Politibeskyttelse — forhåpninger og bekymringer

TIDLIG på 1800-tallet var mange briter imot forslaget om å opprette en profesjonell, uniformert politistyrke. De var redde for at en væpnet styrke under kontroll av den sentrale regjeringen skulle true deres frihet. Noen fryktet for at de ville ende opp med et system av politispioner, i likhet med det systemet Joseph Fouché hadde innført i Frankrike. Likevel ble de nødt til å spørre seg selv: «Hvordan skal vi greie oss uten en politistyrke?»

London var blitt den største og rikeste byen i verden, og kriminaliteten var økende og i ferd med å bli en trussel for forretningsstanden. Verken de frivillige vekterne eller de profesjonelle tyvetrekkerne, de privatansatte betjentene ved Bow Street, var i stand til å beskytte borgerne og deres eiendom. Clive Emsley skriver i en bok om det engelske politiet: «Lovbrudd og ordensforstyrrelser ble i stigende grad betraktet som noe som ikke burde forekomme i et sivilisert samfunn.» (The English Police: A Political and Social History) Londonerne håpet derfor det beste og bestemte seg for å opprette en profesjonell politistyrke under ledelse av sir Robert Peel.a I september 1829 begynte uniformerte konstabler i London-politiet å patruljere sine distrikter.

Helt fra begynnelsen av sin historie har det moderne politivesenet vakt både forhåpninger og bekymringer — forhåpninger om økt sikkerhet og bekymringer for misbruk av makt.

Opprettelsen av det amerikanske politivesenet

I USA var New York den første byen som fikk en profesjonell politistyrke. Etter hvert som byen fikk større velstand, fikk den også mer kriminalitet. I 1830-årene kunne enhver familie lese sensasjonelle kriminalreportasjer i de nye billigavisene — den såkalte pennypressen. Allmennhetens misnøye vokste, og New York fikk sin politistyrke i 1845. Helt siden den gang har newyorkerne og londonerne vært fascinert av hverandres politi.

I likhet med britene var amerikanerne betenkt over at regjeringen skulle få kontroll over en væpnet styrke. Men de to landene endte opp med forskjellige løsninger. Britene valgte å opprette et korps av gentlemanskonstabler med mørkeblå uniformer. De var bare bevæpnet med en kort, skjult batong. Selv i dag bærer ikke de britiske bobbyene skytevåpen annet enn i krisesituasjoner. En rapport sier imidlertid: «Det er økende forståelse for . . . at britiske politifolk før eller senere er nødt til å bli fullt bevæpnet.»

I USA, derimot, var frykten for maktmisbruk fra regjeringens side årsak til at kongressen vedtok Andre tilleggsbestemmelse til den amerikanske grunnloven, som garanterer «folkets rett til å inneha og bære våpen». Av den grunn ønsket politiet å bære skytevåpen. Dette førte etter hvert til skuddvekslinger på åpen gate mellom politifolk og ranere, noe som er blitt oppfattet som typisk amerikansk. En annen årsak til den amerikanske holdningen til det å bære skytevåpen er at USAs første politistyrke møtte helt andre forhold enn dem som gjorde seg gjeldende i London. New York var blitt en kaotisk by fordi befolkningen vokste svært raskt. På grunn av tilstrømningen av tusenvis av immigranter hovedsakelig fra Europa og av afroamerikanere etter utbruddet av borgerkrigen, som pågikk fra 1861 til 1865, kom det til rasevold. Politifolk følte at de måtte ta i bruk hardere metoder.

Av denne grunn ble politivesenet ofte oppfattet som et nødvendig onde. Folk var villige til å finne seg i enkelte overtramp i håp om å oppnå et visst mål av ro og orden. Men i noen deler av verden begynte en annen type politistyrke å dukke opp.

Politi som vekker frykt

Tidlig på 1800-tallet, da det moderne politivesenet begynte å ta form, levde størstedelen av verdens befolkning under europeiske stormakters styre. Generelt sett kan man si at de europeiske politistyrkene ble organisert for å beskytte herskerne snarere enn folket. Selv britene, som hadde så lite til overs for tanken om en bevæpnet, militærlignende politistyrke i sitt eget land, så ut til å ha få betenkeligheter med å bruke militærpoliti for å beholde makten over koloniene. Rob Mawby sier i en bok om politiarbeid verden over: «Tilfeller av brutalitet, korrupsjon, vold, drap og maktmisbruk fra politiets side forekom praktisk talt hvert eneste tiår i løpet av det koloniale politiets historie.» (Policing Across the World) Etter å ha pekt på at kolonimaktenes politistyrker også utførte samfunnsnyttig virksomhet, tilføyer han at de «framkalte en forestilling hos folk verden over om at politivesenet var et maktmiddel for regjeringen og ikke en offentlig tjeneste».

Tyranniske regjeringer som har fryktet revolusjon, har nesten alltid brukt hemmelig politi for å spionere på landets borgere. Et slikt politivesen skaffer seg opplysninger ved hjelp av tortur og kvitter seg med angivelige samfunnsfiender ved å ta dem av dage i det skjulte eller fengsle dem uten lov og dom. Nazi-Tyskland hadde sitt Gestapo, Sovjetunionen hadde sitt KGB, og Øst-Tyskland hadde sitt Stasi. Stasi sysselsatte utrolig nok 100 000 agenter og muligens en halv million angivere for å føre kontroll med en befolkning på rundt 16 millioner. Agentene avlyttet telefonsamtaler døgnet rundt og laget egne arkivmapper for en tredjedel av hele befolkningen. «Stasi-agentene hadde ingen hemninger og eide ikke skam i livet,» sier John Koehler i boken Stasi. «Prester, deriblant høytstående geistlige i både protestantiske og katolske trossamfunn, ble rekruttert i hopetall som hemmelige angivere. Kontorene og skriftestolene deres var fulle av avlyttingsutstyr.»

Det er imidlertid ikke bare i diktatoriske stater man finner politi som vekker frykt. Politifolk i andre lands storbyer er blitt anklaget for å spre uhygge når de tar i bruk sterkt aggressive metoder for å håndheve lov og orden, særlig hvis de retter oppmerksomheten mot minoritetsgrupper. I en kommentar til en mye omtalt skandale i Los Angeles skrev et tidsskrift at etter denne hendelsen hadde «politifolks tjenesteforseelser nådd nye høyder av lovløshet og gjort allmennheten kjent med et nytt begrep: gangsterpoliti».

Myndighetspersoner har derfor reist spørsmålet: Hva kan politiet gjøre for å øke sin anseelse? I et forsøk på å framheve sin allmennyttige rolle har mange politietater prøvd å legge vekt på de samfunnsorienterte sidene ved sitt arbeid.

Ønsket om å integrere politiet i lokalsamfunnet

Japans tradisjonelle bydelspoliti har tiltrukket seg utlandets interesse. Det japanske politiet har tradisjonelt arbeidet ut fra små, lokale stasjoner som blir drevet av kanskje ti—tolv mann inndelt i skift. Den britiske kriminologen Frank Leishman, som har bodd i Japan i mange år, sier: «Omfanget av koban-konstablenes tjenesteytende virksomhet er viden kjent: De hjelper folk med å finne adresser i Japans stort sett navnløse gater, de låner ut uavhentede hittegodsparaplyer til pendlere som blir overrasket av plutselige regnskyll, de passer på at berusede sararimen kommer seg på siste tog hjem, og de gir råd om hvordan man kan løse lokale problemer.» Ordningen med bydelspoliti har bidratt til at Japan har fått sitt misunnelsesverdige ry som et land der man trygt kan ferdes på gatene.

Kan slikt politiarbeid bringe gode resultater andre steder? Noen kriminologer mener at man kan ta lærdom av den japanske modellen. Moderne framskritt innen kommunikasjon har gjerne skapt større avstand mellom politistyrkene og den befolkningen de tjener. I mange byer i dag ser det ofte ut til at politiarbeid hovedsakelig består i å håndtere krisesituasjoner. Det kan noen ganger virke som politietatene ikke legger så stor vekt på kriminalitetsforebyggende arbeid som de opprinnelig gjorde. Som en reaksjon på denne utviklingen er det blitt populært å etablere såkalte nabohjelpsområder.

Nabohjelpsområder

«Dette fungerer virkelig; det reduserer kriminaliteten,» sier politikonstabelen Dewi om sitt arbeid i Wales. «Nabohjelp betyr at man får folk til å passe på hverandres sikkerhet. Vi organiserer møter så naboer kan bli kjent med hverandre, utveksle navn og telefonnumre og få høre hvordan de kan forebygge kriminalitet. Jeg liker prosjektet fordi det styrker fellesskapsfølelsen i nabolagene. Ofte vet ikke folk engang hvem naboene er. Ordningen virker fordi den gjør folk mer årvåkne.» Den bidrar også til å bedre forholdet mellom politiet og allmennheten.

Et annet satsingsområde har vært å motivere politifolk til å vise større medfølelse med forbryternes ofre. Den framstående nederlandske viktimologen Jan van Dijk skrev: «Politifolk må lære at deres oppførsel bak skrivebordet er like viktig for ofrene som legers oppførsel ved sykesengen er for pasientene.» Mange steder behandler politiet fremdeles ikke familievold og voldtekt som virkelige forbrytelser. Men Rob Mawby sier: «Politiets behandling av familievold og voldtekt er blitt merkbart bedre de senere årene. Likevel er det fortsatt rom for betydelige forbedringer.» Maktmisbruk er et annet område der praktisk talt alle politistyrker kan forbedre seg.

Frykten for korrupsjon innen politiet

Troen på at politiet er der for å beskytte borgerne, kan noen ganger virke naiv, særlig når man hører meldinger om korrupsjon innen politiet. Slike meldinger har kommet helt siden politivesenet ble opprettet. I en omtale av året 1855 beskrev en bok om New York-politiet «det inntrykket mange newyorkere hadde av at det ble stadig vanskeligere å skille mellom forbrytere og politifolk». (NYPD—A City and Its Police) En bok om forholdene i Latin-Amerika, skrevet av Duncan Green, forteller at politistyrkene der «etter manges oppfatning er gjennomsyret av korrupsjon, mangler kompetanse og krenker menneskerettighetene». (Faces of Latin America) Sjefen for en latinamerikansk politistyrke på 14 000 mann sa: «Hva kan man vente når en politimann tjener mindre enn [1000 kroner] i måneden? Hva gjør han hvis han blir tilbudt en bestikkelse?»

Hvor stort er korrupsjonsproblemet? Svaret avhenger av hvem du spør. En nordamerikansk politimann som i årevis hadde patruljetjeneste i en by med 100 000 innbyggere, sier: «En viss prosentdel av politifolkene er nok uhederlige, men de aller fleste er respektable. Det er i hvert fall slik jeg har opplevd det.» På den annen side sier en kriminaletterforsker med 26 års erfaring fra et annet land: «Jeg mener at korrupsjon forekommer overalt. Det er svært sjelden at politifolk er ærlige. Hvis en politimann gjennomsøker et hus som har vært utsatt for innbrudd, og finner penger, stikker han dem trolig i egen lomme. Hvis han finner stjålne verdisaker, beholder han en del av dem.» Hvorfor blir noen politifolk korrupte?

Noen har til å begynne med høye normer, men lar seg etter hvert påvirke av korrupte kolleger og av den fordervede tankegangen som gjør seg gjeldende i det kriminelle miljøet de har å gjøre med. En bok om politiarbeid gjengir hva en patruljerende politikonstabel i Chicago sa: «Politifolk har nær befatning med ondskap. De står midt oppe i den. De rører ved den . . . de smaker på den . . . de lukter den . . . de hører den . . . de er nødt til å håndtere den.» (What Cops Know) Stadig kontakt med slik moralsk fordervelse kan lett gi seg negative utslag.

Selv om politifolk yter en tjeneste av uvurderlig verdi, fungerer politivesenet langt fra optimalt. Kan vi ha håp om å få oppleve noe bedre?

[Fotnote]

[Ramme/bilder på sidene 8 og 9]

«Er ikke de britiske bobbyene fantastiske?»

Britene var blant de første som så seg råd til å opprette en profesjonell politistyrke. De ønsket seg et velordnet samfunn — i tråd med det effektive post- og skyssvognsystemet som ble drevet så punktlig. I 1829 fikk innenriksministeren, sir Robert (Bobby) Peel, overtalt parlamentet til å godkjenne opprettelsen av London-politiet, som hadde sitt hovedkvarter i Scotland Yard. Bobbyene, som til å begynne med var upopulære fordi de slo ned på beruselse og hasardspill på gatene, ble etter hvert folkets yndlinger.

I 1851 var londonerne stolte over å kunne innby resten av verden til å komme og se verdensutstillingen og beundre den britiske industriens prestasjoner. Gjestene ble overrasket over de ryddige gatene og over at de ikke så berusede personer, prostituerte og løsgjengere. Effektive politikonstabler dirigerte folkemengdene, bar de besøkendes bagasje, hjalp folk over gaten og bar til og med eldre damer bort til hestedrosjene. Det er ikke så rart at man kunne høre både innfødte briter og utenlandske gjester si: «Er ikke de britiske bobbyene fantastiske?»

Bobbyene lyktes så godt med sitt kriminalitetsforebyggende arbeid at politimesteren i Chester i 1873 så for seg en tid da kriminaliteten ville være praktisk talt avskaffet! Politiet begynte også å organisere en ambulansetjeneste og en brannslokkingstjeneste. De drev veldedig arbeid for at de fattige skulle få sko og klær. Noen stiftet gutteklubber, organiserte utflukter og drev feriehjem.

Den nye politistyrken hadde riktignok også visse problemer med korrupsjon og vold. Men de fleste politifolkene satte sin ære i å opprettholde lov og orden med minst mulig bruk av makt. I 1853 stod politiet i Wigan i Lancashire overfor opptøyer som var satt i gang av streikende gruvearbeidere. Den modige overkonstabelen, som ledet en styrke på bare ti mann, nektet bestemt å ta i bruk gruveeierens skytevåpen. Betegnende for den holdningen mange hadde, er et brev som Hector Macleod fikk i 1886 da han fulgte i sin fars fotspor og gikk inn i politiet. Der stod det: «Hvis man er hard, mister man folks sympati . . . Jeg har satt allmennheten først fordi vi er samfunnets tjenere. Vi må til enhver tid tjene dem vi arbeider blant, og det er vår plikt å være både dem og våre overordnede til behag.» — The English Police.

Hayden, en pensjonert politibetjent ved London-politiet, sier: «Vi fikk høre at vi alltid måtte opptre med selvbeherskelse, fordi en politimann er avhengig av allmennhetens støtte for å kunne gjøre en god jobb. Å bruke den korte batongen var absolutt siste utvei, en utvei som de fleste politikonstabler aldri tydde til i løpet av hele sin karriere.» Noe annet som bidrog til det positive bildet av den britiske bobbyen, var en populær TV-serie som gikk i 21 år, og som handlet om en ærlig konstabel som kjente alle i sitt distrikt. Denne serien, «Dixon of Dock Green», fikk sannsynligvis politifolk til å leve opp til det bildet den skapte, og den fikk helt sikkert britene til å nære beundring for politiet.

Holdningene i Storbritannia endret seg i 1960-årene, og den tradisjonelle nasjonalstoltheten vek plassen for en utbredt mistillit til myndighetspersoner. Meldinger om korrupsjon og rasisme innen politiets rekker skadet etatens omdømme i 1970-årene, trass i den innsatsen som ble gjort for å vinne allmennhetens støtte gjennom etableringen av nabohjelpsområder. Etter at flere politifolk i de senere årene er blitt anklaget for å være rasistiske og for å fabrikkere beviser for å oppnå domfellelse, har etaten gjort oppriktige anstrengelser for å forbedre seg.

[Rettigheter]

Bildet ovenfor: http://www.constabulary.com

[Ramme/bilde på side 10]

Et mirakel i New York?

Når politiet gjør seg spesielle anstrengelser, kan resultatene bli oppsiktsvekkende. New York ble lenge regnet for å være en av verdens farligste byer, og i slutten av 1980-årene så det ut til at de demoraliserte politistyrkene hadde mistet kontrollen. Trang økonomi tvang byens myndigheter til å fryse lønningene og redusere antall ansatte i politiet. Narkotikalangerne rykket inn, og med dem kom det en fryktelig voldsbølge. Folk som bodde i sentrum, gikk til sengs til lyden av skuddsalver. Det brøt ut alvorlige raseopptøyer i 1991, og politifolkene selv arrangerte protestmarsjer for å lufte sin misnøye.

Men så ble det utnevnt en ny politimester som satte seg fore å drive holdningsskapende arbeid i politietaten. Han holdt regelmessige møter med overordnede politiembedsmenn for å legge opp en strategi, distrikt for distrikt. James Lardner og Thomas Reppetto skriver i en bok om New York-politiet: «Sjefen for etterforskerne eller lederen for narkotikaseksjonen var folk som de overordnede i politidistriktene leste om i avisene, men sjelden møtte. Nå satt de sammen med dem i timevis i strekk.» (NYPD—A City and Its Police) Kriminaliteten ble etter hvert sterkt redusert. Ifølge statistikken sank antall drap fra nærmere 2000 i 1993 til 633 i 1998 — det laveste tallet på 35 år. Newyorkerne hadde begynt å snakke om et mirakel. Nedgangen i antall anmeldte forbrytelser har vært 64 prosent i løpet av de siste åtte årene.

Hvordan er denne forbedringen blitt oppnådd? Avisen The New York Times for 1. januar 2002 skrev at én nøkkel til framgangen er Compstat, «et program for kartlegging av forbrytelser som innbefatter en ukentlig granskning av statistikkene for hvert politidistrikt, noe som gjør at man kan oppdage og reagere på problemer så snart de dukker opp». Den forhenværende politimesteren Bernard Kerik sa: «Vi så nærmere på hvor forbrytelsene ble begått, og hvorfor de ble begått, og så omdisponerte vi mannskaper og ressurser for å forvisse oss om at det ble gjort en spesiell innsats i disse områdene. Det er slik man reduserer kriminaliteten.»

[Bilde på side 7]

En typisk japansk politistasjon

[Bilde på side 7]

Trafikkpoliti i Hongkong

[Bilde på sidene 8 og 9]

Vakttjeneste ved et engelsk fotballstadion

[Bilde på side 9]

Politiets oppgaver går blant annet ut på å hjelpe ofre for ulykker