ULASTELIGHET

Moralsk sunnhet og uangripelighet, integritet, uklanderlighet, det å være helstøpt, det at det ikke er noe å utsette på en person.

De hebraiske ordene som har tilknytning til ulastelighet (tom, tummạh, tam, tamịm), har en grunnbetydning som kan gjengis med «fullstendig» eller «hel». (Jf. 3Mo 25: 30; Jos 10: 13; Sl 19: 13; Ord 1: 12.) Tamịm blir flere ganger brukt i betydningen «lytefri» eller sunn og hel i fysisk forstand, for eksempel når det gjelder offerdyr. (2Mo 12: 5; 29: 1; 3Mo 3: 6) Men de ovennevnte ordene blir oftere brukt om moralsk sunnhet, det vil si moralsk uangripelighet eller uklanderlighet.

Når ordet tamịm blir brukt om Gud og hans gjerning, hans vei, hans kunnskap og hans lov, kan det med rette oversettes med «fullkommen». (5Mo 32: 4; Job 36: 4; 37: 16; Sl 18: 30; 19: 7) Alle disse tilkjennegivelsene av Guds egenskaper vitner om en så uforlignelig fullstendighet og helhet og en slik sunnhet og feilfrihet at de utgjør et tydelig vitnesbyrd om at de har den eneste sanne Gud som sitt Opphav. – Ro 1: 20; se FULLKOMMENHET.

Betydningen av menneskers ulastelighet. I noen få tilfeller har det hebraiske ordet tom ganske enkelt betydningen «oppriktighet» med hensyn til motiv, «uskyld» med hensyn til det å ha dårlige hensikter. (Jf. 1Mo 20: 5, 6; 2Sa 15: 11, NW, fotn.) Men de ovennevnte hebraiske uttrykkene betegner hovedsakelig en urokkelig hengivenhet for det som er rettferdig. Av den måten disse uttrykkene er brukt på i Bibelen, framgår det tydelig at det er livsviktig å vise en ubrytelig hengivenhet for en bestemt person, Jehova Gud, og for hans uttrykte vilje og hensikt.

Forbundet med det store stridsspørsmålet. De to første menneskene fikk i Eden mulighet til å vise at de ville være ulastelige. Forbudet mot å spise av treet til kunnskap om godt og ondt utgjorde en prøve på deres hengivenhet for Skaperen. Da de ble utsatt for påvirkning fra Guds Motstander, som appellerte til selviskheten, gav de etter og ble ulydige. Deres skamfullhet, deres motvilje mot å tre fram for sin Skaper og deres unnvikende svar på hans spørsmål vitnet om at de ikke var ulastelige. (Jf. Sl 119: 1, 80.) De var åpenbart likevel ikke de første som brøt sin ulastelighet, for den åndeskapningen som forledet dem til å følge en opprørsk handlemåte, hadde gjort det før dem. – 1Mo 3: 1–19; sammenlign Satans handlemåte med det som blir sagt i klagesangen om kongen i Tyrus i Esekiel 28: 12–15; se SATAN.

Satans opprør, som kom synlig til uttrykk i Eden, reiste et stridsspørsmål av universell betydning – stridsspørsmålet om Guds rett til å ha overherredømme over alle sine skapninger, hans rett til å kreve fullstendig lydighet av dem. Siden stridsspørsmålet var av moralsk art og ikke dreide seg om hvem som hadde størst makt, kunne det ikke bli avgjort ved en ren maktutøvelse, for eksempel ved at Gud straks tilintetgjorde Satan og de to menneskene. Denne kjensgjerning hjelper en til å forstå hvorfor ondskapen og dens opphav, Satan, har fått fortsette å eksistere så lenge. (Se ONDSKAP, DET ONDE.) Siden det var hos menneskene Guds Motstander først søkte støtte for og tilslutning til sin opprørske handlemåte (den tidligste opplysningen om at noen av Guds åndesønner stilte seg på Satans side, er knyttet til tiden før vannflommen; 1Mo 6: 1–5; jf. 2Pe 2: 4, 5), ble spørsmålet om menneskenes ulastelighet i forhold til Guds suverene vilje en vesentlig side ved hele det store stridsspørsmålet (selv om Jehovas overherredømme ikke i seg selv er avhengig av at hans skapninger er ulastelige). Dette blir bekreftet av det som blir fortalt i forbindelse med Job.

Job. Job, som tydeligvis levde i perioden mellom Josefs død og det tidspunktet da Moses stod fram, blir omtalt som en mann som «var uklanderlig [hebr. tam] og rettskaffen», og som «fryktet Gud og vek fra det onde». (Job 1: 1; se JOB.) At spørsmålet om menneskenes ulastelighet inngår i stridsspørsmålet mellom Jehova Gud og Satan, framgår av de spørsmålene Gud rettet til sin Motstander om Job da Satan stilte seg opp blant englene framfor Jehova. Satan tilskrev Job urette motiver og antydet at han ikke tjente Gud av oppriktig hengivenhet, men for å oppnå selviske fordeler. Han reiste derved tvil med hensyn til Jobs ulastelighet overfor Gud. Selv om Satan fikk lov til å frata Job hans store rikdom og til og med hans barn, klarte han ikke å få Job til å bryte sin ulastelighet. (Job 1: 6 til 2: 3) Satan påstod deretter at Job i sin selviskhet var villig til å tåle tap av rikdom og barn bare han selv kunne berge liv og lemmer, redde sitt eget skinn. (Job 2: 4, 5) Job ble deretter slått med en smertefull og nedbrytende sykdom, hans egen kone forsøkte å overtale ham til å gi opp, og han ble utsatt for nedsettende og kritiske bemerkninger fra «venner» som gav en misvisende framstilling av Guds normer og hensikter. (Job 2: 6–13; 22: 1, 5–11) Likevel gav Job uttrykk for at han holdt fast ved at han hadde vært en ulastelig mann. Han sa: «Til jeg utånder, skal jeg ikke la min ulastelighet vike fra meg! Min rettferdighet har jeg holdt fast på, og jeg skal ikke slippe den; mitt hjerte skal ikke håne meg for noen av mine dager.» (Job 27: 5, 6) Det at han bevarte sin ulastelighet, viste at Guds Motstander var en løgner.

Satans utfordrende påstander i forbindelse med Job viser at han hevder at alle mennesker kan bli trukket bort fra Gud, og at ingen tjener ham ut fra et rent uselvisk motiv. Både mennesker og Guds åndesønner har derfor det store privilegium å bidra til å forsvare Jehovas overherredømme ved å leve et liv i ulastelighet overfor ham. Derved helliger de også hans navn. De som er «uklanderlige på sin vei, er til behag» for Jehova. – Ord 11: 20; se som en kontrast til dette det urette synspunkt Elifas gav uttrykk for ifølge Job 22: 1–3.

Grunnlaget for Guds dom. For å få en gunstig dom av Gud er det nødvendig å ha en ulastelig livsførsel. (Sl 18: 23–25) Som kong David skrev: «Jehova selv skal felle dom over folkene. Døm meg, Jehova, etter min rettferdighet og etter min ulastelighet som er i meg. Jeg ber deg, måtte de ugudeliges ondskap få en ende, og måtte du grunnfeste den rettferdige.» (Sl 7: 8, 9; jf. Ord 2: 21, 22.) Den lidende Job hadde tillit til at Jehova skulle ’veie ham på en nøyaktig vekt og lære hans ulastelighet å kjenne’. (Job 31: 6) Job nevnte deretter en rekke forhold fra det daglige liv som ville ha vist at han manglet ulastelighet hvis de hadde passet på ham. – Job 31: 7–40.

Hvordan kan ufullkomne mennesker være ulastelige?

Ettersom alle mennesker er ufullkomne og ikke til fullkommenhet kan leve opp til Guds normer, er det klart at ulastelighet for deres vedkommende ikke innebærer fullkommenhet i ord og handling. Bibelen viser derimot at det innebærer hel eller fullstendig hengivenhet av hjertet. David begikk flere alvorlige overtredelser på grunn av svakhet, men han vandret likevel «i hjertets ulastelighet» (1Kg 9: 4), for han tok imot irettesettelse og korrigerte sin handlemåte. Han viste derved at han i sitt hjerte fremdeles hadde ekte kjærlighet til Jehova Gud. (Sl 26: 1–3, 6, 8, 11) Som David senere sa til sin sønn Salomo: «Lær din fars Gud å kjenne og tjen ham med et helt hjerte og med en gledefylt sjel; for Jehova ransaker alle hjerter, og enhver tilbøyelighet i tankene legger han merke til.» Men Salomos hjerte viste seg ikke å være «helt med Jehova hans Gud, som hans far Davids hjerte hadde vært». – 1Kr 28: 9; 1Kg 11: 4; ordet «helt» i disse to skriftstedene er oversatt fra et annet hebraisk uttrykk, sjalẹm, som også forekommer i Ord 11: 1 («fullvektig») og 1Kg 15: 14.

Ulastelighet er derfor ikke noe som bare gjelder en enkelt side ved menneskets atferd. Det er ikke noe som bare har betydning i klart «religiøse» anliggender. For Guds tjenere er ulastelighet forbundet med hele deres livsførsel, en «vei» de «vandrer» idet de stadig søker å lære Jehovas vilje å kjenne. (Sl 119: 1–3) David var hyrde for Israels nasjon «i samsvar med sitt hjertes ulastelighet», både i saker som direkte gjaldt tilbedelsen av Jehova, og i statsanliggender. Han ønsket også at de som omgav ham, og de som var i hans tjeneste, skulle være ulastelige og ’vandre på en uklanderlig måte’. (Sl 78: 72; 101: 2–7) Ved å følge en ulastelig handlemåte gjennom lengre tid kan man, i likhet med Noah, Abraham og andre, ’vise seg å være uklanderlig’ overfor Gud. – 1Mo 6: 9; 17: 1; 2Sa 22: 24.

Det å være ulastelig innebærer at man viser en kompromissløs lojalitet overfor Gud og holder fast ved det som er rettferdig, ikke bare under gunstige forhold, men under alle forhold og til enhver tid. I Salmene står det at bare den som vandrer uklanderlig og «taler sannhet i sitt hjerte», blir godtatt av Jehova. Det står videre om et slikt menneske: «Han har sverget på det som er til skade for ham selv, og likevel forandrer han det ikke.» Det vil si at selv om noe han høytidelig har lovt å gjøre, ser ut til å gå ut over hans egne interesser, så står han likevel ved det han har lovt. (Sl 15: 1–5; se til sammenligning Ro 1: 31; 1Ti 1: 10.) Menneskers ulastelighet kommer med andre ord tydeligst til uttrykk når deres hengivenhet og lojalitet blir satt på prøve og de blir forsøkt presset til å vike av fra sin rettferdige livsførsel. Uansett hva det vil koste, må man i likhet med Job ’holde fast ved sin ulastelighet’ (Job 2: 3) – selv om man blir til latter for sine motstandere (Job 12: 4; jf. Jer 20: 7) eller blir utsatt for bitter tale (Sl 64: 3, 4), hat og voldelig forfølgelse (Ord 29: 10; Am 5: 10), sykdom eller annen motgang.

Det er mulig å bevare sin ulastelighet under slike forhold, ikke i kraft av sin egen moralske styrke, men ved hjelp av en sterk tro på og tillit til Jehova og hans makt til å frelse. (Sl 25: 21) Gud lover at han skal være et «skjold» og en «borg» for dem som vandrer i ulastelighet, og at han skal vokte deres vei. (Ord 2: 6–8; 10: 29; Sl 41: 12) Det at de hele tiden er opptatt av å vinne Jehovas godkjennelse, gir deres liv stabilitet og setter dem i stand til å følge en rett kurs fram mot det som er deres mål. (Sl 26: 1–3; Ord 11: 5; 28: 18) Job merket seg med undring at de uklanderlige ofte led under de ondes herredømme og kunne dø sammen med de onde, men Jehova forsikrer at han har kjennskap til de uklanderliges liv og lover at deres arv skal forbli, at deres framtid skal bli fredelig, og at de skal «få godt i eie». (Job 9: 20–22; Sl 37: 18, 19, 37; 84: 11; Ord 28: 10) Akkurat som i Jobs tilfelle er det ulastelighet og ikke rikdom som gjør at et menneske har virkelig verdi og fortjener respekt. (Ord 19: 1; 28: 6) Barn av en ulastelig far blir regnet for å være lykkelige (Ord 20: 7), for en slik far etterlater dem en verdifull arv ved sitt gode eksempel, og barna nyter også godt av hans gode navn og den respekt han har vunnet.

I De hebraiske skrifter kan man også lese om mange andre ulastelige mennesker, i tillegg til Job og David. Abraham la for dagen en urokkelig lojalitet overfor Gud da han viste at han var villig til å ofre sin sønn Isak. (1Mo 22: 1–12) Daniel og hans tre venner er fremragende eksempler ved den ulastelighet de viste da de ble satt på prøve, både i sin ungdom og senere i livet. (Da 1: 8–17; 3: 13–23; 6: 4–23) I Hebreerne, kapittel 11, nevner apostelen Paulus en lang rekke mennesker fra førkristen tid som ved tro viste ulastelighet under mange forskjellige vanskelige forhold. – Legg spesielt merke til v. 33–38.

Ulastelighet og De kristne greske skrifter. Selve ordet «ulastelighet» forekommer ikke i De kristne greske skrifter, men den tanken dette ordet formidler, gjør seg gjeldende gjennom hele denne delen av Bibelen. Guds Sønn, Jesus Kristus, var det ypperste eksempel med hensyn til det å være ulastelig og vise full tillit til sin himmelske Fars styrke og omsorg. Slik ble han «gjort fullkommen» med tanke på sin oppgave som Øversteprest og som den salvede Kongen i det himmelske rike, et rike som er større enn Davids. (He 5: 7–9; 4: 15; 7: 26–28; Apg 2: 34, 35) Det budet Jesus framhevet som det største av alle bud – at man skal elske Jehova Gud av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av hele sitt sinn og av all sin styrke – innebærer et krav om ulastelighet. (Mt 22: 36–38) Jesus sa også: «Dere skal derfor være fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.» (Mt 5: 48) Med denne befalingen framhevet han at de kristne må være fullstendig hengitt til rettferdighet. (De greske ordene som har med fullkommenhet å gjøre, bærer i seg tanken om noe som er blitt ’brakt til fullendelse’, og har derfor en lignende betydning som de ovennevnte hebraiske uttrykkene.)

Jesus la i sin lære vekt på nødvendigheten av å ha et rent hjerte og være oppriktig og målbevisst og fri for hykleri – noe som alt sammen har med ulastelighet å gjøre. (Mt 5: 8; 6: 1–6, 16–18, 22, 23; Lu 11: 34–36) Apostelen Paulus var i likhet med David og andre Guds tjenere i fortiden opptatt av å vise seg å være ulastelig og uklanderlig. Han levde slik at ingen med rette kunne anklage ham for svik eller uærlighet i forbindelse med tjenesten eller den måten han behandlet andre på. – 2Kt 4: 1, 2; 6: 3–10; 8: 20, 21; 1Te 1: 3–6.

Paulus og andre kristne i det første århundre viste seg også å være ulastelige ved å fortsette å utføre sitt gudgitte oppdrag selv om de møtte motstand, og ved å holde ut selv om de led savn, ble forfulgt og måtte lide fordi de levde i samsvar med gudhengivenhet. – Apg 5: 27–41; 2Kt 11: 23–27.