KEDAR

(Kẹdar) [fra en rot som betyr «å være mørk»].

1. En av Ismaels tolv sønner. – 1Mo 25: 13–15; 1Kr 1: 29–31.

2. En arabisk stamme som utgikk fra Ismaels sønn Kedar og ble regnet med blant «Østens sønner». Stammens land ble også kalt Kedar. (Jer 2: 10; 49: 28, 29) Kedarittene var et nomadefolk som holdt sauer, geiter og kameler (Jes 60: 7; Jer 49: 28, 29), og de bodde øyensynlig i den syrisk-arabiske ørken, øst for Palestina, i den nordvestlige delen av den arabiske halvøy. Uttrykket «de bosetninger som Kedar bor i» (Jes 42: 11), kan referere til steder hvor kedarittene midlertidig hadde slått leir, men det er mulig at det snarere kan tyde på at noen av kedarittene var mer fastboende. Muligens på grunn av kedarittenes fremtredende stilling blant de arabiske stammene kom navnet Kedar i senere tider til å betegne ørkenstammer i sin alminnelighet. I targumene og i rabbinsk litteratur blir Arabia som helhet noen ganger omtalt som Kedar.

Den sjulamittiske piken i Høysangen sammenlignet sin mørke hud med «Kedars telt» (Høy 1: 5, 6; jf. Sl 120: 5), som sannsynligvis var laget av svarte geitehår, slik mange av beduinenes telt er i dag. Esekiels profeti nevner «Kedars høvdinger» sammen med araberne og omtaler dem som kjøpmenn som solgte værlam, værer og bukker til handelsbyen Tyrus. – Ese 27: 21.

Under assyrernes overherredømme i Midtøsten forutsa profeten Jesaja at Kedars herlighet brått ville få sin ende, slik at det bare ville være en rest tilbake av Kedars veldige bueskyttere. (Jes 21: 16, 17) Kedarittene er øyensynlig identiske med dem som blir omtalt som qidri eller qadri i assyriske opptegnelser. Assyrerkongen Assurbanipal nevner dem i en slik beretning sammen med aribi (araberne) og Nebajot (jf. Jes 60: 7) og skryter av de esler, kameler og sauer som han har tatt som bytte fra dem.

Senere ble Kedar slått av Nebukadnesar, Babylons konge. (Jer 49: 28, 29) Nebukadnesars erobring av Nord-Arabia er omtalt av den babylonske historieskriveren Berossos, som blir sitert av Josefus. – Against Apion, I, 129, 133 (19).

Ved Tell al-Maskutah i Egypt er det funnet en sølvskål (sannsynligvis fra 400-tallet f.v.t.) med denne inngraveringen på arameisk: «Qainu bar [sønn av] Gesem [Gesjem], Qedars [Kedars] konge.» Denne Gesjem er muligens den samme som «araberen Gesjem», som motarbeidet gjenoppbyggingen av Jerusalems mur på Nehemjas tid. – Ne 2: 19; 6: 1, 2, 6.

I templet til Hazail, Kedars konge, fantes det ifølge assyriske opptegnelser gudebilder som forestilte følgende falske guder: Atarsamain (som assyrerne identifiserte med Isjtar Dilbat), Dai, Nahai, Ruldaiu, Atarquruma og Abirillu. En gullstjerne besatt med edelstener symboliserte gudinnen Atarsamain. Ifølge den babylonske talmud (Taʽanit 5b) tilbad Kedars innbyggere også vann.