Har du lyst til å møte en kobra?

Av Våkn opp!s medarbeider i India

JA, HAR du det? De fleste voksne vil nok svare nei. Men ikke et barn. Frykt for slanger, deriblant kobraen, er ikke et instinktivt trekk hos små barn og heller ikke hos dyr. Det som ligger bak den utbredte motviljen mot slanger, er nok opplysninger som ikke er pålitelige, overdrevne historier, myter og feilaktige oppfatninger.

Når vi spør om du har lyst til å møte en kobra, mener vi selvfølgelig på trygg avstand. Kobraer har en sterk gift, og vi har ikke tenkt å gå bort til en og rekke ut hånden for å klappe den. Det er dessuten lite sannsynlig at kobraen ville ligge og vente på å få hilse på oss; hvis den hørte at vi nærmet oss, ville den trekke seg raskt tilbake til et trygt gjemmested. La oss derfor nøye oss med å møte kobraen ved å se på noen fascinerende opplysninger om denne interessante skapningen.

Kobraer er krypdyr av underordenen Serpentes og familien Elapidae, et navn som betegner slanger med furete gifttenner. Det finnes omkring tolv arter av kobraer, og de lever i Australia, i tropiske områder i Asia og Afrika, i Arabia og i de tempererte sonene. Den mest skrekkinnjagende av alle kobraer er uten tvil kongekobraen. Med en lengde på tre til fem meter er den verdens største giftslange. Den holder helst til i bunnvegetasjonen i jungler eller sumpområder, der det faller rikelig med regn, og den finnes i det sørlige Kina, på Filippinene og i Indonesia, Malaysia, Myanmar og deler av India. Fordi den har grupper av små flekker i nakken, fargeringer nedover en grønngul kropp, som i årenes løp blir dyp olivengrønn, og en ravnsvart hale, ser den riktig vakker ut.

Andre kobraarter er mellom én og to meter lange. En art som hører hjemme i India og finnes i stort antall der, er brilleslangen, som har unike, brillelignende tegninger i nakken. Den er svart, mørkebrun eller gulhvit og har en bred, mørk ring øverst ved halsen og hvit- og gulflekkete ringer nedover kroppen. Monokkelslangen, som finnes på Sri Lanka og i det østlige og nordøstlige India, er lysere i fargen og har en mindre og rundere nakke med en enkelt hvit sirkel, derav navnet. I det nordvestlige India og i Pakistan lever det en ravnsvart kobra. I Afrika finnes blant annet ringhalskobraen, eller den spyttende kobra, og egyptkobraen. Det var muligens den sistnevnte, en mørk slange med smal nakke, som var skyld i dronning Kleopatras død.

Slanger parer seg bare innenfor sin egen art; de reagerer nemlig på en unik moskuslukt. Kobraen viser større familieomsorg enn andre slanger, og hannen og hunnen holder ofte sammen. Hunnen hos kongekobraen er en av de få slangene man vet om som bygger reir. Den skraper sammen løv til en 30 centimeter stor haug og legger mellom 20 og 50 egg i den. Så kveiler den seg rundt haugen og blir liggende der, uten å ta til seg føde, i den nesten to måneder lange rugeperioden. Hannen holder seg som regel i nærheten. Andre kobraer lager ikke noe reir, men holder seg i nærheten av eggene for å beskytte dem.

Ved hjelp av en eggtann, som senere felles, lager ungene en åpning i skallet for å komme seg ut. Så snart de er klekt, kan de klare seg helt på egen hånd; de har allerede fullt utviklede giftkjertler og gifttenner. De spiller stadig med tungen, smaker på omgivelsene og overfører kjemiske signaler til det såkalte jacobsonske organ i ganen. Dette organet er knyttet til smakssansen, og kombinasjonen av smak og lukt hjelper slangen til å spore et byttedyr, finne en make og slippe unna fiender.

En slangeunge vokser raskt, og etter kort tid må den skifte ham, fordi hammen er blitt for trang. Dette uvanlige fenomenet gjentar seg regelmessig, siden kobraen fortsetter å vokse gjennom hele sin levetid, som kan strekke seg over 20 år eller mer. Én til to uker før hamskiftet blir slangen nokså dorsk og får blass hud og melkeblå øyne. Så blir øynene plutselig klare, og ved å gni hodet mot en stein får slangen den gamle hammen til å revne ved munnen. Deretter kryper den bokstavelig talt ut av sitt eget skinn, som dermed vrenger seg, fra det gjennomsiktige øyelokket og helt ned til halen. Nå er en livlig og skinnende slange med nytt utseende klar til å fortsette sin vanlige aktivitet.

Lufttemperaturen har stor innvirkning på kobraene. Når været blir kaldere, blir de langsommere av seg og kan til og med gå i dvale. De livner først til igjen når temperaturen stiger. For sterk varme kan ta livet av dem. Bortsett fra kongekobraen, som lever av andre slanger, spiser kobraene rotter, mus, frosker, firfisler, fugler og andre smådyr. Etter at de har fanget et byttedyr, lammer de det med giften sin. Det fortæres i ett stykke, for kobraen er ikke i stand til å tygge. Hudens tøyelighet og kjevens smidighet gjør at kobraen kan svelge et dyr som er to—tre ganger større enn dens eget hode. Mens svelget er fullstendig blokkert av byttet, klarer slangen å puste ved å trekke luftrørets åpning fram forbi hindringen, omtrent som når en dykker bruker snorkel. Rekker av bakovervendte tenner dytter byttet ned i slangens mage. Den trekker seg så tilbake til et rolig sted for å fordøye byttet i ro og mak, og den spiser kanskje ikke noe mer på flere dager. Kobraen kan leve i månedsvis uten å spise mens den tærer på fettreservene sine.

Slanger er forsiktige dyr. (Se Matteus 10: 16.) Kobraens forsvar kan enten bestå i flukt, kanskje ved at den kryper under en stein eller inn i det rottehullet den bor i, eller i stillhet, slik at den unngår å bli oppdaget. Når den blir angrepet, løfter den forkroppen og spenner ut nakken mens den hveser for å skremme fienden. Bite gjør den bare som siste utvei.

Slangebitt

Ute på landsbygda i Afrika og Asia unnlater man ofte å melde fra om slangebitt, men på verdensbasis ser det ut til at det hvert år er omkring én million mennesker som blir bitt av giftslanger. Flest dødsfall er det i India — rundt 10 000 i året — og brorparten av dem skyldes trolig brilleslanger. Omkring ti prosent av kobrabittene får dødelig utgang.

Kobraen er langsommere i bevegelsene enn mange andre slanger; den raske mangusten, en av kobraens argeste fiender, klarer å utmanøvrere den. Når mangusten gjentatte ganger nærmer seg kobraen og så raskt viker unna hoggene dens, får den kobraen til å bli usikker og nølende. Mangusten angriper den deretter bakfra og bryter nakken på den. Mange slanger angriper fra en sammenkveilet stilling, noe som gjør det vanskelig å vite hvor lang rekkevidde de har, men kobraen løfter forkroppen og hogger rett ned. Det er derfor mulig å anslå rekkevidden, slik at man kan komme seg unna slangens forholdsvis langsomme hogg.

Noen kobraer, for eksempel ringhalskobraen i Sør-Afrika og kobraer i det nordøstlige India, forsvarer seg ved å spytte. De løfter forkroppen og retter gifttennene mot fienden, og ved å blåse ut luft kan de skyte to tynne giftstråler drøye to meter. Giften skader ikke huden, men hvis man får den i øynene, kan den forårsake midlertidig blindhet og, hvis den ikke raskt vaskes bort, varig blindhet. Underlig nok ser det ut til at slangene er i stand til å sikte på øynene.

Sett nå at du virkelig blir bitt av en kobra. Hva bør du gjøre da? Giften presses ut av giftsekkene i slangens kinn gjennom to korte, hule og ubevegelige gifttenner foran i slangens kjever. Disse gifttennene stikker hull på huden og injiserer giften på samme måte som det ville ha blitt gjort med en sprøyte. Det eneste sikre botemidlet mot slangebitt er motgift som er laget av giften fra fire giftslanger. I begynnelsen av vårt århundre var India det første landet som begynte å anvende motgift i stor utstrekning. Motgiftpulver holder seg i fem år uten å bli kjølt ned; det injiseres i sin rekondisjonerte form.

Symptomer på kobrabitt er smerte og hevelse på bittstedet, synsforstyrrelser, ustøhet, lammelse av strupehodet og langsommere åndedrett. Offeret dør etter omkring to timer hvis han har fått i seg en stor dose gift og det ikke blir gitt noen behandling.

Slangetemmeren

Slangetemming er en svært gammel form for underholdning. Den er først og fremst blitt praktisert i Østen, men noen vestlige sirkuser har tatt den med i sine forestillinger. På grunn av sin uvanlige nakke og nervøse karakter er brilleslangen den mest populære slangen i denne sammenhengen, men andre slanger med et imponerende utseende, for eksempel kongekobraen og den røde sandboaen, blir også brukt. Når slangetemmeren, en erfaren underholdningsartist, spiller på en fløyte, reiser kobraen seg opp fra kurven sin og spenner ut nakken i den vanlige forsvarsstillingen. Slangetemmerens bevegelser skaper en reaksjon hos slangen, for den holder øye med ham og er hele tiden klar til å angripe. De fleste kobraene som brukes til dette, har fått gifttennene fjernet, men noen slangetemmere tar sjansen på å arbeide med ekte giftslanger.

I det gamle India pleide omvandrende slangetemmere også å fortelle religiøse historier og myter, noe som bidrog til deres popularitet. I dag er det mer lønnsomt å opptre utenfor hoteller der det bor turister som bruker kameraet sitt flittig. Noen slangetemmere oppsøker private hus og forteller huseieren at det sannsynligvis finnes slanger i den store hagen hans. Til en avtalt pris tilbyr han seg å fange dem. Han forsvinner inn blant buskene, og man kan høre lyden av fløyten hans. Etter en stund kommer han tilbake med en sekk full av slanger. Det er selvfølgelig lurt av huseieren å følge med underveis eller i det minste å undersøke om slangetemmeren hadde med seg en sekk med slanger!

Slangeparker sprer informasjon

Slangeparker vekker interesse for krypdyr. De fremmer forskning, sprer informasjon om hvordan man kan unngå eller kurere slangebitt, og arbeider for å beskytte slangene mot menneskenes griskhet og uvitenhet. Kobraer er blitt drept på grunn av det vakre skinnet, som det lages belter, punger, sko og andre luksusvarer av. På ett år ble mer enn ti millioner slanger drept i India for at de skulle brukes i skinnindustrien. Slangene blir drept og deretter flådd med det samme. I India tilsetter man skinnet naturfarger og polerer det, og noen ganger blir det sprøytet lakk på for at skinnet skal bli glansfullt og vannavstøtende.

Kobraens verdi kan ikke overvurderes. Den redder tonnevis av korn ved å drepe rotter og andre skadedyr. Giften brukes i produksjonen av motgifter, smertestillende midler og andre medikamenter. Kreftinstituttet Tata Memorial i Bombay er i ferd med å studere kobragiftens virkning på kreftceller.

Har du likt dette møtet med kobraen? Den er vakker, nyttig, forsiktig og godt utrustet til å forsvare seg. Økt kunnskap kan hjelpe oss til å sette pris på dette mye baktalte medlemmet av dyreriket.

[Ramme på side 19]

Kobratilbedelse og overtro

KOBRATILBEDELSE kan spores langt tilbake i historien. Kobramotivet er blitt funnet på segl i Mohenjo-Daro, en av de eldste sivilisasjonene som er blitt avdekket av arkeologer. Fra det tredje årtusen før vår tidsregning og fram til i dag har millioner av indere hatt en overtroisk ærefrykt for kobraene. Interessant nok kan mange av historiene om kobraen gjenkjennes som forvrengte myter som bygger på virkelige, historiske hendelser.

En «beretning» om skapelsen beskriver en tid da det ikke fantes noe lys i universet. Ut av mørke, kosmiske vann ble først den skinnende guden Vishnu skapt, deretter himmelen, jorden og underverdenen. Av den massen som ble til overs, ble det skapt en gigantisk kobra som fikk navnet Shesha (som betyr «den gjenværende del»). Ifølge mytene har Shesha fra 5 til 1000 hoder, og religiøse bilder framstiller Vishnu hvilende på den sammenkveilede Shesha, beskyttet av de utspente nakkene under Sheshas mange hoder. Det antas at jordskjelv skyldes Sheshas gjesping, og ild fra dens munn eller gift ødelegger verden ved en tidsalders ende.

Den hinduiske mytologi beskriver en kobraslekt, nagaene, som holder til i underverdenen, Nagalok, eller Patala. Apeguden Hanuman hevder at i den «fullkomne tidsalder» levde alle mennesker et helgenaktig liv, det var bare én religion, og det fantes ingen demoner eller nagaer. Slangene ble voktere av jordens rikdommer og var i besittelse av stor kunnskap og magiske krefter. Shesha, som noen ganger kalles Vasuki, ble brukt av gudene til å kjerne et helt hav av melk. Slik ble det dannet amrit, en nektar som gav udødelighet. Underverdenen, som nagaene hersker over, blir framstilt som et høyst ønskverdig sted; krigere som dør i strid, skal der få oppleve gleder som er så store at det er umulig å forestille seg det.

Men ikke alle mytiske kobraer anses å være vennligsinnete. Én «beretning» forteller om et møte mellom Krishna, Vishnus inkarnasjon, og Kaliya, en stor, ond demonkobra. Bilder framstiller den seirende Krishna stående med foten på den store slangens hode.

Manasa, eller Durgamma, nagaenes dronning, blir tilbedt av kvinner som ønsker å beskytte barna sine mot slangebitt. Under slangefestivalen Nagapanchami heller slangetilbedere melk og til og med blod over kobrafigurer og ned i slangehull. Kvinner som håper å unnfange et guttebarn, tilber stein- eller sølvfigurer av kobraer i spesielle templer og frambærer ofre for dem.

Kobraen i filmer

Den mytologiske kobraen er et svært populært tema i indiske filmer — siden 1928 er det blitt laget over 40 slike filmer. Vanligvis blir kobraen framstilt som det godes vokter, en som hjelper sine tilbedere og utsletter de onde. En populær myte handler om Icchadarikobraene, som sies å ha makt til å ikle seg menneskeskikkelse. De sies å ha én trofast make. Hvis maken blir drept, kan kobraen se et bilde av morderen i den døde slangens øyne, og den legger så ut på et hevntokt. Dette blir brukt som grunntema i mange filmer. Hovedinnslaget i historiene er slangedansene; til musikk som ligner slangetemmernes musikk, etterligner danserne slangens bevegelser og kryper til og med langs bakken.

En dokumentarfilm med navnet «Shakti» ble tatt opp under en festival i Rajasthan i India, der hundretusener av slangetilbedere hvert år i august samler seg i ørkenen. Under den brennende solen, som bringer temperaturen opp i 50 grader, slår de seg selv med jernstenger og kryper to kilometer på magen i den glovarme sanden til slangeguden Goghas tempel. Det sies at den historiske kongen Gogha i det tiende århundre etter vår tidsregning reddet folket sitt fra muslimske angripere ved å lede fienden til et område der det vrimlet av slanger, slik at hæren ble sterkt redusert på grunn av slangebitt.

[Ramme på side 20]

Reddet av en kobra

To familier i landsbyen Sastur i India har grunn til å være takknemlig mot en kobra. De ble vekket ti på fire om morgenen den 30. september 1993 av den kraftige hvesingen fra en kobra som var på vei ut av huset deres. De fulgte etter den ut på markene for å drepe den. Klokken fire ble det sentrale India rammet av et voldsomt jordskjelv som jevnet landsbyen deres med jorden og drepte nesten alle innbyggerne. De to familiene overlevde — takket være kobraens fjernvarslingssystem!

[Bilder på sidene 16 og 17]

En asiatisk kobra sett forfra og bakfra

Innfelt: En svart kobra spenner ut nakken mens den soler seg på en varm stein

[Rettigheter]

Bilder på sidene 16 til 20: A. N. Jagannatha Rao, bestyrer av Madras Snake Park Trust

[Bilder på side 18]

En svart kobra sett forfra og bakfra