SAKTMODIGHET

Det å være mild av sinn, uten hovmod eller forfengelighet. En sinnsinnstilling som hjelper en til tålmodig å lide ondt uten å la seg irritere, bli sint eller ta hevn. Den er nøye knyttet til og er sjelden å finne atskilt fra slike andre dyder som mildhet og ydmykhet. (Se MILDHET; YDMYKHET.) Det hebraiske ordet som er oversatt med «saktmodig» (ʽanạw), kommer fra roten ʽanạh, som betyr «å bli plaget, kuet, i nød; å bli ydmyket; å bli undertrykt».

I Bibelen blir saktmodighet framhevet som en egenskap en først og fremst bør ha overfor Gud og dernest overfor sine medmennesker. Det sies for eksempel: «De saktmodige skal i sannhet øke sin fryd i Jehova.» (Jes 29: 19) Saktmodige mennesker er lærevillige – Jehova «skal lære de saktmodige sin vei» (Sl 25: 9) – og de er villige til å la seg tukte av Gud, selv om tukten i øyeblikket kan synes vanskelig å bære. (He 12: 4–11) Saktmodighet får mennesker til å vente på at Jehova skal gripe inn og fjerne det onde og urettferdige som de lider under, i stedet for å bli opphisset. (Sl 37: 8–11) Slike mennesker blir ikke skuffet, for Jehovas utvalgte, ’kvisten fra Isais stubbe’, skal irettesette med rettferdighet «til gagn for de saktmodige på jorden». – Jes 11: 1–4.

Moses. Moses var et slikt menneske. Ja, han var «uten sammenligning den mest saktmodige av alle mennesker som var på jordens overflate», en som kunne høre på kritikk uten å bli sint eller ergerlig. (4Mo 12: 3) Dette ble sagt om Moses i forbindelse med at Mirjam og Aron murret imot ham. Deres murring innebar i virkeligheten at de uten grunn anklaget Jehova, og Jehova grep straks inn og irettesatte dem. – 4Mo 12: 1–15.

Noen kommentatorer mener at bemerkningen om Moses’ saktmodighet var uberettiget selvros fra Moses’ side. Andre kritikere hevder at uttalelsen ble føyd til av en annen, mens atter andre ser den som et vitnesbyrd om at det ikke var Moses som skrev Pentateuken. Cooks Commentary sier imidlertid om disse ordene: «Når vi betrakter dem som uttalt av Moses, ikke ’proprio motu [på eget initiativ]’, men under ledelse av den hellige ånd, som var over ham (jf. xi. 17), vitner de om en viss ’objektivitet’, som taler for at de er ekte og inspirert. Det er i disse ordene, så vel som i de passasjene hvor Moses ikke mindre tydelig forteller om sine egne feil (jf. xx. 12 ff.; 2. Mos. iv. 24 ff.; 5. Mos. i. 37), en likeframhet som en finner hos en som forteller om seg selv, men ikke roser seg selv (jf. Matt. xi. 28, 29). Ordene er satt inn for å forklare at Moses ikke gjorde noe for å forsvare seg selv, og hvorfor Herren som følge av dette grep så raskt inn.»

Jesus Kristus. Jesus la saktmodighet for dagen ved å utholde alle slags personlige krenkelser uten å klage. Han lot seg til og med føre som et lam til slakting uten å åpne munnen i protest. (Flp 2: 5–8; He 12: 2; Apg 8: 32–35; Jes 53: 7) Jesus, som var større enn Moses, anbefalte også seg selv til andre som en som var saktmodig og hadde et mildt sinn. (Mt 11: 28, 29, EN, NB, NV ) Som forutsagt i Jesaja 61: 1 ble han salvet med Jehovas ånd «til å kunngjøre et godt budskap for de saktmodige». Etter at Jesus hadde lest opp denne profetien i synagogen i sin hjemby Nasaret, sa han: «I dag er det skriftstedet som dere nettopp hørte, oppfylt.» (Lu 4: 16–21) Ved å sende sin elskede Sønn til jorden for å lære de saktmodige om frelsen viste Gud dem en helt spesiell gunst. – Sl 149: 4; Ord 3: 34.

Bringer velsignelser. Den oppfordringen som profeten Sefanja kom med, lyder fremdeles: «Søk Jehova, alle dere saktmodige på jorden, dere som har handlet i samsvar med hans rettslige avgjørelse. Søk rettferdighet, søk saktmodighet [el. ydmykhet]! Sannsynligvis blir dere skjult på Jehovas vredes dag.» (Sef 2: 3; se NW, fotn.) Og slike mennesker får enda flere vidunderlige løfter. I ett av dem sies det: «De saktmodige skal ta jorden i eie, og de skal finne sin dypeste glede i den store fred.» (Sl 37: 11) I både åndelig og bokstavelig forstand skal de saktmodige «spise og bli mette». – Sl 22: 26.

I motsetning til de onde, som fører de saktmodige på avveier og forsøker å gjøre ende på dem (Am 2: 7; 8: 4), hører Jehova på de saktmodige og besvarer deres bønner; ettersom de setter sitt håp til Jehova, vil de ikke bli skuffet. (Sl 10: 17; 9: 18) Det er sant som ordspråket sier: «Det er bedre å være ydmyk i ånden sammen med de saktmodige enn å dele bytte med dem som opphøyer seg selv.» – Ord 16: 19.