Kapittel 5
Hvorfor har det gått så lang tid før Riket har ’kommet’?
1. Hvilke spørsmål oppstår på bakgrunn av Romerne 8: 22?
APOSTELEN Paulus skriver: «Vi vet at hele skapningen til sammen sukker og er til sammen i smerte inntil nå.» (Romerne 8: 22, EN) Hva er grunnen til det? Hvorfor har Gud tillatt kriger, kriminalitet, sykdom og elendighet i de forløpne 6000 år? Hvordan kan det ha seg at menneskeheten, som ble skapt til å leve i samsvar med Guds lov, nå er hjemsøkt av lovløshet? Hvorfor har ikke vår himmelske Far rettet på denne situasjonen? Hvis Riket er botemidlet, hvorfor har det da gått så lang tid før det har ’kommet’? Kan vi virkelig gjøre oss noen forhåpninger om at Gud vil fjerne de forferdelige forholdene som nå rår?
2. Hvordan ville forholdene på jorden ha vært under Guds overherredømme?
2 Det kunne ha vært ideelle forhold på jorden helt siden menneskene ble skapt i Eden. De var jo underlagt det styre eller overherredømme som ble utøvd av evighetens Konge. Etter hvert som den første mann og kvinne satte barn til verden og menneskeslekten økte til milliarder av familieenheter, kunne hele jorden ha blitt til et vakkert paradis, hvor lykkelige mennesker av alle raser levde sammen i fred og nestekjærlighet. — Jevnfør Forkynneren 2: 24.
3. a) Hvem ble mennesket skapt som et avbilde av? b) Hva fikk det første menneskepar i oppdrag å gjøre? c) Hvilket spørsmål må vi nå stille?
3 Det er dette som var vår kjærlige Skapers hensikt med jorden da han skapte mannen i sitt bilde, med de samme moralske egenskaper som han selv hadde, og så dannet kvinnen av mannen. Bibelens skapelsesberetning sier:
«Til mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: ’Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!’ . . . Gud sa på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.» (1. Mosebok 1: 26—31)
Hva er så grunnen til at skapningen her på jorden i vår tid slett ikke ser ut til å ha det «overmåte godt»?
GUDS OVERHERREDØMME BLE UTFORDRET
4. a) Hvilken av Guds lover overgår alle andre, og hvorfor? b) Hvem ønsket å lage andre lover, og hvordan gikk han fram?
4 Skapningen hadde fått Guds lover. En fremtredende lov blant disse er kjærlighetens lov. «Gud er kjærlighet.» (1. Johannes 4: 8) Men nå stod det fram en som ville lage andre lover for menneskeheten. Det var en engel, en usynlig ’Guds sønn’, uten tvil en av dem som «ropte av fryd» da Jehova skapte jorden og alt på den. (Job 38: 7) Denne engelen gjorde seg til en satan, en motstander av Gud. Han ønsket å være uavhengig. Han ville selv bli tilbedt og sådde en opprørsk ånd. (Efeserne 2: 1, 2; jevnfør Lukas 4: 5—7.) Han la planer om å bruke våre første menneskelige foreldre til å fremme sine egne selviske hensikter. Hvordan gikk han så fram?
5, 6. a) Hvilket enkelt påbud gav Gud Adam? b) Hvordan gikk Satan fram, og hvorfor ble han med rette kalt Djevelen?
5 I Edens paradisiske hage kunne Adam og Eva glede seg over Jehovas gode styre. Gud gav dem alt det de trengte i åndelig og i fysisk henseende. Av hensyn til deres fortsatte ve og vel krevde han også at de skulle adlyde ham som sin suverene Herre. Han hadde gitt Adam et enkelt påbud, nemlig at han ikke måtte spise av «treet som gir kunnskap om godt og ondt». Da Eva ble skapt, gjaldt dette også henne. Det var ikke slik at Gud nektet dem noe godt, for det var stor variasjon av næringsrik frukt på de andre trærne i hagen. Men hvis de var ulydige mot Gud og spiste av frukten på dette ene treet, ’skulle de dø’. Opprøreren Satan henvendte seg først til Eva. Han benyttet seg av list og talte gjennom en slange og sa: «Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» — 1. Mosebok 2: 17; 3: 1—5.
6 Dette fikk det til å se ut som om Gud var en løgner. Men det var Satan som var løgneren. «Løgnens far» ble med rette også kalt Djevelen. Ordet «djevel» betyr nemlig «bakvasker». (Johannes 8: 44) Her ble det rettet en direkte utfordring mot Jehovas overherredømme, mot hans kongedømme over sine skapninger. Det ble antydet at Gud holdt tilbake en kunnskap som menneskene hadde rett til å få, at hans herredømme ikke var til å stole på, at de ville klare seg bedre ved å være uavhengige og fastsette sine egne normer for «godt og ondt».’
7. I hvilke henseender kom det første menneskepar til kort da de ble satt på prøve?
7 Hvordan reagerte så kvinnen på denne bakvaskelsen? Hun voktet ikke sitt hjerte, men lot et urett ønske eller begjær slå rot i det. Dette begjæret ble så svangert, med den følge at hun ble forført og syndet med overlegg ved å være ulydig mot Gud. Dermed ignorerte hun også sin manns lederskap, for hun burde ha rådført seg med ham. Og hvordan reagerte mannen? «Adam ble ikke forført,» men valgte å slutte seg til Eva i opprøret. For en sørgelig dag det var for våre første foreldre og for hele menneskeslekten! — 1. Mosebok 3: 6, 7; 1. Timoteus 2: 14, jevnfør Jakob 1: 14, 15.
8. a) Hvilken rettferdig dom uttalte Gud over Adam og Eva? b) Hadde de sjeler som ville komme til himmelen eller til et helvete når de døde? c) Hva begynte å herske over menneskene, og hvorfor?
8 Adam og Eva hadde vist grov ringeakt for Guds overherredømme. I overensstemmelse med sin lov kunngjorde nå Gud dødsdommen over dem. Han sa til Adam:
«Av jord er du, og til jord skal du bli.» (1. Mosebok 3: 19)
Gud mente ikke at det bare var Adams legeme som skulle dø, mens et eller annet inni ham, en «sjel» eller en «ånd», skulle bli frigjort fra legemet og leve videre i himmelen eller i et helvete. Nei, Adam var en «sjel». Som skapelsesberetningen sier i 1. Mosebok 2: 7: «[Jehova] Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning [sjel, EN].» (Jevnfør 1. Korinter 15: 45.) Med tiden døde både Adam og Eva som sjeler. Og ettersom hele menneskeslekten er avkom av den syndige Adam, har vi alle arvet synd og død. «Den sjel som synder, den skal dø.» (Esekiel 18: 4, 20, GN) Med tiden dør vi alle som menneskesjeler. Døden hersker over oss. — Romerne 5: 12, 14; 6: 12; Jakob 5: 20; Forkynneren 3: 19, 20; 9: 5, 10; Salme 6: 6; 115: 17.
MENNESKETS ULASTELIGHET
9. Hvilket annet stridsspørsmål ble reist i Eden?
9 Det var imidlertid ikke bare Guds overherredømme som ble utfordret i og med opprøret i Eden. Det oppstod også et annet stridsspørsmål. Ettersom de to første mennesker Gud hadde satt på jorden, var troløse under prøve, oppstod spørsmålet: Var det noe i veien med Guds skaperverk? Kunne det virkelig sies at alt hans verk er «fullkomment»?
10. a) Var det noen feil ved Guds skaperverk? Begrunn svaret. b) Hvordan kan mennesker vise at de er ’et avbilde av Gud’?
10 Gud kunne ha tilintetgjort Adam og Eva med en gang og skapt et nytt menneskepar. Men ville ikke det ha vært ensbetydende med å innrømme at det var noe i veien med dem han først skapte? Det var ingen feil ved Guds skaperverk. Det var bare det at våre første foreldre valgte å bruke sin frie vilje på en gal måte. Hvis de hadde vært roboter som måtte gjøre det som var rett, under alle forhold, ville de ikke ha hatt en fri vilje. Da ville de ikke ha vært ’et avbilde av Gud’. Alt det Jehova gjør, er fullkomment og blir gjort på rette måte, for Jehova er kjærlighet. Han vil at også hans fornuftutstyrte skapninger skal tilskyndes av kjærlighet til å gjøre det som er rett. — 1. Mosebok 1: 26, 27; 1. Johannes 5: 3.
11. Hvordan kaster 5. Mosebok 32: 4, 5 lys over det som skjedde den gangen?
11 Det står skrevet om Jehova: «Han er en klippe, fullkomment er hans verk, rettferdige er alle hans veier. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.» Menneskene, som han har skapt, kan også være trofaste, rettferdige og ærlige. Jehova lot Adam og Eva sette barn til verden. Selv om disse barna arvet syndige egenskaper fra sine foreldre, ville det finnes noen blant dem som hadde urokkelig kjærlighet til Skaperen og bevarte sin ulastelighet overfor ham, trass i sin kjødelige ufullkommenhet og trass i harde prøvelser og forfølgelse. Men andre mennesker ville ’følge en ond ferd’ og derved vise at de ikke var Guds barn. De ville selv treffe sitt valg. Det var de og ikke Gud som kunne lastes. — 5. Mosebok 32: 4, 5.
12, 13. a) Hvordan hånte Satan Gud i forbindelse med Job? b) Hvilket svar tilveiebrakte Job, og hva førte det til for ham?
12 I Jobs bok i Bibelen ser vi at Satan Djevelen reiste dette stridsspørsmålet vedrørende menneskenes ulastelighet. Job, som levde cirka 2500 år etter at Adam falt i synd, var ’en hederlig og rettskaffen mann, som fryktet Gud og holdt seg borte fra det som var ondt’. Satan hånte Gud og sa at Jobs rettskaffenhet ikke var ekte, at Job bare tjente Gud på grunn av de fordelene det medførte. Gud lot derfor Satan få sette Job på prøve. Job led en rekke alvorlige materielle tap. Hans ti barn ble drept i en katastrofe. Senere fikk han selv en avskyelig sykdom. Til slutt spottet hans kone ham og sa: «Er du fremdeles like from [ulastelig, EN]? Spott heller Gud og dø!» Deretter måtte Job tåle hån og spott fra tre falske trøstere. — Job 1: 6 til 2: 13.
13 Under alle disse prøvelsene holdt Job fast ved sin beslutning:
«Så lenge jeg lever, skal jeg ikke oppgi min hederlige ferd [ulastelighet, NW].»
Job var trofast mot Gud og tilveiebrakte derved et svar på Satans anklager. Jehova belønnet derfor Job ved å la ham få dobbelt så mye som han hadde hatt før. Han ble igjen velsignet med sju sønner og tre døtre, og hans døtre var de vakreste kvinnene i landet. — Job 27: 5; 42: 10—15.
14. Hvordan har også andre gjendrevet Satans påstand, og hvem satte det største eksempel?
14 Job er imidlertid bare en av hundretusener av trofaste tjenere for Gud som har gledet Guds hjerte ved å tilveiebringe et svar på Satans falske påstand om at de som elsker Jehova, bare adlyder og tjener ham av selviske grunner. Det største eksempel på dette var Guds egen Sønn, Jesus. Da han var her på jorden, «utholdt han en torturpel med forakt for skammen», og det gjorde han for å oppnå den glede å kunne fortsette å tjene uselvisk og utføre den oppgave Gud tildelte ham. — Hebreerne 12: 2, NW.
HÅNERENS ANKLAGER BLIR TILBAKEVIST
15. Hvilke beviser har Jehova lagt fram for å gjendrive Satans påstand?
15 Guds fastsatte tid er nå i ferd med å løpe ut. I cirka 6000 år har Jehova lagt fram sine beviser for å tilbakevise anklagene. Han har vist at han kan ha — og at han har — menn og kvinner på jorden som bevarer sin ulastelighet uansett hvilke former for forfølgelse eller andre ondsinnete prøvelser Satan fører over dem. Djevelen har benyttet alle tenkelige onde midler, men forgjeves. Guds trofaste tjenere har gledet sin Fars hjerte, for de har gjort det mulig for ham å svare ’den som håner ham’, nemlig Guds store motstander, Satan. — Ordspråkene 27: 11, EN.
16. a) Hvilken seier har noen av Guds lojale tjenere allerede vunnet? b) Hvilken tillit kan Rikets undersåtter ha til sine herskere?
16 I løpet av denne tiden har Jehova også utvalgt dem som skal herske sammen med Kristus i det himmelske rike. Han har utvalgt dem blant disse sine lojale tjenere. Trass i at Satan har anklaget dem «for vår Gud dag og natt», har de seiret over ham i kraft av «det ordet de vitnet om; de hadde ikke sitt liv så kjært at de ikke ville gå i døden». I likhet med sitt store Forbilde, Jesus Kristus, har de vært villige til å vise at de har den største kjærlighet til Gud og sin neste, ved at de til og med har vært villige til å gi sitt liv. Vi kan virkelig ha stor tillit til den himmelske regjering, som består av Kristus og hans 144 000 medregenter — som alle er prøvd og har bevart sin ulastelighet! — Åpenbaringen 12: 10, 11; 14: 1—5; 20: 4; Johannes 15: 13.
17. Hvem skal arve Rikets jordiske område?
17 Andre, slike som Job, som døde i trofasthet mot Gud i før-kristen tid, har fått løfte om «den oppstandelse som er bedre» på en «ny jord». (Hebreerne 11: 35; 2. Peter 3: 13) De får være med blant den ’gode hyrdes’, Jesu Kristi, «andre sauer», mennesker som har håp om å oppnå evig liv på en paradisisk jord. De rettsindige menneskene som gjør godt mot Kristi salvede «brødre» i «avslutningen på tingenes ordning», blir dessuten innbudt til å arve Rikets jordiske område. (Johannes 10: 11, 16; Matteus 24: 3, NW; 25: 31—46) De blir spart når himmelens engler slipper løs den ’store trengsels’ vinder over jorden. Skulle du ønske at du kunne være blant den ’store skare’, som får overleve når Guds rike ’kommer’ for å knuse de onde nasjonene? Du kan være det! For ved at du bevarer din ulastelighet, kan du også være med på å bevise at det bare er Guds vei som fører til varig lykke i livet. — Åpenbaringen 7: 1—3, 9, 13, 14.
18. a) Hvorfor vil det aldri igjen bli nødvendig å rettferdiggjøre Jehovas overherredømme? b) Hvem har nå et strålende håp? (Salme 37: 11, 29)
18 Når Guds rike har knust Satan og hans fordervede tingenes ordning, vil det aldri igjen bli nødvendig å rettferdiggjøre Guds overherredømme. De stridsspørsmål som oppstod i og med Satans opprør, vil ha blitt avgjort én gang for alle. (Nahum 1: 9) Her på jorden vil det være bevist at det styre som er basert på kjærlighetens lov, er rettmessig og rettferdig og det beste. Riket vil ha ’kommet’ for å hellige den suverene Herres, Jehovas, navn. Ja, Guds rike holder fram et strålende håp for dem av den ’sukkende skapning’ som nå tjener Gud i ulastelighet! Ber du inntrengende om at det må «komme»? — Romerne 8: 22—25.
[Ramme på side 44]
HVORFOR HAR GUD TILLATT DET ONDE SÅ LENGE?
● For å bevise at Jehovas universelle overherredømme er rettmessig, rettferdig, varig og uten like
● For å fastslå én gang for alle at ethvert styre som mennesker utøver uavhengig av Gud, bare fører til sorg og ulykke
● For at løfter i tilknytning til Guds rike gradvis skulle bli gitt og oppfylt og Rikets arvinger bli utvalgt og prøvd
● For at det skulle bli tid nok til å bevise, som i en rettssak, at Guds tjenere kan bevare sin ulastelighet trass i alle prøvelser fra Satan
● For å vise at lydighet basert på kjærlighetens lov er den eneste handlemåte som fører til varig lykke og tilfredshet
● For å tilbakevise Satans utfordring så grundig og skape en så tydelig presedens at det aldri igjen vil bli nødvendig å hellige Jehovas navn og rettferdiggjøre hans overherredømme