JONAS BOK

Den eneste boken i De hebraiske skrifter som utelukkende handler om at en profet for Jehova fikk i oppdrag å forkynne et domsbudskap for en ikke-israelittisk by, et budskap som førte til at hele byen angret. Det som det fortelles om i denne boken, er noe som ingen andre enn skribenten, Jona, Amittais sønn, har opplevd. Ettersom han tydeligvis er identisk med den Jona som er nevnt i 2. Kongebok 14: 25, må han ha profetert i Israel-kongen Jeroboam IIs regjeringstid (ca. 844–804 f.v.t.). De begivenhetene som det fortelles om i Jonas bok, må derfor ha funnet sted på 800-tallet f.v.t. – Se JONA nr. 1.

Autentisitet. Ettersom mange av de hendelsene som blir nevnt i Jonas bok, er av overnaturlig karakter, er den ofte blitt angrepet av bibelkritikere. Det at en storm plutselig oppstod og deretter raskt la seg igjen, at en fisk slukte Jona og tre dager senere spydde ham uskadd opp på land, og at en gresskarplante plutselig skjøt opp og like plutselig visnet igjen, er alt sammen blitt betegnet som uhistorisk fordi slike ting ikke skjer i dag. Det kunne ha vært noe i denne innvendingen hvis Jonas bok gjorde krav på å skildre alminnelige hendelser som fant sted den gangen. Men den gjør ikke det. Den forteller om ting som en som var spesielt utvalgt og utsendt av Gud, opplevde. De som hevder at slike ting ikke kan ha funnet sted, må derfor benekte enten at Gud er til, eller at han er i stand til å bruke naturkreftene og plante-, dyre- og menneskelivet på spesielle måter for å gjennomføre sin hensikt. – Mt 19: 26.

Hva slags sjødyr kan ha slukt Jona?

En vanlig innvending før i tiden gikk ut på at det ikke fantes noe sjødyr som kunne sluke et menneske. Men dette argumentet holder ikke. Spermasetthvalen er med sitt kolossale, firkantete hode, som utgjør omkring en tredjedel av dens lengde, fullt ut i stand til å sluke et menneske helt. (Walker’s Mammals of the World, revidert av R. Nowak og J. Paradiso, 1983, bd. II, s. 901.) Det er interessant å merke seg at det finnes vitnesbyrd om at havnebyen Joppe i gammel tid var en hvalfangstby. En annen mulighet er at Jona ble slukt av en stor hvithai. En hvithai som ble fanget i 1939, hadde to hele haier i magen som begge var to meter lange – hver altså på størrelse med et menneske. Og hvithaien er påtruffet i alle hav, også i Middelhavet. (Australian Zoological Handbook, The Fishes of Australia, av G.P. Whitley, Sydney 1940, 1. del – The Sharks, s. 125; The Natural History of Sharks, av R.H. Backus og T.H. Lineaweaver III, 1970, s. 111, 113) Det er imidlertid viktig å merke seg at Bibelen bare sier: «Jehova [sørget] for at en stor fisk slukte Jona.» Den sier ikke noe om hva slags «fisk» det var. (Jon 1: 17) Man kan derfor ikke med sikkerhet si noe om dette. Menneskenes kjennskap til de skapninger som lever i havene, er i virkeligheten temmelig ufullstendig. Tidsskriftet Scientific American (september 1969, s. 162) sa: «Ytterligere utforsking av de store havdypene vil uten tvil, slik tilfellet har vært tidligere, åpenbare skapninger som ennå ikke er beskrevet, deriblant eksemplarer av det man trodde var for lengst utdødde arter.»

Noen mener at det er grunn til å dra bokens autentisitet i tvil fordi profetens virksomhet ikke er bekreftet i assyriske opptegnelser. Mangelen på slike opplysninger er imidlertid ikke overraskende, siden det var alminnelig blant oldtidens folkeslag å gjøre et stort nummer av sine seirer, men fortie nederlag og ydmykelser og slette alt som ville stille nasjonen i et ugunstig lys. Dessuten er ikke alle gamle opptegnelser blitt bevart eller funnet. Ingen kan derfor med sikkerhet si at det aldri har eksistert en beretning om det som skjedde på Jonas tid.

Det at visse detaljer er utelatt (for eksempel navnet på assyrerkongen og på det stedet hvor Jona ble spydd opp på land) er blitt anført som enda et bevis for at boken ikke er historisk. De som framsetter denne innvendingen, overser imidlertid den kjensgjerning at alle historiske beretninger er fortettet, ettersom historikerne bare tar med de opplysningene som de betrakter som viktige eller nødvendige for at hensikten med beretningen skal bli oppnådd. Bibelkommentatoren C.F. Keil sier treffende: «Ikke i en eneste av de gamle historieskrivernes verker ser man en slik fullstendighet, og de bibelske historieskriverne bestreber seg i enda mindre grad på å ta med slikt som ikke har nær forbindelse med beretningens hovedformål eller med begivenhetenes religiøse betydning.» – Commentary on the Old Testament, 1973, bd. X, Introduction to Jonah, s. 381.

Ettersom de arkeologiske funn, slik man tyder dem, synes å vise at muren omkring Ninive bare var 13 km lang, blir det hevdet at Jonas bok overdriver byens størrelse når den sier at det tok tre dager å gå gjennom den. (Jon 3: 3) Disse funnene utgjør imidlertid ikke noen gyldig grunn til å dra den bibelske opplysningen i tvil. Både i bibelsk og i moderne språkbruk kan navnet på en by innbefatte dens forsteder. Første Mosebok 10: 11, 12 viser dessuten at Ninive, Rehobot-Ir, Kalah og Resen til sammen utgjorde «den store byen».

Man har også dratt bokens autentisitet i tvil fordi Jona ikke skriver i første person. Men da glemmer man at det var vanlig at bibelskribentene omtalte seg selv i tredje person. (2Mo 24: 1–18; Jes 7: 3; 20: 2; 37: 2, 5, 6, 21; Jer 20: 1, 2; 26: 7, 8, 12; 37: 2–6, 12–21; Da 1: 6–13; Am 7: 12–14; Hag 1: 1, 3, 12, 13; 2: 1, 10–14, 20; Joh 21: 20) Også noen av oldtidens verdslige historieskrivere, deriblant Xenofon og Thukydid, gjorde dette, og det er verdt å merke seg at man aldri av den grunn har bestridt at beretningene deres er autentiske.

Med den innledende erklæringen: «Jehovas ord begynte å komme» gjør Jonas bok krav på å være fra Gud. (Jon 1: 1) Jødene har fra de tidligste tider anerkjent ektheten av denne boken og andre profetiske bøker som blir innledet på lignende måte. (Jer 1: 1, 2; Ho 1: 1; Mi 1: 1; Sef 1: 1; Hag 1: 1; Sak 1: 1; Mal 1: 1) Dette er i seg selv et godt vitnesbyrd om bokens autentisitet. Som det er blitt sagt: «Det er faktisk utenkelig . . . at de jødiske autoriteter ville ha innlemmet en slik bok i den bibelske kanon uten å ha meget sikre vitnesbyrd om at den var ekte og autentisk.» – The Imperial Bible-Dictionary, redigert av P. Fairbairn, London 1874, bd. I, s. 945.

Denne boken er dessuten i full harmoni med resten av Bibelen. Den tilskriver Jehova frelsen (Jon 2: 9; jf. Sl 3: 8; Jes 12: 2; Åp 7: 10) og belyser hvilken barmhjertighet, langmodighet, tålmodighet og ufortjent godhet han viser syndige mennesker. – Jon 3: 10; 4: 2, 11; jf. 5Mo 4: 29–31; Jer 18: 6–10; Ro 9: 21–23; Ef 2: 4–7; 2Pe 3: 9.

Noe annet som vitner om at boken er autentisk, er dens ærlighet og oppriktighet. Jonas feilaktige innstilling til at han skulle forkynne for ninivittene, og til at Gud sparte dem, blir ikke dekket over.

Det mest avgjørende vitnesbyrdet kommer imidlertid fra Guds egen Sønn. Han sa: «Det skal ikke bli gitt [denne generasjon] noe tegn, bortsett fra profeten Jonas tegn. For akkurat som Jona var i den veldige fiskens buk i tre dager og tre netter, så skal Menneskesønnen være i jordens hjerte i tre dager og tre netter. Menn fra Ninive skal stå opp i dommen sammen med denne generasjon og fordømme den; for de angret på grunn av det Jona forkynte, men se, her er mer enn Jona.» (Mt 12: 39–41; 16: 4) Kristi Jesu oppstandelse skulle være like virkelig som Jonas utfrielse av fiskens buk. Og den generasjon som hørte Jonas forkynnelse, må ha vært like virkelig som den generasjon som hørte det Jesus sa, for hvis de «menn fra Ninive» som Jesus talte om, bare var sagnfigurer, kunne de ikke stå opp i dommen og fordømme en generasjon av jøder som ikke ville høre.

[Ramme på side 1207]

HOVEDPUNKTER I JONA

Det Jona opplevde da han fikk i oppdrag å profetere for et hedensk folk, innbyggerne i Ninive

Skrevet omkring 844 f.v.t., ca. 100 år før Assyria førte Israels innbyggere i landflyktighet

Jonas flukt (1: 1 til 2: 10)

Jona får i oppdrag å advare ninivittene om Jehovas vrede, men går i stedet om bord på et skip som skal til Tarsis

Det oppstår en voldsom storm, og det er fare for skipbrudd

Skipsfolkene, som er redde, roper til sine guder, forsøker å lette skipet og kaster så lodd for å få vite hvem det er som er skyld i at de blir rammet av ulykken

Loddet faller til slutt på Jona; han sier til skipsfolkene at de skal kaste ham over bord, ettersom det er han som er skyld i stormen

Sjømennene, som ikke vil gjøre dette, forsøker å føre skipet tilbake til land; da dette ikke lykkes, kaster de Jona i havet, og stormen legger seg straks

I vannet blir Jona slukt av en stor fisk

Inne i fiskens buk ber han til Jehova og lover å innfri det han har avlagt løfte om

Til slutt blir Jona spydd ut på det tørre land

Jona går til Ninive (3: 1 til 4: 11)

Jehova gir igjen Jona befaling om å gå til Ninive og kunngjøre hans advarsel

Jona går til Ninive og kunngjør at byen skal bli omstyrtet om 40 dager

Ninivittene angrer; i samsvar med kongens påbud kler de seg selv og husdyrene sine i sekkelerret og roper til Gud om at han må vise dem barmhjertighet; Jehova «føler beklagelse» med hensyn til den forutsagte ulykken

Jona blir rasende fordi Ninive skal bli spart; han lager en løvhytte utenfor byen, setter seg i skyggen av den og venter for å se hva som vil skje

Jehova sørger for at en flaskegresskarplante skyter opp og gir Jona kjærkommen skygge; neste dag stikker en orm planten, og den tørker bort; Jehova benytter Jonas reaksjon på dette for å illustrere hvorfor Han viste barmhjertighet mot de mer enn 120 000 innbyggerne i Ninive