønnene og døtrene kom for å trøste ham, ville han ikke la seg trøste’. (1. Mosebok 37: 34, 35) Du føler kanskje også så dyp sorg at du mener at den aldri kommer til å forsvinne.

Med tiden kan den det. Men da må du arbeide med sorgen istedenfor å overse den. John lot seg ikke merke med at han sørget over at en i familien var død. Han havnet derimot stadig i slåsskamp på skolen. Han forklarte: «Jeg går med en stor, vond klump inni meg. Jeg prøvde å få den bort ved å slåss, men det virket ikke.»

Andre unge prøver å døyve sorgen ved å gi seg i kast med en masse gjøremål. Når noen spør hvordan de har det, parerer enkelte med påtatt munterhet. På den måten kan man nok undertrykke de smertelige følelsene for en stund, men det varer ikke lenge før de dukker opp igjen. Ordspråkene 14: 13 sier: «Selv når en ler, kan hjertet lide.»

Det er interessant å merke seg at en artikkel i et blad for ungdommer sier: «En undersøkelse viste at tenåringer som hadde undertrykt slike naturlige følelser som sorg, sinne og skyldfølelse etter at en slektning var død, . . . oftere hadde en destruktiv atferd; de misbrukte narkotika og alkohol, var dumdristige (kjørte for eksempel bil i stor fart) og ble kriminelle oftere enn andre.» Heldigvis finnes det bedre måter å takle sorgen på.

«En tid til å gråte»

Forkynneren 7: 2 sier: «Bedre enn å gå i gjestebud er det å gå til sørgehus. Der ender jo alle menneskers liv; det skal de merke seg, de som lever.» Døden kan være skremmende. Og når en venn eller slektning dør, er det kanskje noen som prøver å flykte fra den vonde virkeligheten ved å «gå i gjestebud» og hengi seg til fest og moro. Salomo oppfordrer oss imidlertid til å se sorgen i øynene og «gå til sørgehus». Han tilføyer: «Bedre er sorg enn latter, for et sørgmodig ansikt kan gjøre hjertet vel.» — Forkynneren 7: 3, Norsk Bibel, 1988.

Selv om disse rådene først og fremst ble gitt til de etterlattes familie og venner, er det også nyttig for de etterlatte selv å se sorgen over tapet i øynene. Det er «en tid til å gråte». (Forkynneren 3: 4) Gudfryktige menn og kvinner i bibelsk tid gav derfor uttrykk for sin sorg i stedet for å undertrykke den. — Jevnfør 1. Mosebok 23: 2; 2. Samuelsbok 1: 11, 12.

Det er mange fordeler knyttet til det å gi seg selv anledning til å sørge. Boken The Art of Condolence sier: «De etterlatte har behov for å føle sorgen og fortvilelsen over det tapet de har lidd. Restitueringen blir forsinket hvis man motarbeider prosessen.» Den myten at ’menn gråter ikke’, gjør det imidlertid vanskelig for noen, særlig gutter, å gi uttrykk for følelsene sine. Men det største menneske som noen gang har levd, «lot tårene strømme» da hans venn Lasarus var død. (Johannes 11: 35) Og det er virkelig passende å gråte når man har mistet en av foreldrene. Føl deg derfor fri til å sørge og gråte. (Jevnfør Jakob 4: 9.) Boken Death and Grief in the Family sier: «Å gråte er en av de viktigste måtene å komme over sorgen på.»

Arbeid deg gjennom sorgen

I bibelsk tid gav kong David uttrykk for sin sorg over sin beste venn, Jonatan, ikke bare ved å gråte, men også ved å skrive ned hva han følte. «Bittert sørger jeg over deg, Jonatan, min bror! Jeg hadde deg inderlig kjær,» skrev David i den vakre klagesangen som han kalte «Buen». — 2. Samuelsbok 1: 18, 26.

Du vil kanskje også oppdage at det hjelper å få følelsene ned på papiret. Boken Giving Sorrow Words sier: «Hvis du skriver ned hva du føler, kan det hjelpe deg til å få ut innestengte følelser. . . . Når du blir sint, og når du er trist, så skriv det ned.» En jente i tenårene som heter Shannon, sier: «Jeg skrev dagbok. Jeg skrev ned alle følelsene mine. Alt sammen, uten omsvøp. Alt jeg følte, fikk jeg ned på papiret, og det hjalp virkelig . . . å få skrevet alt ned.»

Noe annet som hjelper, er fysisk trening. «Kroppslig øving er nyttig,» sier Bibelen. (1. Timoteus 4: 8) Og en bok om det å sørge opplyser: «Mosjon er en god måte å få utløsning for sin energi på.» En forfriskende løpetur, en rask spasertur eller en oppkvikkende sykkeltur kan hjelpe deg til å få løst opp noen av de spenningene som kan bygge seg opp når du er trist og sørger.

Snakk med noen

Pass imidlertid på at du ikke isolerer deg helt fra andre. (Ordspråkene 18: 1, NW) Ordspråkene 12: 25 sier: «Bekymring gjør mannen tung om hjertet, men gode ord gjør ham glad.» Hvordan kan en som er ulykkelig, få høre «gode ord» som virker oppmuntrende? Bare hvis han snakker med noen og gir uttrykk for sin «bekymring». Hvorfor ikke gjøre det? Du bør åpne deg og snakke med noen du kan stole på.

Normalt vil det være naturlig at du henvender deg til din far eller mor. Men hva om han eller hun selv er for nedtynget av sorg til å være til noen hjelp? I den kristne menighet finnes det modne brødre og søstre som kan hjelpe deg. Ordspråkene 17: 17 sier: «En venn viser alltid kjærlighet, og en frende er født til å hjelpe i nød.» Etter at Morfydd hadde mistet sin mor, støttet hun seg til den lokale menigheten av Jehovas vitner. «Alle de eldste gav meg god støtte,» forteller hun, «men det var særlig én som alltid var rede til å høre på meg.»

Hvorfor ikke be om slik hjelp og støtte? La noen få vite at du trenger noen å snakke med. Kanskje du er sint eller redd eller har skyldfølelse. Eller det kan være at du rett og slett er ensom og savner din avdøde far eller mor. Det kan virkelig hjelpe å snakke ut om tingene med en medfølende tilhører.

Hvordan du kan støtte din far eller mor

Noen unge gjør det imidlertid enda verre for seg selv ved å påta seg en ansvarsbyrde som de ikke er modne til å bære. Situasjonen hjemme virker kanskje kaotisk nå. Det kan være at den av foreldrene dine som lever, virker anspent, irritabel og trist, noe som er forståelig. Når du ser hvordan han eller hun sørger, ønsker du naturlig nok å være til hjelp. En autoritet når det gjelder sorgarbeid, opplyser imidlertid at «ungdommer . . . kan undertrykke sin sorg i et misforstått forsøk på å hjelpe foreldrene sine». De «opptrer som ’voksne’ før de er modne til det, og påtar seg kanskje til og med større ansvar».

Det kan selvfølgelig være at du ikke har noe annet valg enn å påta deg noe ekstra ansvar hvis din far eller mor er død. Men det betyr ikke at du er mannen i huset eller familiens husmor. Det er fremdeles din gjenlevende far eller mor som er familiens overhode, og det beste du kan gjøre for å støtte ham eller henne, er ikke å prøve å overta styringen, men å være lydig og samarbeidsvillig. (Efeserne 6: 1) Husk at «de ydmyke [beskjedne, NW] har visdom». (Ordspråkene 11: 2) Beskjedenhet innbefatter å være klar over sine egne begrensninger.

Det er spesielt viktig å ha dette i tankene hvis din gjenlevende far eller mor begynner å spørre deg til råds eller begynner å bebyrde deg med problemer som angår voksne. Du ønsker selvfølgelig å være vennlig og hjelpsom, men beskjedenhet vil hjelpe deg til å innse at din livserfaring er nokså begrenset. (Jevnfør Hebreerne 5: 14.) Hvis du begynner å føle deg litt overlesset med ansvar, bør du derfor drøfte saken åpenhjertig, men respektfullt med din far eller mor. (Ordspråkene 15: 22) Kanskje du kan foreslå at han eller hun henvender seg til en voksen i menigheten for å få hjelp.

Det er på ingen måte lett å takle det at en av foreldrene dør. Men du kan være sikker på at med tiden vil sorgen ikke lenger være så dominerende. (Jevnfør 1. Mosebok 24: 67.) Triste minner om din avdøde far eller mor vil fremdeles dukke opp av og til. Men du har også mange hyggelige, trøsterike minner som du kan ta fram. Glem aldri at Jehova bryr seg om deg og forstår at du sørger. Når du føler deg alene og forlatt, kan du tenke på salmistens ord: «I tilfelle min egen far og min egen mor forlot meg, ville Jehova ta meg opp.» — Salme 27: 10, NW.

Fortsett også å tenke på det bibelske håpet om en oppstandelse og på utsiktene til å få se din far eller mor igjen — på en paradisisk jord. (Lukas 23: 43; Apostlenes gjerninger 24: 15) Kim, som mistet sin far i døden, sier: «Jeg tenker på pappa hver dag. Men jeg vet at han ikke hadde villet at vi skulle gi opp eller la noe hindre oss i tjenesten for Jehova. Jeg vil være der og ta imot ham når han kommer fram i oppstandelsen.» — Johannes 5: 28, 29.

[Bilde på side 23]

Det å gråte kan virke gunstig på helbredelsesprosessen