REGJERING

Styre (av land, stat, rike). Også en gruppe personer som utøver et styre, eller, mer spesifikt, den gruppe av personer i et samfunn som har den øverste utøvende myndighet.

I De kristne greske skrifter er former av ordet arkhẹ (begynnelse) i forskjellige oversettelser oversatt med blant annet «regjering(er)», «øvrighet(er)», «makt(er)» og «styremakter». (NV, NO, EN, NB) I De hebraiske skrifter er «regjering» oversatt fra et hebraisk ord som er beslektet med ordet for «konge». – 2Kr 3: 2.

Bibelen viser at det finnes usynlige regjeringer (makter, øvrigheter) som er gode, innsatt av Gud (Ef 3: 10), og usynlige regjeringer (makter, øvrigheter) som er onde, innsatt av Satan og demonene. (Ef 6: 12) Gud brukte Jesus Kristus til å skape alle rettferdige regjeringer og myndigheter, både synlige og usynlige. (Kol 1: 15, 16) Han er av sin Far, Jehova, innsatt som ’hode for all regjering’ (Kol 2: 8–10), og han må herske inntil alle regjeringer, både synlige og usynlige, som motarbeider Guds overherredømme, er ’gjort til intet’. (1Kt 15: 24) Apostelen Paulus skrev om en kommende tingenes ordning som skulle styres av en regjering underlagt Kristi myndighet. – Ef 1: 19–21.

Regjeringene i verden. Bibelen framstiller denne verdens riker med sine regjeringer og øvrige styresmakter som villdyr og sier at de får sin myndighet fra dragen, Satan Djevelen. Gud tillater at de eksisterer, men har i samsvar med sin hensikt begrenset omfanget og varigheten av deres herredømme. – Da, kap. 7, 8; Åp, kap. 13, 17; Da 4: 25, 35; Joh 19: 11; Apg 17: 26; 2Kt 4: 3, 4; se DYR, SYMBOLSKE.

De kristnes forhold til verdens regjeringer og øvrige styresmakter. Verken Jesus Kristus eller de første kristne blandet seg bort i datidens styre og stell. (Joh 6: 15; 17: 16; 18: 36; Jak 1: 27; 4: 4) De erkjente det faktum at et ordnet samfunn krever en viss form for styring, og de oppfordret aldri til opprør eller sivil ulydighet. (Ro 13: 1–7; Tit 3: 1) Jesus viste hvilket prinsipp Guds sanne tjenere skulle følge, da han sa: «Betal da tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» (Mt 22: 21) Dette prinsippet gjorde det mulig for de første kristne (og alle kristne etter dem) å bevare den rette likevekten i forholdet til begge myndigheter, både den verdslige og Guds. Jesus viste dessuten da han var på jorden, at han – og dermed også hans disipler – ikke ville kjempe mot «keiseren», det vil si de verdslige myndigheter, men tvert imot rette seg etter de bestemmelser som «keiseren» hadde forordnet, så sant de ikke kom i konflikt med Guds lov. Pilatus erkjente dette da han sa: «Jeg finner ingen skyld hos ham.» (Joh 18: 38) Apostlene fulgte Jesu eksempel. – Apg 4: 19, 20; 5: 29; 24: 16; 25: 10, 11, 18, 19, 25; 26: 31, 32; se HØYERE MYNDIGHETER, DE; RIKE, KONGERIKE, KONGEDØMME.