KOMMUNIKASJON

I de bibelske land i oldtiden ble tanker og opplysninger meddelt fra én person til en annen på forskjellige måter. Vanlige nyheter fra inn- og utland ble som regel overbrakt fra munn til munn. (2Sa 3: 17, 19; Job 37: 20) Reisende, som ofte drog med karavaner, fortalte nytt fra fjerne steder når de gjorde opphold i byene eller andre steder langs karavaneruten for å skaffe seg fødevarer, vann og andre forsyninger. På grunn av Palestinas unike beliggenhet i forhold til Asia, Afrika og Europa var det mange karavaner fra fjerne steder som drog gjennom landet. Innbyggerne kunne derfor lett holde seg orientert om viktige begivenheter i fremmede land. Ofte kunne man høre nytt på byens torg.

Over korte avstander meddelte man seg muntlig og noen ganger ved hjelp av hørbare eller synlige signaler. (Jos 8: 18, 19; 1Sa 20: 20–22, 35–39) Etter at israelittene hadde dratt ut av Egypt, fikk Moses beskjed om å lage to sølvtrompeter som skulle brukes som kommunikasjonsmidler. Ved å blåse i disse trompetene gav de aronittiske prestene signal om at folket skulle samles, om at høvdingene skulle møte fram, om at leirene skulle bryte opp på en ordnet måte, eller om at man skulle dra i krig mot en fiende. (4Mo 10: 1–10) Da Gideon blåste i horn, var det et signal til hans menn om å innlede slaget mot Midjan, som de vant en stor seier over. – Dom 7: 18–22; se HORN; TROMPET.

Muntlige eller skriftlige budskaper fra embetsmenn ble ofte overbrakt av løpere. (2Sa 18: 19–32) Kong Hiskia sendte ut løpere i hele Israel og Juda med brev hvor folket ble kalt sammen til Jerusalem for å holde påske. (2Kr 30: 6–12) Perserkongen Ahasverus’ ilbud, som red på hurtige posthester, fikk brakt ut den kongelige erklæringen som forpurret Hamans plan om å utrydde jødene i Perserriket. (Est 8: 10–17) De fleste av oldtidens herskere brukte brev og dokumenter for å sikre en effektiv behandling av regjeringsanliggender. Avhengig av tid og sted skrev man på leirtavler, papyrus eller dyreskinn. Arkeologer har funnet mange gamle stats- og forretningsdokumenter. Kongelige dekreter ble kunngjort av herolder. (Da 3: 4–6) Det var naturligvis ikke bare herskere, men også andre som brukte sendebud. – Se HEROLD; ILBUD; SENDEBUD.

Kommunikasjonen i et land eller over større avstander var i stor utstrekning avhengig av veinettet. Allerede på et tidlig tidspunkt fantes det gode veier i Israel og Juda, og de ble holdt i farbar stand. Senere anla romerne utmerkede veier fra Roma til alle deler av riket, noe som lettet både den offentlige kommunikasjon og troppebevegelser. Da Jesus var på jorden, var det mange som reiste på disse veiene. De kristne, særlig Paulus og hans misjonærpartnere, brukte dem også når de drog til Lilleasia og Europa for å opprette kristne menigheter, og når de senere skulle besøke disse menighetene igjen.

Offentlige meddelelser og alminnelige nyheter ble også brakt videre ved hjelp av skip som seilte på Middelhavet og la til i forskjellige havner. Romerske myndigheter benyttet noen ganger (som regel om sommeren) skip for å overbringe offisielle budskaper, men det later til at mesteparten av meddelelsene ble overbrakt over land, ettersom det var sikrere.

Romerne opprettet en posttjeneste, men det var en tjeneste som var forbeholdt myndighetene. Folk i sin alminnelighet måtte få overbrakt sine brev av venner og bekjente. Da det styrende råd i Jerusalem hadde tatt stilling til spørsmålet om omskjærelse og det ble sendt ut et brev om den avgjørelse som var blitt truffet, ble brevet overbrakt av personlige utsendinger. (Apg 15: 22–31) Det samme var tilfellet med flere inspirerte brev, for eksempel det Paulus sendte til de kristne i Kolossai, som ble overbrakt av Tykikus og Onesimus. – Kol 4: 7–9; se BREV.

Jehova er en Gud som meddeler seg, og han har sett behovet for å meddele seg skriftlig til sitt folk. Han skrev selv De ti bud på steintavler (2Mo 31: 18), og han inspirerte en rekke trofaste hebreere til å nedskrive det han ønsket å meddele sine tjenere. Denne nedskrivningen ble påbegynt av Moses i 1513 f.v.t.