Hva Bibelen sier
Er det galt å være stolt?
DET er blitt sagt at stolthet er den fremste av sju dødssynder. Men det er mange i dag som mener at det er håpløst gammeldags å tenke slik. På terskelen til det 21. århundre blir stolthet betraktet som noe verdifullt, ikke som synd.
Men når Bibelen omtaler stolthet, er det vanligvis med en negativ klang. Den bibelske boken Ordspråkene har flere uttalelser som fordømmer stolthet. Ordspråkene 8: 13 sier for eksempel: «Selvopphøyelse og stolthet og den onde vei og den fordervede munn har jeg hatet.» Ordspråkene 16: 5 sier: «Enhver som har et stolt hjerte, er en vederstyggelighet for Jehova.» Og vers 18 advarer: «Stolthet går forut for fall, og en hovmodig ånd forut for snubling.»
Stolthet som er skadelig
Den stolthet som blir fordømt i Bibelen, kan defineres som overdreven selvaktelse og urimelig følelse av overlegenhet når det gjelder talenter, skjønnhet, rikdom, utdannelse, klasse og så videre. Det kan komme til uttrykk ved foraktelig oppførsel, skryting, uforskammethet eller hovmod. Det å ha for høye tanker om seg selv kan føre til at man ikke tar imot nødvendig veiledning; at man ikke er villig til å innrømme feil, be om unnskyldning og gi seg; at man er redd for å tape ansikt; eller at man tar anstøt uten grunn av det noen har sagt eller gjort.
Den stolte vil insistere på alltid å få tingene enten gjort på sin måte eller ikke i det hele tatt. Det er ikke vanskelig å se at en slik holdning ofte resulterer i personlige konflikter av et eller annet slag. Stolthet på grunn av rase eller nasjonalitet har ført til talløse kriger og blodsutgytelser. Ifølge Bibelen var stolthet det problemet som førte til at en av Guds åndesønner gjorde opprør mot Gud og gjorde seg selv til Satan Djevelen. Paulus gav følgende råd med hensyn til de kvalifikasjoner kristne eldste må ha: «Ikke en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst av stolthet og falle inn under den dom som er felt over Djevelen.» (1. Timoteus 3: 6; jevnfør Esekiel 28: 13—17.) Det er ikke noe å undre seg over at Gud fordømmer stolthet, når det kan føre til slike ting. Men du spør kanskje: «Finnes det ikke situasjoner hvor stolthet er berettiget?»
Kan stolthet være berettiget?
I De kristne greske skrifter blir verbet kaukhạomai, som oversettes med «være stolt av», «juble» og «rose seg av», brukt i både negativ og positiv betydning. Paulus sier for eksempel at vi kan «juble på grunnlag av håp om Guds herlighet». Han sier også: «Den som roser seg, la ham rose seg i Jehova.» (Romerne 5: 2; 2. Korinter 10: 17) Det vil si at vi er stolte over å ha Jehova som vår Gud, en følelse som fører til at vi jubler eller gleder oss over hans gode navn og omdømme.
For å illustrere det: Er det galt å ønske å forsvare sitt gode navn når en blir bakvasket? Selvfølgelig ikke. Hvis noen snakket stygt om noen i din familie eller noen andre som du er glad i og respekterer, ville du ikke da bli oppbrakt og få lyst til å forsvare dem? «Et [godt] navn er å foretrekke framfor stor rikdom,» sier Bibelen. (Ordspråkene 22: 1) Den Allmektige Gud sa en gang til en stolt farao i Egypt: «Av denne grunn har jeg latt deg bli i live: for å vise deg min makt og for å la mitt navn bli forkynt på hele jorden.» (2. Mosebok 9: 16) Gud gleder seg altså over sitt gode navn og omdømme og verner nidkjært om det. Vi kan også være opptatt av å forsvare vårt gode navn og rykte, men motivet må ikke være forfengelighet og selvisk stolthet. — Ordspråkene 16: 18.
Respekt er av stor betydning for forholdet mennesker imellom. Når vi mister tilliten til dem vi har med å gjøre, skades vårt sosiale liv og våre forretningsanliggender. På samme måte kan noe en samarbeider om, eller et kompaniskap bli ødelagt hvis bare den ene av partene gjør noe som bringer ham selv eller de andre i vanry. For at en skal nå et mål, uansett hva det er, må en bevare et godt renommé. Dette er én grunn til at tilsynsmenn i den kristne menighet må ha «godt vitnesbyrd fra utenforstående». (1. Timoteus 3: 7) Det at de ønsker seg et godt navn, skyldes ikke at de er stolte og vil opphøye seg selv, men at de er klar over at de må ha det for å representere Gud på en verdig måte. Hvor troverdig kan vel en Ordets tjener være når han har et dårlig vitnesbyrd fra utenforstående?
Hva med det å være stolt over egne eller andres prestasjoner? Ta for eksempel den gleden foreldre kan føle når deres barn gjør det bra på skolen. Det er naturlig at foreldre gleder seg over det. Paulus viste også at han gledet seg over gode resultater som var oppnådd, da han skrev til sine medkristne i Tessalonika: «Vi er forpliktet til alltid å takke Gud for dere, brødre, som det seg hør og bør, ettersom deres tro vokser umåtelig og den kjærlighet dere hver især har til hverandre, blir stadig større. Som følge av dette er vi selv stolte av dere blant Guds menigheter på grunn av deres utholdenhet og tro under alle deres forfølgelser og de trengsler som dere bærer.» (2. Tessaloniker 1: 3, 4) Ja, det er naturlig å glede seg over gode resultater som våre kjære måtte ha oppnådd. Hva er det så som skiller en gal form for stolthet fra en rett form for stolthet?
Det er ikke galt å ønske å ivareta sitt personlige omdømme, å lykkes i det man gjør, og å være glad for slik framgang. Men selvopphøyelse, hovmod og skryt av seg selv eller andre er ting Gud fordømmer. Det ville være trist om noen skulle bli «oppblåst» av stolthet eller «tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke». Kristne har ingen annen å rose seg av enn Jehova Gud og ikke noe annet å skryte av enn det han har gjort for dem. (1. Korinter 4: 6, 7; Romerne 12: 3) Profeten Jeremia nevner et fint prinsipp som vi bør følge: «La den som roser seg, rose seg av dette: at han har innsikt, og at han har kunnskap om meg, om at jeg er Jehova, den som øver kjærlig godhet, rett og rettferdighet på jorden.» — Jeremia 9: 24.
[Bilde på side 20]
«Pave Innocens X» av Don Diego Rodríguez de Silva Velázquez
[Rettigheter]
Scala/Art Resource, NY