HYKLER

En person som gir seg ut for å være noe han ikke er; en person hvis handlinger ikke stemmer overens med det han sier.

Det greske ordet som er gjengitt med «hykler» (hypokritẹs), betyr «en som svarer», og betegner også en skuespiller. De greske og de romerske skuespillerne brukte store masker med mekaniske anordninger til forsterking av stemmen. Det greske ordet hypokritẹs kom derfor til å bli brukt i overført betydning om en som forstiller seg. Det samme ordet forekommer i den greske oversettelsen Septuaginta i Job 34: 30; 36: 13. Hyklere er «utro» (sml. Lu 12: 46 med Mt 24: 51), og «hykleri» (hypọkrisis) blir i Bibelen sidestilt med «ondskap» og «list». – Jf. Mt 22: 18; Mr 12: 15; Lu 20: 23; se også Ga 2: 13, hvor hypọkrisis er gjengitt med «forstillelse».

Blant dem som Jesus Kristus omtalte som hyklere, var slike som gav barmhjertighetsgaver for å gjøre seg bemerket, som bad og fastet for å bli sett av mennesker, og som stadig pirket på sine brødre på grunn av deres feil (som var ubetydelige som strå), men som ikke gjorde noe for å fjerne sine egne feil (som kunne sammenlignes med bjelker). En annen gruppe som han karakteriserte som hyklere, var slike som unnlot å gi akt på betydningen av den tiden de levde i, og de begivenheter som fant sted, men som gransket «jordens og himmelens utseende» og var snare til å trekke konklusjoner om hvordan været kom til å bli. – Mt 6: 2, 5, 16; 7: 1–5; Lu 6: 42; 12: 54–56.

Da Guds Sønn var på jorden, stemplet han ikke Israels religiøse ledere som hyklere helt uten videre, men angav også hvilke grunner han hadde for å gjøre det. De æret Gud med leppene, men de gjorde Guds ord ugyldig på grunn av sine tradisjoner. (Mt 15: 1, 6–9; Mr 7: 6, 7) Deres handlinger stemte ikke overens med det de sa. (Mt 23: 1–3) De skriftlærde unnlot ikke bare selv å benytte seg av muligheten til å komme inn i himlenes rike, men de gjorde sin synd større ved også å forsøke å hindre andre i å komme inn i det. De gjorde seg store anstrengelser for å omvende en person, bare for å gjøre ham hjemfallen til Gehenna i dobbelt så høy grad som dem selv. De holdt seg strengt til Moseloven når det gjaldt små ting, men ignorerte de viktigere ting i den, nemlig rett, barmhjertighet og trofasthet. Hyklerske som de var, hadde de bare et ytre skjær av renhet; innvendig var de ’fulle av umåtehold’. I likhet med hvitkalkede graver var de vakre utvendig; de gav inntrykk av å være rettskafne, men innvendig var de «fulle av hykleri og lovløshet». De bygde profetenes graver og utsmykket de rettferdiges minnegraver og hevdet at de ikke ville ha utgytt deres blod. Men deres handlemåte viste at de var akkurat som sine morderiske forfedre. (Mt 23: 13–36) Fariseernes og saddukeernes lære var i virkeligheten hykleri. – Mt 16: 6, 12; Lu 12: 1; se også Lu 13: 11–17.

Et særlig grelt eksempel på hykleri er den framgangsmåten fariseernes disipler og noen tilhengere av Herodes’ parti fulgte da de kom til Jesus og spurte om det var tillatt å betale skatt eller ikke. Først benyttet de seg av smiger, idet de sa: «Lærer, vi vet at du er sannferdig og lærer Guds vei i sannhet.» Deretter stilte de det utspekulerte spørsmålet: «Er det tillatt å betale koppskatt til keiseren eller ikke?» Jesus kalte dem med rette for hyklere, ettersom de ikke nærte noe virkelig ønske om å få svar på sitt spørsmål, men stilte det bare for å kunne fange ham i ord. – Mt 22: 15–22; Lu 20: 19–26; BILDE: bd. 2, s. 544.

En hyklersk atferd kan ikke skjules for alltid. (Lu 12: 1–3) Hyklere vil av Gud bli dømt uverdige til evig liv. (Mt 24: 48–51) En kristens tro og kjærlighet må derfor være uten hykleri. (Ro 12: 9; 2Kt 6: 4, 6; 1Ti 1: 5) Visdommen ovenfra er ikke hyklersk. – Jak 3: 17.