Frivillige i arbeid

SIRLEY, en middelaldrende lærer i Brasil, gjør stuen sin om til et klasserom hver fredag ettermiddag. I totiden kommer Amélia, en av elevene hennes. Hun er ikke borte fra en eneste undervisningstime og leser allerede bedre enn mange unge som går på videregående skole. Hun er 82 år gammel.

Amélia følger i fotsporene til over 60 eldre som har lært å lese og skrive som følge av den gratisundervisningen Sirley gir i hjembyen sin. For ikke så lenge siden var det en reportasje om Sirleys frivillige arbeid i den brasilianske avisen Jornal do Sudoeste. Avisen bemerket at hun har «gjort en betydelig innsats for nærmiljøet», og tilføyde at den metoden hun bruker for å undervise de eldre, er så effektiv at «de allerede etter 120 timers undervisning kan skrive brev, lese aviser, løse regneoppgaver og klare andre dagligdagse oppgaver». Avisartikkelen sier videre at den læreboken Sirley bruker, er brosjyren Aprenda ler e escrever (Lær å lese og skrive), som er laget av Jehovas vitner.a

Ikke flau lenger — føler at hun lever et mer verdig liv

En annen av Sirleys elever, den 68 år gamle Dona Luzia, forteller at før hun lærte å lese og skrive, var hun flau over å snakke med andre. Til og med det å gjøre innkjøp var en utfordring. «Nå skriver jeg brev til slektningene mine i andre byer, og jeg styrer mine egne penger. Det er ingen som gir meg for lite penger tilbake mer,» sier hun med et smil. Maria, som også er 68 år, forteller at hun syntes det var flaut å kvittere for utbetalingen av pensjonen sin med bare et fingeravtrykk. «Jeg følte meg helt udugelig,» sier hun. Men lese- og skriveundervisningen gjør at Maria nå kan glede seg over å skrive sin egen underskrift.

Nye og gamle elever har kommet med mange lovord om Sirleys gratis undervisningsopplegg, med det resultat at det er blitt så populært at stuen hennes blir for liten. Snart skal klassen flytte inn i et lokale hvor det er større plass.

Et undervisningsopplegg som har vunnet en pris

Sirley er et av Jehovas vitner. Du kjenner sikkert til at Jehovas vitner gir bibelundervisning på frivillig basis. Men det er også mange av dem som i likhet med Sirley hjelper andre med å lære å lese og skrive. I hundrevis av Rikets saler i hele Brasil er det blitt holdt kurser som har hjulpet over 22 000 brasilianere til å lære å lese og skrive.

Jehovas vitner i andre deler av verden har også gitt slik undervisning med gode resultater. I det afrikanske landet Burundi var for eksempel kontoret for voksenopplæring (underlagt utdanningsdepartementet) så fornøyd med resultatene av Jehovas vitners alfabetiseringsprogram at det gav fire av lærerne en premie for «det harde arbeidet de hadde lagt ned i det å lære andre å lese». Offentlige tjenestemenn er særlig imponert over at 75 prosent av dem som har lært å lese og skrive, er voksne kvinner — en gruppe som vanligvis kvier seg for å være med på slik undervisning.

I Mosambik deltar 4000 elever i de lese- og skrivekursene Jehovas vitner arrangerer, og de siste fire årene har over 5000 elever lært å lese og skrive. En som har gjennomgått et slikt kurs, skrev: «Jeg vil gjerne fortelle hvor takknemlig jeg er. Takket være skolen kan jeg lese og skrive.»

Nødhjelpsarbeid som er ’praktisk og ikke bare blir gjort for syns skyld’

Det å gi nødhjelp er en annen form for frivillig innsats som Jehovas vitner engasjerer seg i. For ikke så lenge siden var det stor aktivitet i en lagerbygning i nærheten av Paris. Omkring 400 frivillige brukte helgen til å pakke kartonger med mat, klær og medisiner. I slutten av helgen var ni store containere fulle av nødhjelpsforsyninger til en verdi av ni millioner kroner klare til å bli sendt av gårde. Kort tid senere kom forsyningene fram til det krigsherjede Sentral-Afrika, hvor frivillige Jehovas vitner på stedet var raske med å distribuere dem videre. Det var også Jehovas vitner som hadde gitt det meste av de tingene som ble sendt.

En avis i Kongo (Kinshasa) roste Jehovas vitners humanitære hjelpearbeid og omtalte det som «praktisk og ikke bare noe som blir gjort for syns skyld». Tjenestemenn knyttet til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har også gitt uttrykk for sin støtte. En UNHCR-talskvinne i Kongo var så fornøyd med den ordnede måten som Jehovas vitner utførte sitt nødhjelpsarbeid på, at hun stilte bilen sin til disposisjon for de frivillige. Arbeidet gjør også inntrykk på lokalbefolkningen. Da utenforstående fikk se hvor raskt nødhjelpen kom fram til alle de trengende, var det noen som forundret spurte: «Hvordan kan dere være så godt organisert at dere får nådd fram til alle sammen?»

Jehovas vitners nødhjelpsarbeid og deres lese- og skriveundervisning er bare to eksempler på den innsats som Jehovas vitner har gjort verden over i flere tiår. Men de er også engasjert i en annen slags frivillig arbeid — et arbeid som er av stor verdi for folk på virkelig lang sikt. Den neste artikkelen tar for seg dette.

[Fotnote]

[Ramme på sidene 6 og 7]

Frivillighet i endring

Mens Julie reiser verden rundt på forretningsreiser, klarer hun å presse inn litt tid til frivillig arbeid — noen timer her og en dag der. Da hun var i Sør-Amerika for ikke så lenge siden, satte hun av en ettermiddag til å hjelpe til på et hjem for foreldreløse barn i nærheten av Santiago i Chile. Hun sier at det å være på reisefot byr på ypperlige anledninger til å gjøre en frivillig innsats.

Stadig flere gjør som Julie og gir av sin tid til frivillig arbeid — men i stadig mindre porsjoner. «Det er en ny tendens,» sier Sara Meléndez, som er leder for en forskningsgruppe som samler statistikk over frivillig arbeid. «Folk stiller opp, men når de gjør det, er det mer etter skippertakmetoden.» Det gjør at organisatorer merker følgene av det som noen kaller «frivillighet light», og de strever med å skaffe folk.

«Fleksibel frivillighet»

Noen organisatorer mener at denne nye tendensen — at man gir av sin tid i mindre porsjoner — kommer av en forandring i de frivilliges holdning. «’Jeg er her så lenge du trenger meg’ — det er en type frivillighet som er død,» sier Susan Ellis, som er rådgiver for frivillighetsgrupper. «Folk vil ikke binde seg.» Journalisten Eileen Daspin er enig. Etter at hun hadde intervjuet flere ledere for frivillighetsgrupper angående mangelen på frivillige, trakk hun den konklusjon at «frivilligheten opplever et alvorlig tilfelle av forpliktelsesfobi».

Men lederen for New York Cares, Kathleen Behrens, som er nevnt tidligere i denne artikkelserien, mener at de som stiller opp en gang iblant, gjør det fordi de mangler tid, ikke fordi de mangler engasjement. Folk som har lang arbeidsuke og i tillegg har barn og gamle foreldre å ta seg av, kan rett og slett ikke drive med frivillig arbeid regelmessig. «Men det at disse travle menneskene likevel gjør plass i livet sitt til å gjøre noe for folk i nærmiljøet, viser at de egentlig har et veldig sterkt engasjement,» sier hun.

Behrens sier at løsningen for slike frivillige med en stram timeplan er «fleksibel frivillighet». Mange frivillige organisasjoner tilbyr nå prosjekter som varer bare én dag. «Dette gir folk mulighet til å gjøre en frivillig innsats på meningsfylte måter, samtidig som de kan ha den fleksibilitet de trenger for å gjøre det en gang iblant.»

Det er også stadig flere som utfører frivillig arbeid fra datamaskinen sin hjemme; de legger inn data og foretar undersøkelser. The Wall Street Journal sier at «online-frivillighet er kanskje det mest uvanlige, og noen sier det mest lovende, av det som er blitt kalt ’fleksibel frivillighet’».

[Ramme på side 8]

Til unnsetning i Kobe!

I januar 1995 ble den travle havnebyen Kobe i Japan rammet av et jordskjelv som medførte enorme ødeleggelser. Over 5000 omkom, og ingen jordskjelv hadde krevd så mange menneskeliv i Japan siden 1923. Jehovas vitner i Japan og andre steder i verden gikk straks i gang med hjelpetiltak. Da det ble opprettet et nødhjelpsfond, kom det inn omkring ti millioner kroner på tre virkedager. Alle slags hjelpeforsyninger ble fraktet til Kobe i mengdevis.

En kristen eldste som var med på hjelpearbeidet, oppdaget at den Rikets sal som hans menighet brukte, snart ble så full av hjelpeforsyninger at det var mer enn det var bruk for. Hva skulle de gjøre med alt sammen? Han foreslo at de skulle gi en del av tingene til et sykehus i nærheten. Vitnene fylte en varebil. Det var ikke lett å komme fram mellom alle ruinene, så kjøreturen tok flere timer i stedet for bare de vanlige minuttene. Vel framme ved sykehuset snakket de med sjeflegen og tilbød sykehuset forsyningene — som omfattet ulltepper, madrasser, bleier, frisk frukt og reseptfrie legemidler. Legen lyste opp og sa at sykehuset med glede ville ta imot alt som vitnene kunne gi. Frukten var særlig kjærkommen, for det var ikke nok fersk mat til alle pasientene.

Mens vitnene lesset av bilen, stod legen der og så på, enda han hadde mye arbeid å gjøre. Så bukket han ydmykt og takket dem. Da de kjørte av gårde igjen, stod han der fortsatt for å vise hvor takknemlig han var. Den kristne eldste som var inne i bildet, sier at dette sykehuset senere ble svært samarbeidsvillig overfor pasienter som er Jehovas vitner.

[Ramme på side 9]

Frivillig arbeid gir resultater

Da en gruppe frivillige Jehovas vitner i Kabezi, et lite samfunn i Burundi, ville bygge et møtelokale, en Rikets sal, kom den offentlige tjenestemannen med en uvanlig anmodning. Han spurte om de kunne utbedre den veien som gikk ved siden av den tomten de hadde tenkt å bygge på. Vitnene gikk med glede med på å reparere den ødelagte veien, og de gjorde alt arbeidet for hånd. De frivillige gjorde en så bra jobb at tjenestemennene på stedet roste dem for deres harde arbeid og den villighet de hadde vist. Etterpå gikk de frivillige i gang med å bygge sin Rikets sal, som er avbildet ovenfor. Nå har de en pen bygning som vil bli brukt i forbindelse med bibelsk undervisning i mange år framover. Frivillig arbeid, som kan anta mange former, kan virkelig gi vidtrekkende resultater.

[Bilder på sidene 6 og 7]

Sirley finner glede i å lære andre å lese

[Rettigheter]

Nelson P. Duarte-Jornal do Sudoeste