Hvordan har det gått med apasjene?

OM HVEM ble det sagt: «Mer grusomme ansiktstrekk er aldri blitt formet»? Hvem var likevel kjent for å være svært modig og besluttsom? Han var den siste apasjelederen som overgav seg til den amerikanske hæren. Han levde til han ble omkring 80 år, og døde i 1909 i Oklahoma, etter sigende som medlem av Den nederlandske reformerte kirke. Han het Goyathlay (uttales Goyahkla), bedre kjent som Geronimo, den siste store apasjelederen.

Goyathlay skal ha fått navnet Geronimo etter at skrekkslagne meksikanske soldater hadde ropt til Sankt Hieronymus (Jerónimo) da han angrep dem. Omkring 1850 drepte meksikanske tropper 25 kvinner og barn fra apasjestammen som befant seg i en leir i utkanten av Janos i Mexico. Blant dem var Geronimos mor, hans unge kone og hans tre barn. «Resten av livet hatet Geronimo alle meksikanere,» sies det. Fordi han tørstet etter hevn, ble han en av de mest fryktede apasjehøvdingene.

Men hva vet vi om apasjeindianerne, som så ofte er blitt framstilt som skurker i klisjéaktige Hollywood-filmer? Eksisterer de fremdeles? Hvordan lever de i så fall, og hvilken framtid går de i møte?

«Menneskehetens tigrer»

Apasjene (navnet deres kommer trolig fra zuni-ordet apachu, som betyr «fiende») var kjent som fryktløse og rådsnare krigere. Den berømte generalen George Crook, som kjempet mot indianerne på 1800-tallet, kalte apasjene «menneskehetens tigrer». Likevel sier en autoritet: «Ikke på noe tidspunkt etter år 1500 omfattet alle apasjestammene til sammen mer enn 6000 personer.» Men noen få titalls krigere kunne hamle opp med en hel fiendehær ved å bruke geriljataktikk.

Apasjene selv sier imidlertid: «I motsetning til den tradisjonelle oppfatningen hos spaniere, meksikanere og amerikanere var ikke apasjene krigerske, blodtørstige villmenn. Det var bare i tider med knapphet vi angrep andre for å få tak i mat. Vår krigføring var ikke kjennetegnet av tilfeldige handlinger, men stort sett av godt planlagte kampanjer som tok sikte på å hevne urett som var begått mot oss.» Og slik urett var det mye av!

En utstilling i San Carlos Apache Cultural Center i Peridot i Arizona beskriver apasjenes historie sett fra deres synspunkt: «Det at utenforstående kom til området, brakte med seg fiendskap og forandringer. Nykommerne tok lite hensyn til de bånd vi som urinnvånere hadde til landet. I et forsøk på å beskytte våre tradisjoner og vår kultur kjempet våre forfedre mot spanske, meksikanske og amerikanske soldater og borgere, og de vant mange slag. Men overmannet av tallmessig overlegne styrker og moderne teknologi ble våre bestefedre og oldefedre til slutt tvunget til å godta kravene til de amerikanske myndighetene. Vi ble tvunget til å oppgi vårt nomadeliv og bo i reservater.» Formuleringen ’tvunget til å bo i reservater’ vekker dyp medfølelse med omkring en halv million reservatboere (av over to millioner som tilhører den amerikanske urbefolkningen) i de 554 stammene i USA og de 633 gruppene rundt om i Canada. Apasjene teller omkring 50 000.a

Tidlig historie

De fleste eksperter på den amerikanske urbefolkningens tidlige historie godtar teorien om at de opprinnelige stammene kom fra Asia over Beringstredet og deretter spredte seg langsomt sørover og østover. Språkforskere mener at apasjenes språk er beslektet med språket til athapasktalende stammer i Alaska og Canada. Thomas Mails skriver: «Det er alminnelig antatt at de kom til de sørvestlige delene av USA mellom år 1000 og 1500 e. Kr. Nøyaktig hvilken rute de fulgte, og hvor fort de vandret, er antropologene foreløpig ikke enige om.» — The People Called Apache.

I tidligere århundrer livnærte apasjene seg ofte ved å organisere plyndringstokter mot sine spansk-meksikanske naboer. Thomas Mails skriver: «Det ble gjennomført slike plyndringstokter i nesten 200 år, fra omkring 1690 til omkring 1870. Framgangsmåten er ikke overraskende, for Mexico viste seg å være et veritabelt overflødighetshorn når det gjaldt nødvendige forsyninger.»

Hvem var de første som tok skalper?

Som følge av de stadige konfliktene mellom Mexico og apasjefolket gjeninnførte myndighetene i staten Sonora i Mexico «det gamle spanske systemet» med å betale premier for skalper. Dette var ikke utelukkende et spansk påfunn — britene og franskmennene hadde fulgt den samme skikken i tidligere tider.

Meksikanerne tok skalper for å kunne heve pengepremier, og noen ganger spilte det ingen rolle om skalpen stammet fra en apasje eller ikke. I 1835 innførte Mexico en lov om premier for skalper der det ble utlovt 100 pesos for hver skalp fra en kriger. To år senere begynte man også å betale 50 pesos for en skalp fra en kvinne og 25 pesos for en skalp fra et barn! I boken The Conquest of Apacheria skriver Dan Thrapp: «Det ble ført en politikk som rett og slett tok sikte på utryddelse, noe som viser at folkemord har omfattende tradisjoner og ikke er et moderne påfunn hos én enkelt nasjon.» Han fortsetter: «Apasjene selv tok ikke skalper.» Thomas Mails sier imidlertid at chiricahuaene tok skalper enkelte ganger — men ikke ofte, «fordi de var redde for døden og for spøkelser». Han tilføyer: «Skalpering ble bare tatt i bruk som gjengjeldelse etter at meksikanerne hadde innført taktikken.»

Dan Thrapp sier at gruvearbeidere «ofte slo seg sammen i grupper . . . og drog på jakt etter indianere. Når de klarte å fange dem i en felle, drepte de dem til siste mann og noen ganger til siste kvinne og barn. Indianerne gjorde naturlig nok det samme mot de hvite og mot andre stammer».

Krigen mot apasjene nådde et punkt der den ble lønnsom for staten Arizona, sier Charles Lummis, ettersom «fortsatt krig mot apasjene [innebar] at krigsdepartementet årlig tilførte Arizona mer enn to millioner dollar». Dan Thrapp sier: «Det fantes mektige og hensynsløse krefter som ikke ønsket fred med apasjene, for hvis det ble fred, ville strømmen av midler som ble brukt av militæret, tørke inn.»

Var reservater løsningen?

På grunn av de stadige sammenstøtene mellom hvite nybyggere som trengte inn i området, og apasjer som holdt til der fra før, bestemte de sentrale myndighetene at indianerne skulle henvises til reservater — ofte ugjestmilde strøk der de ble forventet å overleve. I 1871/72 ble det opprettet reservater for apasjene.

Fra 1872 til 1876 hadde chiricahua-apasjene sitt eget reservat. Disse nomadene som var vant til å streife fritt omkring, følte seg innesperret. Selv om de hadde 11 000 kvadratkilometer til rådighet og bare talte mellom 400 og 600, var dette for det meste ufruktbare området likevel ikke stort nok til at de kunne livnære seg som jegere og sankere. Myndighetene måtte gi dem rasjoner hver 15. dag for at de ikke skulle sulte.

Trass i dette mente de hvite nybyggerne at det var sløsing med landområder å la chiricahuaene få ha sitt eget reservat. Deres syn var at alle apasjene burde samles på ett sted. Misnøyen ble enda større etter at den respekterte høvdingen Cochise døde i 1874. De hvite nybyggerne trengte en unnskyldning for å kunne jage chiricahua-apasjene bort fra reservatet. Hva skjedde? «I 1876 fant de et påskudd. To menn som drev med ulovlig salg av whisky, ble drept av to chiricahuaer da de nektet å selge dem mer [whisky]. I stedet for at de mistenkte ble arrestert, ankom [den statsansatte] oppsynsmannen for San Carlos-reservatet med bevæpnede menn og eskorterte chiricahua [-stammen] til San Carlos. Chiricahua-reservatet ble stengt.»

Indianerne fikk imidlertid fremdeles lov til å ferdes fritt omkring utenfor reservatets grenser. De hvite nybyggerne likte ikke dette. «For å imøtekomme nybyggernes krav flyttet myndighetene San Carlos-, White Mountain-, cibecue- og tonto-apasjene, i tillegg til de mange gruppene som hørte til chiricahua-apasjene, til San Carlos-reservatet.» — Creation’s Journey—Native American Identity and Belief.

På ett tidspunkt var tusenvis av yavapai-, chiricahua- og vest-apasjer internert i reservatet. Dette førte til gnisninger og mistenksomhet, ettersom noen av disse stammene hadde vært fiender i lang tid. Hvordan reagerte de på isolasjonen i reservatet? Apasjenes svar er: «Avskåret fra vårt tradisjonelle levevis led vi av fysisk, følelsesmessig og åndelig underernæring. Vår frihet var tatt fra oss.»

En gruppe chiricahuaer som ble ledet av den berømte krigshøvdingen Geronimo, flyktet fra reservatet i 1885 og unnslapp til Mexico. De ble jaget av general Nelson Miles med nesten 5000 soldater pluss 400 apasjespeidere — som alle sammen prøvde å oppspore en gruppe apasjerømlinger som på det tidspunktet bare talte 16 krigere, 12  kvinner og 6 barn!

Til slutt, den 4. september 1886, overgav Geronimo seg. Han var villig til å vende tilbake til San Carlos-reservatet. Men slik skulle det ikke gå. Han ble fortalt at alle apasjene i reservatet var blitt sendt østover, som fanger, til Florida, og dit måtte han også dra. Han sa på apasjespråket: «Łahn dádzaayú nahikai łeh niʹ nyelíí k’ehge», som betyr: «En gang beveget vi oss som vinden.» Den stolte og listige Geronimo, som nå var fange, kunne ikke lenger bevege seg like fritt som vinden.

Med tiden fikk han lov til å flytte vestover, helt til Fort Sill i Oklahoma, der han døde i 1909. I likhet med så mange andre ledere for den amerikanske urbefolkningen var denne apasjehøvdingen blitt tvunget til å leve under hemmende forhold i fengsler og reservater.

Hvilke problemer står de overfor i dag?

Apasjene lever i flere reservater i Arizona og New Mexico. Våkn opp! besøkte San Carlos-reservatet og intervjuet en del apasjeledere. Her følger en reportasje fra dette besøket.

Like etter at vi hadde kommet fram til reservatet en varm, tørr dag i mai, ble vi tatt gjestfritt imot av Harrison Talgo og hans kone. Harrison, en veltalende mann som er over 1,80 høy og har en diger bart, er medlem av San Carlos stammeråd. Vi spurte ham: «Hva er noen av de problemene som apasjene er berørt av i dag?»

«Vi er i ferd med å miste de tradisjonelle verdinormene våre. TV har hatt svært skadelig innflytelse, særlig på ungdommene. Ett eksempel er at de ikke lærer vårt eget språk. Et annet stort problem er arbeidsledigheten, som ligger på 60 prosent i noen områder. Vi har jo spillekasinoene, men de skaffer ikke arbeid til særlig mange av vårt folk. Og baksiden av medaljen er at mange av vårt eget folk drar dit og spiller bort trygdepengene sine, som de skulle ha brukt til husleie og mat.»

Da Harrison ble spurt om stammen har spesielle helseproblemer, kom svaret omgående. «Sukkersyke,» sa han. «Over 20 prosent av vårt folk har sukkersyke. I noen områder er det over 50 prosent.» Han innrømmet at et annet stort problem er den svøpe som den hvite mann gjorde dem kjent med for over 100 år siden — alkohol. «Vårt folk er også berørt av narkotika.» En del veiskilt i reservatet gav et talende vitnesbyrd om disse problemene. De hadde tekstene: «La edrueligheten overta — bli stoffri», og: «Bevar vårt land. Bevar vår helse. Ødelegg ikke vår velstand.»

Vi spurte om stammen er blitt berørt av AIDS. Med tydelig avsky svarte han: «Homoseksualiteten — det er der faren ligger. Homoseksualiteten sniker seg inn i reservatet. TV og den hvite manns laster forderver noen av apasjeungdommene.»

Vi spurte om hvilke ting som har forandret seg i reservatet i de senere årene. Harrison svarte: «På 1950-tallet kom det som ble ansett som viktig og hadde stor innflytelse, i denne rekkefølgen: nummer én, religionen; nummer to, familien; nummer tre, utdannelse; nummer fire, gruppepress; til slutt, TV. I dag er rekkefølgen omvendt; nå er det TV som dominerer. Gruppepress har nest størst innflytelse — press til å oppgi apasjenes skikker og følge de amerikanske hovedstrømningene. Utdannelse kommer fremdeles på tredjeplassen, og mange apasjer drar nytte av collegetilbudet og økningen i tallet på grunnskoler og videregående skoler i reservatene.»

«Hvordan er det med familiens innflytelse?» spurte vi.

«Dessverre er familien nå forvist til fjerdeplassen, og religionen kommer sist — enten det er snakk om vår tradisjonelle religion eller den hvite manns religioner.»

«Hvordan ser dere på kristenhetens religionssamfunn?»

«Vi liker ikke at kirkene prøver å vende vårt folk bort fra vår tradisjonelle tro.b Lutheranerne og katolikkene har drevet misjon her i over 100 år. Det finnes også pinsevenngrupper som har en viss følelsesmessig tiltrekningskraft.

Vi er nødt til å finne tilbake til vår kulturelle identitet ved hjelp av familien og begynne å bruke apasjespråket igjen. For tiden er det i ferd med å gå tapt.»

Apasjenes økonomiske framskritt

Vi besøkte også en annen apasjeleder, som snakket varmt om de økonomiske framtidsutsiktene til San Carlos-reservatet. Han fortalte likevel at det ikke var lett å få investorer til å satse penger på prosjekter der. Ett godt tegn er at det er blitt inngått en avtale med et stort telefonselskap om å opprette San Carlos Apache Telecommunication Company. Det nye selskapet skal finansieres av Rural Economic Association og kommer til å skaffe apasjene flere arbeidsplasser og dessuten utvide og forbedre det skrøpelige telefonsystemet i reservatet.

Denne lederen fortalte også stolt om den nye dialyseavdelingen som snart skal bli opprettet på reservatets sykehus, noe som vil føre til et bedre og grundigere behandlingstilbud. Deretter viste han oss planer for sanering av forretningssentret i San Carlos, planer som snart skal settes ut i livet. Han så optimistisk på framtiden, men understreket at det er utdannelse som må være grunnlaget. ’Utdannelse betyr høyere lønninger, som fører til høyere levestandard.’

Apasjekvinnene er berømt for sin dyktighet til å flette kurver. En turisthåndbok sier at «jakt, fiske, kvegdrift, tømmerdrift, gruvedrift, friluftsliv og turisme» er de viktigste faktorene i den lokale økonomien.

Apasjene prøver å holde tritt med utenverdenen, trass i dårlige odds. I likhet med så mange andre ønsker de seg rettferdighet, respekt og en anstendig tilværelse.

Utsikter til sann rettferdighet

Jehovas vitner besøker apasjefolket for å fortelle dem om den nye verden som Jehova Gud har lovt å innføre her på jorden, en verden som er vakkert beskrevet i den bibelske boken Jesaja: «For se, jeg skaper nye himler og en ny jord; og de tidligere ting skal ikke minnes, og de skal ikke stige opp i hjertet. Og de skal visselig bygge hus og bo i dem; og de skal visselig plante vingårder og spise deres frukt. De skal ikke slite forgjeves.» — Jesaja 65: 17, 21, 23; 2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 21: 1—4.

Den tid er nær da Jehova Gud skal gå til handling for å rense verden for all selviskhet og korrupsjon og for all hensynsløs utnytting av jorden. (Se Matteus, kapittel 24; Markus, kapittel 13; Lukas, kapittel 21.) Mennesker av alle nasjoner, også av den amerikanske urbefolkningens nasjoner, kan nå velsigne seg ved å vende seg til den sanne Gud, Jehova, gjennom Kristus Jesus. (1. Mosebok 22: 17, 18) Jehovas vitner tilbyr gratis bibelsk undervisning til alle ydmyke mennesker som ønsker å arve en renset jord og er villige til å adlyde Gud. — Salme 37: 11, 19.

[Fotnoter]

[Kart/bilde på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

NORD-AMERIKA

Område som er forstørret til høyre

Apasjereservater

ARIZONA

NEW MEXICO

Jicarilla

Fort Apache (White Mountain)

San Carlos

Mescalero

[Rettigheter]

Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.

[Bilde på side 13]

Geronimo

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Arizona Historical Society/Tucson, AHS#78167

[Bilde på side 16]

Harrison Talgo, medlem av stammerådet

[Bilder på side 17]

Høvding Cochise ble gravlagt på chiricahuaenes mest beskyttede tilholdssted

Parabolantenner bringer TV inn i reservatet

[Bilde på side 18]

Ved apasjenes begravelser legger den dødes slektninger steiner rundt graven. Bånd som flagrer i vinden, angir de fire verdenshjørnene