ABEL

(Ạbel).

1. [muligens: pust; tomhet] Adam og Evas andre sønn; bror til deres førstefødte, Kain. – 1Mo 4: 2.

Det er sannsynlig at Abel hadde søstre mens han levde; beretningen forteller at hans foreldre også fikk døtre, men disse er ikke nevnt ved navn. (1Mo 5: 1–4) Som voksen ble han sauegjeter, mens broren ble jorddyrker. – 1Mo 4: 2.

På et ikke nærmere angitt tidspunkt frambar Abel en offergave for Jehova Gud, og det samme gjorde Kain. De frambar begge noe av det de hadde – Abel noen av de førstefødte i sin hjord og Kain noen av jordens frukter. (1Mo 4: 3, 4) De trodde begge på Gud. De hadde uten tvil lært om ham av sine foreldre, og de må ha visst hvorfor de alle befant seg utenfor Edens hage og var nektet adgang til den. Deres offergaver vitnet om at de var klar over at de var blitt fremmedgjort for Gud, og om at de ønsket å oppnå Guds gunst. Det er sannsynlig at de frambar offergavene sine på altere, men det framgår ikke av beretningen om de brukte altere eller ikke.

Gud gav til kjenne at han så med velvilje på Abels offer, men ikke på Kains. Beretningen forteller ikke hvordan Gud gav uttrykk for at han godkjente den enes offergave, mens han avviste den andres, men det var uten tvil tydelig for dem begge. Noen peker på at det uttrykkelig sies at Abel bar fram «noen av de førstefødte i sin hjord, ja deres fettstykker», mens det ikke blir sagt at Kains offer bestod av utsøkte frukter. Trodde Abel at det å utgyte blodet av en levende skapning var et mer verdifullt offer, kanskje fordi han hadde meditert over Guds løfte i 1. Mosebok 3: 15 om ætten, som måtte få sitt blod utgytt? Mange hundre år etter Abels tid ble offeret av et lytefritt lam brukt som bilde på det offer Guds egen fullkomne Sønn skulle utgjøre. (Joh 1: 29) Men mye av dette må ha ligget langt utenfor det Abel hadde forutsetninger for å kunne forstå. Grunnen til at Gud bare godkjente Abels offer, framgår av senere skrifter. I Hebreerne 11: 4 omtaler apostelen Paulus Abel som den første av en rekke troens menn og viser at det var på grunn av hans tro at hans offer var «mer verdifullt» enn Kains offer. Som en motsetning til dette viser 1. Johannes 3: 11, 12 at Kains hjertetilstand var dårlig, noe som kom tydelig til uttrykk da han senere avviste Guds råd og advarsel, og da han med fullt overlegg myrdet sin bror Abel.

En uttalelse av Jesus viser at Abel var den første martyr, og at han var utsatt for religiøs forfølgelse fra sin intolerante bror Kains side. I denne forbindelse omtalte Jesus Abel som en mann som levde ved «verdens grunnleggelse». (Lu 11: 48–51) Det greske ordet for «verden» er kọsmos, og det brukes her i betydningen «menneskeverdenen». Uttrykket «grunnleggelse» er en gjengivelse av det greske ordet katabolẹ og betyr bokstavelig «nedkasting (nedlegging) [av sæd]». (He 11: 11, Int) Med uttrykket «verdens grunnleggelse» siktet Jesus tydeligvis til det tidspunkt da Adam og Eva satte barn til verden og derved frambrakte en menneskeverden. Paulus nevner Abel blant den «sky av vitner» som fantes i førkristen tid. – He 11: 4; 12: 1.

I hvilken forstand ’taler Jesu blod på en bedre måte enn Abels’?

Ettersom beretningen fremdeles vitner om Abels tro og om at han ble godkjent av Gud, kan det sies at ’han taler ennå, selv om han døde’. (He 11: 4) I Hebreerne 12: 24 snakker apostelen om «Jesus, mellommannen for en ny pakt, og bestenkningens blod, som taler på en bedre måte enn Abels blod». Selv om Abel døde som martyr, løskjøpte eller gjenløste hans blod ikke noen, like lite som blodet av de sauene han ofret, gjorde det. Det var som om hans blod ropte til Gud om hevn over morderen Kain. Jesu blod, som her omtales som det som gjorde den nye pakt gyldig, taler på en bedre måte enn Abels blod i den forstand at det roper til Gud om at han må ha barmhjertighet med alle som har en tro lik den Abel hadde, og ved at det er det middel som gjør det mulig for dem å bli gjenløst.

Ettersom Set tydeligvis ble født kort tid etter Abels død og Adam på det tidspunkt var 130 år gammel, er det mulig at Abel ble så mye som 100 år før han led martyrdøden. – 1Mo 4: 25; 5: 3.

2. [vannløp] En by som også blir kalt Abel-Bet-Ma’aka eller Abel ved Bet-Ma’aka. Andre steder er Abel brukt som første ledd i en rekke stedsnavn. – 2Sa 20: 18; se ABEL-BET-MA’AKA.

3. I 1. Samuelsbok 6: 18 sier King James Version «den store steinen Abel», mens det i margen står: «Eller: store Abel, det vil si sorg.» Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1904 har en tilsvarende ordlyd i selve teksten og «sorg» i fotnoten. Nyere oversettelser har imidlertid her bare «den store steinen». (Jf. AT, JB, NO, EN, NB, NV o.a.) Selv om den massoretiske hebraiske tekst bruker ordet Avẹl i dette verset, gjengir den greske oversettelsen Septuaginta og de arameiske targumene det som om det stod ʼẹven, det vil si «stein». Dette er i samsvar med vers 14 i det samme kapitlet. Ettersom den hendelsen som omtales i 1. Samuelsbok 6: 18, fant sted i nærheten av Bet-Sjemesj i Juda, kan det her ikke være tale om Abel ved Bet-Ma’aka.