Hvordan er boken blitt bevart?

I oldtiden hadde det skrevne ord naturlige fiender — ild, fuktighet og mugg. Bibelen var ikke immun mot slike farer. Beretningen om hvordan den har holdt stand mot tidens tann og er blitt verdens mest utbredte bok, er helt enestående. Det er en beretning som fortjener å bli vist mer enn overfladisk interesse.

BIBELSKRIBENTENE risset ikke sine ord inn i stein; de skrev heller ikke på holdbare leirtavler. De skrev tydeligvis på forgjengelige materialer — papyrus (laget av den egyptiske papyrusplanten) og pergament (laget av dyreskinn).

Hvordan gikk det med de opprinnelige skriftene? De gikk sikkert i oppløsning for lang tid siden, de fleste av dem i det gamle Israel. Forskeren Oscar Paret forklarer: «Disse skrivematerialene [papyrus og skinn] er begge like utsatt for å bli ødelagt av fuktighet, av mugg og av forskjellige larver. Vi vet av daglig erfaring hvor lett papir og til og med sterkt skinn nedbrytes i friluft eller i et fuktig rom.»¹

Men hvordan er det som bibelskribentene skrev ned, blitt bevart fram til vår tid, når originalene ikke lenger eksisterer?

Bevart av nøyaktige avskrivere

Kort tid etter at originalene var blitt skrevet, begynte man å ta avskrifter av dem. Det å ta avskrifter av de bibelske skriftene ble et eget fag i det gamle Israel. (Esra 7: 6; Salme 45: 1) Men også avskriftene ble skrevet på forgjengelige materialer. Med tiden ble det nødvendig å erstatte dem med nye håndskrevne avskrifter. Når originalene forsvant, ble disse avskriftene grunnlaget for framtidige håndskrifter. Å ta avskrifter av avskrifter var noe man holdt på med i mange hundre år. Førte de feilene som avskriverne gjorde i århundrenes løp, til drastiske forandringer i bibelteksten? Kjensgjerningene sier nei.

De profesjonelle avskriverne var svært samvittighetsfulle. De hadde dyp ærbødighet for de ordene de skrev av. De var også pinlig nøyaktige. Det hebraiske ordet som blir gjengitt med «avskriver», er sofẹr, som sikter til å telle og skrive ned. Som et eksempel på hvor nøyaktige avskriverne var, kan vi nevne massoretene.a Forskeren Thomas Hartwell Horne sier om dem: «De . . . regnet ut hva som var den midterste bokstaven i Pentateuken [de første fem bøkene i Bibelen], hva som var den midterste setningen i hver bok, og hvor mange ganger hver bokstav i [det hebraiske] alfabetet forekommer i De hebraiske skrifter.»³

Dyktige avskrivere gjorde på denne måten bruk av en rekke hjelpemidler til kryssjekking. For å unngå at så mye som en eneste bokstav ble utelatt i bibelteksten, gikk de så langt som til å telle ikke bare de ordene de skrev av, men også bokstavene. Tenk på hvor pinlig nøyaktige de måtte være: Det fortelles at de alt i alt telte 815 140 bokstaver i De hebraiske skrifter!⁴ En slik grundighet var en garanti for stor nøyaktighet.

Men avskriverne var jo ikke ufeilbarlige. Har vi noen kjensgjerninger som viser at bibelteksten er blitt bevart i en pålitelig form, trass i at det i århundrenes løp er blitt tatt avskrifter om og om igjen?

Et solid grunnlag for å stole på Bibelen

Vi har god grunn til å tro at Bibelen er blitt nøyaktig overlevert fram til vår tid. Bevisene består av eksisterende håndskrifter — anslagsvis 6000 til alle De hebraiske skrifter eller deler av dem og omkring 5000 til De kristne greske skrifter. Et av disse er et håndskrift til De hebraiske skrifter som ble funnet i 1947, og som viser hvor nøyaktige avskriverne var. Det er siden blitt betegnet som «det viktigste håndskriftfunn i nyere tid».⁵

I begynnelsen av det året var en beduinergutt ute og gjette geitene sine i nærheten av Dødehavet, da han oppdaget en hule. Inne i hulen fant han flere leirkrukker. De fleste av dem var tomme. Men i én av krukkene, som var tett forseglet, fant han en skriftrull i skinn som var omhyggelig svøpt inn i tøystrimler og inneholdt hele den bibelske boken Jesaja. Denne godt bevarte skriftrullen var slitt og var tydeligvis blitt reparert. Gjetergutten hadde ingen anelse om at den gamle skriftrullen han holdt i hendene, skulle komme til å vekke en hel verdens oppmerksomhet.

Hva var det som var så spesielt med dette håndskriftet? De eldste fullstendige håndskriftene til De hebraiske skrifter som forelå fram til 1947, skrev seg fra det tiende århundre etter vår tidsregning. Men her var et håndskrift som skrev seg fra det andre århundre før vår tidsregning. Det var med andre ord over tusen år eldre!b Forskerne var meget interessert i å sammenligne denne skriftrullen med de håndskriftene som var blitt laget mye senere.

I forbindelse med én undersøkelse sammenlignet forskerne Jesajas 53. kapittel i dødehavsrullen med den massoretiske tekst som var laget tusen år senere. Boken A General Introduction to the Bible forteller om resultatene av undersøkelsen: «Av de 166 ordene i Jesaja 53 er det bare 17 bokstaver som det hersker tvil om. Ti av disse bokstavene har rett og slett med stavemåten å gjøre og har ingen innvirkning på betydningen. Ytterligere fire bokstaver er mindre stilistiske forandringer, for eksempel konjunksjoner. De resterende tre bokstavene danner ordet ’lys’, som er føyd til i vers 11, og de har ingen større innvirkning på betydningen. . . . I ett kapittel med 166 ord er det således etter at det er blitt overlevert gjennom en periode på tusen år, bare ett ord (tre bokstaver) det hersker tvil om — og dette ordet endrer ikke i nevneverdig grad betydningen av skriftstedet.»⁷

Professor Millar Burrows, som arbeidet med Dødehavsrullene i en årrekke og analyserte innholdet, kom til en lignende slutning: «Mange av forskjellene mellom St. Markus’ Jesaja-rull og den massoretiske tekst kan forklares som avskrivningsfeil. Når en ser bort fra disse, er det i det store og hele en bemerkelsesverdig overensstemmelse med den tekst som en finner i middelalderhåndskrifter. At et håndskrift som er så mye eldre, har en så høy grad av overensstemmelse, gir oss et nytt vitnesbyrd om at den tradisjonelle tekst generelt sett er nøyaktig.»⁸

Det finnes også et «nytt vitnesbyrd» om de avskriftene som ble tatt av De kristne greske skrifter. Codex Sinaiticus, et pergamenthåndskrift fra det fjerde århundre som ble funnet på 1800-tallet, bidrog til å bekrefte at de håndskriftene til De kristne greske skrifter som var laget flere hundre år senere, var nøyaktige. Et papyrusfragment av Johannes’ evangelium som ble funnet i provinsen al-Fayyum i Egypt, er blitt datert til første halvdel av det andre århundre, mindre enn 50 år etter at originalen ble skrevet. Det var blitt bevart i århundrenes løp i den tørre sanden. Teksten stemmer overens med teksten i håndskrifter av mye nyere dato.⁹

På denne måten bekrefter vitnesbyrdene at avskriverne var meget nøyaktige. Men de gjorde jo feil. Det finnes ikke noe enkelt håndskrift som er feilfritt. Heller ikke den Jesajarullen som ble funnet ved Dødehavet, er uten feil. Forskerne har imidlertid klart å finne og korrigere de gjengivelsene som avviker fra originalen.

Avskrivernes feil korrigert

Sett at 100 personer ble bedt om å ta avskrift av et langt dokument. I hvert fall noen av avskriverne ville helt sikkert lage noen feil. Men alle ville ikke lage de samme feilene. Hvis du tok alle de 100 avskriftene og sammenlignet dem nøye, ville du kunne finne feilene og fastslå hvordan teksten i originaldokumentet var, selv om du aldri hadde sett den.

Det er på samme måte med dem som tok avskrifter av bibelhåndskriftene. De laget ikke de samme feilene. Det foreligger nå bokstavelig talt tusener av bibelhåndskrifter som kan sammenlignes, og tekstforskerne har derfor kunnet luke ut feil, fastslå hvordan den opprinnelige teksten lyder, og merke av forandringer som må foretas. Som følge av dette omhyggelige forskningsarbeidet har tekstforskerne kunnet utarbeide standardtekster på originalspråkene. Disse forbedrede utgavene av den hebraiske og den greske tekst beholder de ordene som de fleste mener er de opprinnelige, og anfører ofte i fotnoter avvikende eller alternative lesemåter som noen håndskrifter har. Det er disse forbedrede tekstutgavene bibeloversetterne bruker når de oversetter Bibelen til moderne språk.

Når du leser en moderne oversettelse av Bibelen, har du derfor all grunn til å stole på at den hebraiske og den greske tekstutgaven som den er basert på, er trofast mot den ordlyden bibelskribentene benyttet.c Beretningen om hvordan Bibelen er blitt bevart gjennom tusener av år ved at den er blitt skrevet av for hånd om og om igjen, er virkelig bemerkelsesverdig. Sir Frederic Kenyon, som i mange år var direktør ved British Museum, kunne derfor si: «Det kan ikke bedyres sterkt nok at Bibelens tekst i det vesentlige er sikker. . . . Dette kan ikke sies om noen annen av verdens gamle bøker.»¹⁰

[Fotnoter]

I denne brosjyren bruker vi forkortelsen «f.v.t.» for «før vår tidsregning» og «e.v.t.» for «etter vår tidsregning».

[Bilde på side 8]

Dyktige avskrivere sørget for at Bibelen ble bevart

[Bilde på side 9]

Det Jesaja-håndskriftet (i faksimile) som ble funnet ved Dødehavet, er praktisk talt identisk med den massoretiske tekst som ble laget tusen år senere