Hva Bibelen sier

Bør de kristne delta i debatten om dødsstraff?

«DET er moralsk og etisk uakseptabelt.» «Det er rett og rettferdig.» Disse to motstridende synspunktene ble framholdt av to prester som begge hevder at de er kristne. Det de kranglet om, var et av dagens heteste emner — spørsmålet om dødsstraff. I den avisartikkelen hvor de ble sitert, ble det sagt: «Når religiøse ledere debatterer dødsstraff, siterer begge parter skriftsteder fra Bibelen til støtte for sitt syn.»

Noen hevder at ordningen med dødsstraff er til beskyttelse for uskyldige mennesker, fremmer rettferdige prinsipper og avskrekker folk fra å begå alvorlige forbrytelser. Andre mener at dødsstraff er uetisk, at det er en måte å gjengjelde vold med vold på, og at det er mye mer nobelt å prøve å rehabilitere forbrytere og hjelpe dem til å bli nyttige medlemmer av samfunnet.

Debatten går særlig høyt på den politiske arena i USA, og religiøse ledere har ikke nølt med å engasjere seg. Du lurer kanskje på om Bibelen sier noe om dødsstraff. Ja, det gjør den faktisk.

Menneskelige myndigheter får «sverdet»

Kort tid etter vannflommen på Noahs tid stadfestet Jehova Gud at et menneskeliv er dyrebart, og sa så: «Når noen utøser menneskeblod, skal hans blod bli utøst av mennesker.» (1. Mosebok 9: 6) Dette betydde selvsagt ikke at det var fritt fram for enhver å ta hevn. Nei, det betydde at rettmessig innsatte myndigheter fra da av hadde rett til å henrette dem som tok andres liv.

I den loven som ble gitt til det gamle Israel gjennom Moses, var det fastsatt dødsstraff for visse alvorlige overtredelser. (3. Mosebok 18: 29) Loven krevde imidlertid også at dommere skulle være upartiske, at det stod fram øyenvitner, og at man ikke tok imot bestikkelser. (3. Mosebok 19: 15; 5. Mosebok 16: 18—20; 19: 15) Dommerne skulle være gudfryktige, og de måtte stå til ansvar overfor Gud selv! (5. Mosebok 1: 16, 17; 2. Krønikebok 19: 6—10) Det var altså truffet tiltak som skulle beskytte mot misbruk av ordningen med dødsstraff.

I dag er det ingen styresmakter som fullt ut representerer Guds rettferdige normer, slik det gamle Israel gjorde. Men myndighetene fungerer likevel på mange måter som Guds ’tjenere’, idet de bevarer en viss orden og stabilitet og yter nødvendige offentlige tjenester. Apostelen Paulus minnet de kristne om at de måtte være lydige mot «de høyere myndigheter», og så sa han: «Hvis du gjør det som er ondt, da frykt: for det er ikke uten hensikt at den [myndigheten] bærer sverdet; den er nemlig Guds tjener, en hevner som lar vrede ramme den som praktiserer det som er ondt.» — Romerne 13: 1—4.

Det «sverdet» Paulus nevner, står for myndighetenes rett til å straffe forbrytere, selv med døden. De kristne respekterer denne retten. Men bør de søke å påvirke den måten den blir utøvd på?

Misbruk av «sverdet»

Menneskelige myndigheter har virkelig mange ganger brukt «sverdet» i rettferdighetens tjeneste. Men det må jo innrømmes at de også har misbrukt det. (Forkynneren 8: 9) Myndighetene i Romerriket brukte «sverdet» til å henrette uskyldige tjenere for Gud. Blant ofrene var døperen Johannes, Jakob og til og med Jesus Kristus. — Matteus 14: 8—11; Markus 15: 15; Apostlenes gjerninger 12: 1, 2.

Det har skjedd noe lignende i nyere tid. I mange land er uskyldige tjenere for Jehova blitt henrettet — ved skyting, med giljotin, ved henging, i gasskamre — alt sammen «lovformelig» utført av styresmakter som har prøvd å undertrykke kristendommen. Alle styresmakter som misbruker sin myndighet, kommer til å bli stilt til ansvar overfor Gud. For en blodskyld de har! — Åpenbaringen 6: 9, 10.

Sanne kristne grøsser ved tanken på å ha blodskyld i Jehova Guds øyne. Samtidig som de respekterer myndighetenes rett til å bruke «sverdet», er de fullstendig klar over at det ofte har vært misbrukt. Det har vært brukt som redskap i forbindelse med forfølgelse, og til tider har det vært brukt urimelig strengt mot noen, på grunn av fordommer, og utilbørlig lemfeldig overfor andre.a Hvordan stiller så de kristne seg til debatten om dødsstraff? Deltar de i debatten, og prøver de å få i stand forandringer?

Kristen nøytralitet

Til forskjell fra de prestene som er sitert innledningsvis, prøver sanne kristne å ha klart for seg et viktig prinsipp som Jesus Kristus framholdt. Han sa om sine etterfølgere: «De er ikke en del av verden.» — Johannes 15: 19; 17: 16.

Kan en kristen adlyde dette påbudet og samtidig delta i debatten om dødsstraff? Tydeligvis ikke. Dette er tross alt et sosialt og politisk spørsmål. I USA er det mange kandidater til politiske verv som bruker sitt standpunkt i spørsmålet om dødsstraff — enten det er for eller imot — som et viktig punkt i sitt politiske program. De debatterer heftig og bruker de sterke følelsene som emnet gjerne vekker, som brekkstang for å få velgerne over på sin side.

En kristen bør nok tenke over følgende spørsmål: Ville Jesus ha engasjert seg i debatten om hvordan denne verdens myndigheter bruker «sverdet»? Husk at da Jesu landsmenn prøvde å få ham inn i politikken, «trakk [han] seg . . . tilbake til fjellet, helt alene». (Johannes 6: 15) Det er derfor mye mer sannsynlig at han ville ha latt det være opp til dem som Gud har overlatt ansvaret til, nemlig styresmaktene, å avgjøre dette.

Tilsvarende skulle man kunne forvente at kristne i vår tid nøye passer på ikke å innlate seg på diskusjoner om dette emnet. De vil erkjenne myndighetenes rett til å gjøre som de vil. Som kristne Ordets tjenere som ikke er en del av verden, vil de verken argumentere for eller imot dødsstraff.

I stedet har de poenget i Forkynneren 8: 4 klart for seg: «Det står makt bak [kongens] ord. Til ham kan ingen si: ’Hva gjør du?’» Ja, «kongene» i verden, de politiske herskerne, har fått myndighet til å gjøre slik de finner det for godt. Ingen av de kristne har myndighet til å kreve dem til regnskap. Men det kan Jehova gjøre — og han kommer til å gjøre det. Bibelen viser at vi kan se fram til den dagen da Gud skal fullbyrde sin endelige dom over alle forbrytere og over alle som har misbrukt «sverdet» i denne gamle verden. — Jeremia 25: 31—33; Åpenbaringen 19: 11—21.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 22]

The Bettmann Archive