Guds navn — betydningen og uttalen

EN AV bibelskribentene spurte: «Hvem har samlet vinden i sin hule hånd og bundet vannet i et klede? Hvem har fastsatt alle jordens grenser? Hva er hans navn, og hva heter hans sønn? Det vet du vel?» (Ordspråkene 30: 4) Hvordan kan vi finne ut hva Guds navn er? Det er et viktig spørsmål. Skaperverket er et kraftig bevis for Guds eksistens, men det forteller oss ikke hva som er hans navn. (Romerne 1: 20) Vi hadde faktisk aldri fått kjennskap til Guds navn hvis ikke Skaperen selv hadde fortalt oss hva det er. Og det har han gjort i sin egen bok, Bibelen.

Ved en kjent anledning uttalte Gud sitt eget navn, og han gjentok det mens Moses hørte på. Moses skrev ned hva som fant sted ved denne anledningen, og dette er blitt bevart i Bibelen helt fram til i dag. (2. Mosebok 34: 5) Gud skrev til og med sitt navn med sin egen «finger». Da han hadde gitt Moses det vi i dag kaller De ti bud, skrev han dem ned på mirakuløs måte. Beretningen sier: «Da Herren var ferdig med å tale til Moses på Sinai-fjellet, gav han ham to lovtavler, steintavler som det var skrevet på med Guds finger.» (2. Mosebok 31: 18) Guds navn forekommer åtte ganger i De ti bud på grunnspråket. (2. Mosebok 20: 1—17) På denne måten har altså Gud åpenbart sitt navn for menneskene både muntlig og skriftlig. Hva er dette navnet?

På hebraisk skrives det slik: יהוה. Disse fire hebraiske bokstavene, som kalles tetragrammet, leses fra høyre mot venstre og kan gjengis på mange moderne språk ved hjelp av bokstavene JHWH eller JHVH. Guds navn representert ved disse fire konsonantene forekommer nesten 7000 ganger i grunnteksten til «Det gamle testamente» eller de hebraiske skrifter.

Dette navnet er en form av det hebraiske verbet hawahʹ (הוה), som betyr «å bli», og egentlig betyr det «han lar bli».a Guds navn identifiserer ham altså som den som oppfyller sine løfter på en fremadskridende måte, og som gjennomfører sin hensikt med usvikelig sikkerhet. Bare den sanne Gud kan bære et slikt meningsfylt navn.

Husker du de forskjellige måtene Guds navn var gjengitt på i Salme 83: 19, slik det fremgår av side 5? To av disse oversettelsene har erstattet Guds navn med titler («Herren» og den «Evige»). Men i de andre to oversettelsene ser du Guds navn gjengitt med Jahve og Jehova. Hva er grunnen til at det er gjengitt på to forskjellige måter?

Hvordan blir Guds navn uttalt?

Faktum er at ingen vet helt sikkert hvordan Guds navn opprinnelig ble uttalt. Hvorfor ikke? Fordi det språket som først ble brukt da Bibelen ble skrevet, var hebraisk, og da det hebraiske språk ble skrevet, brukte skribentene bare konsonanter — ikke vokaler. Da bibelskribentene under inspirasjon skrev ned Guds navn, brukte de naturligvis også bare konsonanter.

Da gammelhebraisk var et talespråk som var i bruk hver dag, utgjorde ikke dette noe problem. Israelittene var kjent med uttalen av Navnet, og når de så det nedskrevet, føyde de til vokalene uten å tenke nærmere over det (akkurat som en nordmann leser «telefon» når det står «tlf.», og «kirke» når det står «krk.»).

To ting skjedde som forandret denne situasjonen. For det første begynte en overtroisk forestilling å gjøre seg gjeldende blant jødene. Den gikk ut på at det var galt å si Guds navn høyt. Når de støtte på det i sin bibellesning, sa de derfor det hebraiske ordet ’Adhonaiʹ («suverene Herre»). Med tiden gikk det hebraiske språk av bruk som talespråk, og på denne måten ble til slutt den hebraiske uttalen av Guds navn glemt.

For å sikre at uttalen av hebraiske ord i sin alminnelighet ikke skulle gå tapt, innførte jødiske lærde i andre halvdel av det første årtusen etter Kristus et system som bestod i å bruke punkter for å gjengi vokalene, og disse punktene plasserte de over og under konsonantene i den hebraiske bibelteksten. Nå ble altså både vokaler og konsonanter skrevet ned, og uttalen av ordene slik den var den gang, ble bevart.

Når det gjaldt Guds navn, satte de ikke de rette vokaltegnene til det, men i de fleste tilfelle satte de til andre vokaltegn for å minne leseren om at han skulle si ’Adhonaiʹ. Dette resulterte i stavemåten Iehouah, og med tiden ble Jehova den vanlige uttale av Guds navn på norsk. Denne uttalen bevarer de viktigste elementene Guds navn består av på hebraisk.

Hvilken uttale vil du bruke?

Hvordan har så en slik uttale som Jahve oppstått? Denne og lignende former av navnet er blitt foreslått av forskere i nyere tid som har forsøkt å slutte seg til den opprinnelige uttalen av Guds navn. Noen — men ikke alle — mener at israelittene før Jesu tid sannsynligvis uttalte Guds navn Jahve. Men ingen kan si det med sikkerhet. Kanskje de uttalte det slik, kanskje ikke.

Likevel er det mange som foretrekker uttalen Jehova. Hvorfor? Fordi den er mer utbredt og kjent enn Jahve. Men ville det ikke være bedre å bruke den uttalen som kanskje ligger nærmere den opprinnelige uttalen? Egentlig ikke, for det er ikke vanlig å følge en slik praksis ved uttale av bibelske navn.

La oss ta et eksempel. Tenk på det fremtredende navnet Jesus. Vet du hvordan Jesu familie og venner tiltalte ham når de snakket med ham i det daglige liv da han vokste opp i Nasaret? Ingen vet det helt sikkert, men det kan ha vært uttalt Jeshua (eller kanskje Jehoshua). Det ble helt sikkert ikke uttalt Jesus.

Men da beretningene om hans liv ble skrevet på gresk, forsøkte ikke skribentene, som skrev under inspirasjon, å bevare den opprinnelige hebraiske uttalen. I stedet gjengav de navnet på gresk: Iesousʹ. I dag uttales det forskjellig alt etter hvilket språk bibelleseren snakker. Spanske bibellesere støter på formen Jesús (uttales hesoosʹ). Italienerne staver det Gesù (uttales dsjezuʹ). Og tyskerne skriver Jesus (uttales jeʹsos).

Må vi slutte å bruke navnet Jesus fordi ingen vet hvordan det opprinnelig ble uttalt? Fram til i dag er det ingen oversetter som har foreslått det. Vi liker å bruke navnet, for det identifiserer Guds elskede Sønn, Jesus Kristus, som gav sitt liv for oss. Ville vi ære Jesus hvis vi fjernet hans navn alle de gangene det forekommer i Bibelen, og erstattet det med en tittel, for eksempel «Lærer» eller «Mellommann»? Selvfølgelig ikke! Vi kan omtale Jesus når vi bruker hans navn slik det vanligvis blir uttalt på vårt språk.

Det samme gjelder alle bibelske navn. Vi uttaler dem på vårt eget språk. Vi forsøker ikke å etterligne den opprinnelige uttalen. Vi sier for eksempel Jeremia, ikke Jirmejaʹhu. Vi sier også Jesaja, selv om denne profetens navn på hans tid sannsynligvis ble uttalt Jeshaʽ·῾jaʹhu. Selv lærde som kjenner den opprinnelige uttalen av disse navnene, bruker våre dagers uttale, ikke den som ble brukt i gammel tid, når de omtaler dem.

Det samme gjelder navnet Jehova. Selv om «Jehova» kanskje ikke er nøyaktig den måten det ble uttalt på opprinnelig, avsvekker denne uttalen på ingen måte betydningen av navnet. Denne formen av navnet identifiserer Skaperen, den levende Gud, Den Høyeste, som Jesus bad til da han sa: «Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn holdes hellig.» — Matteus 6: 9.

’Det kan ikke erstattes’

Selv om mange oversettere foretrekker uttalen Jahve, fortsetter New World Translation og en rekke andre oversettelser å bruke formen Jehova på grunn av at folk har vært kjent med den i mange hundre år. Dessuten er den en form som på en like god måte som andre former av navnet gjengir tetragrammet, JHWH eller JHVH.b

Den tyske professoren Gustav Oehler traff for lang tid siden den samme avgjørelsen av omtrent samme grunn. I et verk drøfter han forskjellige uttaleformer og trekker denne slutningen: «Fra nå av kommer jeg til å bruke ordet Jehova, ettersom dette navnet har vunnet innpass i vårt ordforråd og ikke kan erstattes.» — Theologie des Alten Testaments, 2. utgave, utgitt i 1882, side 143.

Jesuitten Paul Joüon gir uttrykk for noe lignende i sin hebraiske grammatikk, Grammaire de l’hébreu biblique (1923-utgaven). I en fotnote på side 49 sier han: «I stedet for å bruke den (hypotetiske) formen Yahweh i våre oversettelser har vi brukt formen Jéhovah . . . som er den formen som tradisjonelt har vært brukt i fransk litteratur.» Mange av dem som har oversatt Bibelen til andre språk, har brukt en lignende form, slik det fremgår av oversikten på side 8.

Er det da galt å bruke formen Jahve? Slett ikke. Det er bare det at leseren sannsynligvis vil være mer fortrolig med formen Jehova, siden den har «vunnet innpass» i de fleste språks ordforråd. Det viktigste er at vi bruker navnet og gjør det kjent for andre. «Lovpris [Jehova] og påkall hans navn! Gjør hans gjerninger kjent blant folkene, forkynn at hans navn er opphøyet!» — Jesaja 12: 4.

La oss se på hvordan Guds tjenere har handlet i samsvar med denne befalingen i århundrenes løp.

[Fotnoter]

[Ramme på side 7]

Forskjellige lærde har forskjellige oppfatninger av hvordan navnet JHWH opprinnelig ble uttalt

I boken The Mysterious Name of Y.H.W.H., side 74, sa dr. M. Reisel at «vokaliseringen av tetragrammet opprinnelig må ha vært J^eHūàH eller JaHūàH».

Kanniken D. D. Williams fra Cambridge sier at «kjensgjerningene tyder på, nei, praktisk talt fastslår at Jahve ikke var den riktige uttalen av tetragrammet . . . Navnet ble sannsynligvis uttalt JĀHÔH». — Zeitschrift für die alttestamentliche Wissenschaft, 1936, 54. årgang, side 269.

I ordforklaringene til den reviderte utgaven av Segonds franske bibeloversettelse står det følgende på side 9: «Uttalen Jahve, som er brukt i noen nyere oversettelser, er basert på enkelte gamle vitner, men de er ikke avgjørende. Hvis en tar hensyn til personlige navn som innbefatter Guds navn, for eksempel det hebraiske navnet på profeten Elia (Elijahou), kan uttalen like gjerne være Jaho eller Jahou.»

I 1749 fortalte den tyske bibelforskeren Teller om noen av de forskjellige måtene som Guds navn ble uttalt på, og som han hadde lest: «Diodoros fra Sicilia, Macrobius, Clemens Alexandrinus, den hellige Hieronymus og Origenes skrev Jao; samaritanene, Epifanios, Theodoretus, Jahe eller Jave; Ludwig Cappel sier Javoh; Drusius Jahve; Hottinger Jehva; Mercerus Jehovah; Castellio Jovah og le Clerc Jawoh eller Javoh.»

Det er derfor helt klart at den opprinnelige uttalen av Guds navn ikke lenger er kjent. Det er heller ikke det som er av betydning. Hvis det var det, ville Gud selv ha sørget for at den ble bevart, slik at vi kunne bruke den. Det viktigste er at vi bruker Guds navn. Vi bør uttale det slik det er vanlig å uttale det på vårt eget språk.

[Ramme på side 8]

Former av Guds navn på forskjellige språk — viser at formen Jehova er internasjonalt anerkjent

awabakal — Yehóa

bugotu — Jihova

dansk — Jehova

efik — Jehovah

engelsk — Jehovah

fijiansk — Jiova

finsk — Jehova

fransk — Jéhovah

futuna — Ihova

igbo — Jehova

italiensk — Geova

japansk — Ehoba

kantonesisk — Yehwowah

maori — Ihowa

motu — Iehova

mwala-malu — Jihova

nederlandsk — Jehovah

nembe — Jihova

norsk — Jehova

petats — Jihouva

polsk — Jehowa

portugisisk — Jeová

rumensk — Iehova

samoansk — Ieova

spansk — Jehová

svensk — Jehova

swahili — Yehova

tagalog — Jehova

tahitisk — Iehova

tongansk — Jihova

tysk — Jehova

ungarsk — Jehova

venda — Yehova

xhosa — uYehova

yoruba — Jehofah

zulu — uJehova

[Ramme på side 11]

«Jehova» er blitt alminnelig kjent som Guds navn også i ikke-bibelske sammenhenger

Franz Schubert satte musikk til diktet «Die Allmacht» av Johann Ladislav Pyrker, hvor navnet Jehova forekommer to ganger. Det blir også brukt i slutten av den siste scenen i Verdis opera «Nabucco».

I den franske komponisten Arthur Honeggers oratorium «Le roi David» har navnet Jehova en fremtredende plass. Den kjente franske forfatteren Victor Hugo brukte navnet i over 30 av sine verker. Både han og Lamartine skrev dikt som het «Jehova».

Også i norsk litteratur er navnet Jehova brukt. Henrik Ibsen bruker det to ganger i skuespillet «Brand» og fire ganger i «Kejser og Galilæer». Og i romanen «Ny jord» av Knut Hamsun forekommer navnet Jehova en rekke ganger. «Jehova dirige cor meum» (Jehova styr mitt hjerte) var en setning som kong Christian IV iblant brukte som valgspråk på mynt og medalje.

I bymuseet i Rudolstadt i Øst-Tyskland kan du se navnet JEHOVAH skrevet med store bokstaver på kragen på en rustning som den svenske 1600-tallskongen Gustav II Adolf har båret.

Gjennom flere hundre år har altså formen Jehova vært den internasjonalt anerkjente måten å uttale Guds navn på. Når folk hører dette navnet, vet de med en gang hvem det dreier seg om. Som professor Oehler sa: «Dette navnet har vunnet innpass i vårt ordforråd og [kan ikke] erstattes.» — Theologie des Alten Testaments.

[Bilde på side 6]

Detalj av en engel med Guds navn funnet på pave Clemens XIIIs grav i Peterskirken i Vatikanet

[Bilde på side 7]

Guds navn ble preget på mange mynter. På denne står årstallet 1661; den er fra Nürnberg i Vest-Tyskland. Den latinske teksten betyr: «Under dine vingers skygge»

[Bilder på side 9]

I tidligere tider ble Guds navn i form av tetragrammet brukt til utsmykning av mange religiøse bygninger

Basilikaen Notre-Dame de Fourvière i Lyon i Frankrike

Katedralen i Bourges i Frankrike

Kirke i La Celle Dunoise i Frankrike

Kirke i Digne i Sør-Frankrike

Kirke i São Paulo i Brasil

Katedralen i Strasbourg i Frankrike

Markuskirken i Venezia

[Bilder på side 10]

Jehovas navn, slik det forekommer i et kloster i Bordesholm i Vest-Tyskland

på en tysk mynt fra 1635

over en kirkedør i Fehmarn i Vest-Tyskland

og på en gravstein fra 1845 i Harmannschlag i Østerrike