MATTEUS

(Mattẹus) [trolig en kortform av det hebr. navnet Mattitja, som betyr «Jehovas gave»].

En jøde, også kjent under navnet Levi, som ble en av Jesu Kristi apostler, og som skrev det evangeliet som bærer hans navn. Han var sønn av en viss Alfeus og var skatteoppkrever før han ble en av Jesu disipler. (Mt 10: 3; Mr 2: 14; se SKATTEOPPKREVER.) Bibelen forteller ikke hvorvidt Levi hadde navnet Matteus også før han ble en disippel av Jesus, om han fikk det ved den anledningen, eller om han fikk det av Jesus da han ble utnevnt til apostel.

Det ser ut til at Matteus ble kalt på et tidlig tidspunkt under Jesu tjeneste i Galilea (i år 30 eller i begynnelsen av år 31). Matteus satt da på et skattekontor i eller i nærheten av Kapernaum (Mt 9: 1, 9; Mr 2: 1, 13, 14), og ’han forlot alt, reiste seg og begynte å følge Jesus’. (Lu 5: 27, 28) Kanskje for å feire at han var blitt kalt til å følge Jesus, holdt Matteus deretter «en stor mottagelse» som både Jesus og hans disipler og også mange skatteoppkrevere og syndere var til stede ved. Dette var noe som gjorde fariseerne og de skriftlærde opprørt, og de begynte å murre mot Jesus fordi han spiste og drakk sammen med skatteoppkrevere og syndere. – Lu 5: 29, 30; Mt 9: 10, 11; Mr 2: 15, 16.

Da Jesus etter påsken i år 31 utvalgte de tolv apostlene, var Matteus en av dem. (Mr 3: 13–19; Lu 6: 12–16) Bibelen nevner ved flere anledninger apostlene som gruppe, men Matteus blir ikke nevnt ved navn igjen før etter Jesu himmelfart. Matteus så den oppstandne Jesus Kristus (1Kt 15: 3–6), fikk del i de siste instruksene fra ham og var vitne til at han steg opp til himmelen. Etter dette vendte han og de andre apostlene tilbake til Jerusalem, hvor de kom sammen i ’et rom ovenpå’, og det blir spesielt nevnt at Matteus var iblant dem. Han må derfor ha vært en av de omkring 120 disiplene som fikk den hellige ånd på pinsedagen i år 33. – Apg 1: 4–15; 2: 1–4.